1944

 

OKSVAL VEL

 

1904-1944

 

JUBILEUMS-

BERETNING

 

 

UTGITT AV

OKSVAL VEL – NESODDEN

1944

 

 

TRYKT hos

A.S. Haakensen & CO.

Oslo (førsteutgaven)

 

 

Forord

På generalforsamling i 1943 i Oksval Vel ble det bl. a. fattet beslutning om å nedsette en festkomite i anledning at Vellet i 1944 kan feire sitt 40-års jubileum. I forbindelse med avholdelse av en jubileumsfest hadde man forutsatt å få utgitt en jubileumsberetning omfattende Vellets arbeid og utvikling m. v. i den forløpne tid. For å få et tilbakeblikk ville jo denne tanke ha meget for seg, og mange blant Oksval Vels medlemmer ville sikkert få glede av en slik beretning.

 

Da imidlertid jubileumsfesten har måttet utstå på grunn av forholdene, har styret i Oksval Vel anmodet d’herrer J. W. Wettergreen, Eben Tengs og Rolf I. Myhre om iallfall å utarbeide og foranledige utgivelsen av en jubileumsberetning. De nevnte personer har da søkt med de midler en har hatt til rådighet og med den begrensning papir­rasjoneringen f. t. har nødvendiggjort, å gi en del utsnitt av stedet Oksvals historie, i tilknytning for øvrig til Nesodden herreds historie som sådan, idet Nesoddens bygdehistorie nødvendigvis også omfatter stedet Oksval. Det ene er avhengig av og knyttet til det annet, og historisk sett må det hele belyses under ett. Foruten stedets og bygdas historiske utvikling, som det utførlig berettes om i nærværende jubileumsberetning er de spesielle forhold som knytter seg til Oksval og dets velforening omtalt i særskilte avsnitt.

 

Til bruk for denne beretning har Nesodden kommune velvilligst tillatt å nytte den i 1924 utkomne, av dr. Hj. Berner utarbeidede bok «Nesodden Herred, Bidrag til Bygdens Historie», hvilken bok ble utgitt på bekostning av Nesodden herred. Når det derfor gjelder herredet som sådant, er nevnte bok brukt som kilde, og det vesentlige av stoffet er hentet herfra.

 

Det øvrige materiale til bruk for utarbeidelsen av jubileumsberetningen har en fått ved vennlig bistand fra eldre medlemmer av Vellet, fra Bundefjord Dampskipsselskap, fra soknepresten i Nesodden, ved gransking i gamle dokumenter o.l. samt Vellets protokoller og dets arkiv.

 

Da beretningens omfang har måttet innskrenkes sier det seg selv at en ikke har kunnet ta med alt som en gjerne så skulle være med eller som ellers ville ha hatt sin berettigelse i en sådan beretning. Mange forhold har en av den grunn nødvendigvis måttet sløyfe omtale av, men er håper at dette vil være en tilgitt p.g.a. de vanskelige forhold som en for tiden har arbeidet under.

En uttaler imidlertid også håpet om at flest mulig av Vellets medlemmer og Oksval­beboere for øvrig må få glede og nytte av beretningen i den form som den foreligger. Det er sikkert meget av dens innhold som vil interessere og fengsle leserne. Skulle enkelte ting ikke være helt historisk korrekt gjengitt, tas det forbehold herom. En beretning til 50-års jubileet vil i så fall kunne rette på dette, og vil muligens også kunne medta utførligere omtale av forhold som måtte være av interesse. Billedmaterialet i nærværende beretning er dessverre heller ikke så omfangsrikt som en gjerne skulde ønske det, og grunnen hertil må tilskrives de vanskelige forhold som en f. t. har å arbeide under.

Til samtlige som har ytet sin verdifulle hjelp på forskjellige måter ved utarbeidelsen av jubileumsberetning bringer en herved sin beste takk.

 

Oksval i oktober 1944.                                                                                  STYRET

 

Oksval

 

Stedsnavnets opprinnelse og stedets historie

 

I middelalderen var Hovedøyas kloster antagelig den største jordegodseier på Nesodden. Noen systematisk fortegnelse over klostergodset på et bestemt tidspunkt finnes desverre ikke, men det ble i 1622 opptatt et register over gavebrev, skjøter o.l. vedkommende klosterets gårder, og disse dokumenter gir spredte opplysninger om klosterets eiendomserver­velser også forsåvidt angår Nesodden. På alle kjente steder over hele herredet hadde klostret innflytelse, enten som eier av gårder eller på annen måte. Således har også gården Skoklefald tilhørt Hovedøyas kloster. Da det jo er denne eiendom som ved utparsellering har åpnet adgangen for en utstrakt landstedbebyggelse på Oksval, finner en å ville gi utførlige og detaljerte opplysninger om eiendommen, og siterer derfor fra boken «Nesodden Herred»:

 

Skoklefald.

 

Professor Rygh søker å finne en forklaring av navnet i ”skokler”, det bevegelige drag foran plog og harv og :”fald”,  som alminnelig i gårdsnavn betegner et jord- eller leirskred, men han finner ikke noen mening heri. Gunnar Olsen, nå død, framsatte i «Maal og Minne» i 1914 den forklaring at siste ledd var det samme ord som tidligere bruktes i mange forbindelser, f. eks. ledingfald, tingfald, som ennå brukes, messe­fald, og som betyr mangel, fravær, opphør. Det skulde i forbindelse med skokler betegne den gård hvor man opphørte å bruke skoklene, det sted hvor man sist ble ferdig med onnene, spesielt våronna. Denne forklaring av navnet synes nå å ha funnet alminnelig tilslutning. En forfatter i Morgenbladet» 11. november 1916, Kr. Bugge (se også Kr. Ø. i «Natio­nen» 7. april 1919), opplyser også at på Drammenskanten og ved Kongsberg betegner Skoklefald også en termin dels for innhøstingen om høsten. dels 3., dels 4. juni, innen hvilken tid såkornet skulde være i jorda for a bli modent det år. I almanakken 1921 er 3. juni kalt Skoklefalddagen. Dette peker jo i retning av den samme forklaringsmåte av navnet.

 

Det neste spørsmål blir da: hvorledes har gården kunnet få dette navn? Den rimeligste forklaring synes å måtte være den at gården, før den ble selvstendig gård, var et underbruk eller jorde under en annen og større gård, og her ligger det da nærmest å tenke på Berger. Man gjør nemlig onnearbeidet først ferdig på hovedbølet, seinere på underbruket; skoklefallet inntraff derfor hvert år på underbruket eller jordet, og navnet ble til sist hengende ved det. Med denne forklaring tør gården og navnet antas å være av forholdsvis ny opprinnelse, kanskje tilhørende den kristne middelalder.

 

Gården var fullgård, hadde gammelt matr. nr. 8 og gml. skyld 1 skp. salt eller 16 2/3 lp. tunge. Ved matrikulrevisjonen 1723 ble den foreslått forhøyet til 1 skp. 10 lp. tunge, altså til henved det dobbelte, altså en gård i sterk framvekst. Den omfattet dengang alt som lå nordenfor Berger gård samt Langøyene og Kavringen. I matrikulen 1839 var gården delt i østre og vestre Skoklefald, Nesoddtangen og Helviktangen med en samlet skyld 16 spd. 3 ort 11 skilling. For øvrig henvises til de nevnte gårder.

 

Gården nevnes ikke i de gamle diplomer. Første gang garden nevnes er i Akershus lensregnskaper for 1557, hvor den anføres som «Hoffuedøe­godtz», altså har tilhørt Hovedøyas kloster. Der var da inndratt under kronen, i hvis besittelse den ble inntil det store salg av krongods i 1665, da den sammen med Berger, Sandaker og Ruud på Nesodden og mange andre gårder i Norge solgtes til Jacob Jensen Nordmand rustmester i Kjøbenhavn. Han solgte gården igjen til byfoged i Kristiania, Christen Christensen, som i 1677 solgte den til Didrik Haslum fra Bærum, som igjen i 1681 solgte den til Svend Paulsen Wold fra Bærum, som samtidig kjøpte Berger og Hasle og bodde der. Han og hans sønn, Christen Svendsen Røer, eide den til 1719; den ble da overtatt av den sistes sønn, Svend Christensen Røer, som flyttet til gården i 1720-årene.

 

Gården har så vidt ses, med unntagelse av 1658-66, vært i bruk til 1806. Som oppsittere på gården nevnes Claus Hellesen, borger til Oslo, som i 1551 fikk livbrev av kongen på Skoklefald, som han selv «i Værge har» (bor på). Det er noen grunn til å anta at han var en kongelig embetsmann; han må imidlertid snart være død, for Gulbrand nevnes i 1557, Aslak i 1589-1619, Claus Aslaksen i 1623-58; han an­føres i 1657 å holde 2 hester, 6 kreaturer, 11 sauer, 6 geiter og 2 svin. Han oppga gården i 1658, som da deltes i to like deler, hvorav sønnen Jens Clausen 1658-72, fikk den ene halvpart «som hans Fader paabor, som er en gammel udlevet Mand, godvilligen for hannem afstod». Den andre halvdelen ble bortbygslet til Oluf Andersen, 1658-69, fra Dal i Frogn, som i mantallet i 1665 anføres å være 40 år; Jens anføres sammesteds å være 26 år. Christoffer Olsen, kanskje foregåendes sønn, overtok Olufs del i 1669 og Jens’ del i 1672 og ble derved eneste oppsitter, men døde allerede i 1688 Var kirkeverge og synes å ha vært en tillitsmann innen bygda. Otter Christoffersen, oppsitter fra 1658 til 1720, død på Ruud i 1727, 77 år. Også han var kirkeverge, og var en aktet mann innen bygda. Var en av bygdas 6 vurderingsmenn ved matrikulrevisjonen i 1723. Se videre under Ruud. Gårdens eier, lensmann Svend Christensen Røer, besluttet seg til ca. 1720 å flytte til denne sin odelsgård, og han sa derfor opp leilendingen, hvoretter Otter, skjønt han var 70 år, overtok bygselen på Ruud. Svend Røer, f. 1699, d. 1757, ble gift i 1724 på Røken prestegård med Anna Aslaksdatter Kjekstad, f. 1703, d. 1773. Ingen barn. Han lot før sitt giftermål oppføre standsmessig hovedbygning i 2 etasjer samt uthus og andre bygninger på gården. Svend Røer var lensmann fra 1719 til 1729. Han drev jorda høyt opp, så gården i hans og hans enkes tid var den mest anselige gård i bygda. I matrikulen 1723 anføres om gården: 3 husmenn uten utsæd, skog til hustømmer og litt last. En liten kvern, ikke tilstrekkelig til husfornødenhet. Måtelig god jord. Utsæd 4 tønner blandkorn og 8 tønner havre, 20 lass høy, 2 hester, 12 kreaturer, 8 sauer. Ved registreringen i hans enkes bo i 1744 var besetningen 4 hester, 12 kuer, 4 kviger, 3 kalver, 19 sauer, 2 voksne og 4 unge griser. Svend arvet etter sin far Hasle, og overtok ved sin mors død i 1736 gardene Røer, Sandaker og Berger ved skjøte samme år fra halvbroren Hans Paulsen Røer på Bragernes, og kjøpte i 1749 Solberg. Han samlet seg stor formue, og han kan ses ved salget av familien Müllers gårder på Nesodden i 1744 å ha hjulpet mange leilendinger til å kjøpe gård. Ekteparet nevnes meget ofte som faddere for fattigfolks barn. Han førte et gjestfritt hus og hadde stor omgang blant Kristiania kjøpmannsstand. Det utviklet seg en kultur over det sedvanlige på bondelandet. Etter mannens død vedble enken å drive gården ved fullmektig, som sådanne nevnes Peder og Paul Christoffersen Røer. Hun fortsatte også mannens gjestfrie tradisjoner. Høydepunktet i denne henseende inntraff visstnok da slottsfoged på Akershus og foged i Follo, Aker og Asker, Søren Røed ble viet i huset med jomfru Alette Bøle, enkefru Røers søsterdatter og pleiedatter, hvem hun skjenket foruten utstyr 300 rd. kontant i medgift. Fru Røers likferd foregikk under bymessige former med likvogn fra byen og hestene kledd i svart. Ved gravølet ble det fortært store mengder mat og drikke, som skikk var ved standsmessige begravelser. Skiftet etter henne ble sluttet 25. november 1774. Den beholdne formue utgjorde 10 424 rd., hvorav verdipapirer 2 394 rd. Løsøret, som bl. a. inneholdt store mengder gammelt sølv samt annet rikelig utstyr, ble spredt for alle vinder ved auksjon, som innbrakte 2 298 rd. Skoklefald, som av vurderingsmennene ble satt i 1 700 rd., innbrakte 4 700 rd., Berger 1 400,  ble overtatt av Paul Røer som odelsmann, Solberg, takst 400 rd., innbrakte 700 rd. Når dette rike hus’ eiendeler ble spredt, kom det av at det ikke kunde oppnås enighet mellom de mange (18 ) arvinger.

 

skoklefaldstrand-300
Stue fra Skoklefaldstranden.

Den av Svend Røer oppførte bygning var i 2 etasjer, hvorav 1. etasje var rappet og 2. etasje bordkledd, samt en stor enetasjes tilbygning mot øst. Den inneholdt etter registreringen følgende rom: Dagligstue, sengekammer nest ved, kjøkken og «undersvalen», og i tilbygningen mellomkammer og storstue. I 2. etasje: Salen, oversvalen og loftet over kjøkkenet og kjøkkenkammer (?). Det var to trin ned fra dagligstuen til storstuen. Denne bygning ble nedrevet i 1885.

Jens Thoresen, kjøpmann i Kristiania, fikk auksjonsskjøte 2. november 1774 for 4 700 rd. Det er tvilsomt om han bodde på gården. Han vilde dog ikke betale kjøpesummen før grensen mot Berger var oppgått, hvilket skjedde ved en lovformelig grense- og kartforretning, som dog først ble tinglest i 1784. Han fikk i 1778 bevilling til å drive «Kvantum­Sag» på Skoklefald, den eneste på Nesodden. Sagen ble drevet bare ved flomvann, som kom fra begge Skoklefaldtjernene, og lå ved et mindre fall straks nordenfor gården. Sagen ble drevet til 1814, men skar ikke noe år så meget som tillatt.

Peter Brandt, kjøpmann i Kristiania, foregåendes svigersønn, født 1751, fikk skjøte i 1779 for 5 500 rd., innbefattet den priviligerte «Kvantum-Sag». Var antagelig velstående, ses i hvert fall å ha hatt en del til gode i flere boer, og hadde vesentlig omgang med byfolk. Etter sin første kones død solgte han gården til Ole Olsen Knabstad fra Vestby ved skjøte i 1785 for 4 798 rd. Olsen synes å ha vært en driftig mann, og oppnådde å skjære de største mengder last på sagen. Etter å være blitt fordreven fra Skoklefald, kjøpte han nordre Hallangen, og døde her i 1809. I slutningen av 1780-årene angret Brandt salget av Skoklefald, og han innledet odelssøksmål på sin datter Martine Piro Brandts vegne mot Olsen, og fikk høyesterettsdom for seg i 1790 og fikk på ny skjøte i 1791. Kjøpesummen nevnes ikke. Han bodde siden på gården til 1806. Gift med 1) Anne Kristine Thoresen, død 1784, og 2) Christine Nerdrum. Omkring 1806 besluttet Brandt å flytte fra Nesodden. Han solgte da Skoklefald i 2 deler, nemlig 1) Helviktangen, som da ble kalt Helvik, og 2) Skoklefald, som ved skjøte 13. november 1806 solgtes til et konsortium, bestående av Niels Olsen Ramton, Christen Olsen To, Johannes Larsen Frytvedt og Broder Pedersen Follestad.

oksval-stuen-300Dette er formentlig den egentlige «Oksval-stuen», sett fra øst.

 

Prisen angis ikke, men kjøperne utstedte en pantobligasjon i gården stor 9 000 rd. I Niels Olsens sted inntrådte straks sønnen Ole Nielsen, og Christen Olsen solgte sin fjerdepart i 1807 til Ole Nielsen for 4 500 rd., som derved ble eier av halve gården. Konsortiet delte så gården mellom seg således at Ole Nielsen fikk hovedbølet, østre Skoklefald 7 1/2 lp. salt, Johannes Frytvedt fikk vestre Skoklefald 3 3/4 lp. salt, og Broder Follestad fikk Nesoddtangen 3 3/4 lp. salt. Dermed var det gamle matr. nr. 8 oppdelt i 4 gårder, som nedenfor behandles hver for seg. Ved denne deling var det ikke truffet klare bestemmelser om eiendomsretten til Langøyene og husmannsplassen. Etter noen års rivninger ble naboene enig om følgende forlik: Nordre Langøy og den «østre Del af Skoklefaldstrandens Jordvei» (Grønbogen) tilfalt Nesoddtangen, resten av Skoklefaldstranden, Oksval og halve søndre Landøy tilfalt østre Skoklefald, den andre halve søndre Langøy og plassen Flaskebæk tilfalt vestre Skoklefald.

 

Østre Skoklefald.

 

Gammel skyld 7 1/2 lp. salt, fikk i 1839 en skyld av 9 spd. 2 ort 18 skill. og i 1886 gårdsnr. 2 og skyld 14,29 mark. Ved makeskifte i 1811 med Christen Olsen Nesodtangen ble det tillagt denne siste gård 1 1/2 lp. og østre Skoklefald 2 1/2 lp. salt, så skylden for denne gård ble 8 1/2 lp. salt. Hvilke strekninger som var innbefattet i dette makeskifte vites ikke. Ole Nielsen Ramton beholdt gården til sin død i 1865, 82 1/2 år gammel. Han var født i Røyken og var en driftig og dyktig gårdbruker. Han var en av de først valgte formenn ! Nesodden, og var bygdas ordfører i 1840 og 1841. Gift med Helene Pedersdatter Svestad, som døde i 1875, 82 år. 2 barn, 1) Bernt og 2) Karl, se vestre Skoklefald. Bernt Olsen, sønnen, kjøpte først Nesoddtangen og bodde der til 1867, da han overtok farens gård. Samtidig ble i arveskiftet etter faren en del av østre Skoklefald skog overført til vestre Skoklefald. Skylden ble derved 6 spd. 14 skill., og begge Skoklefaldgårdene ble omtrent like store. Også Bernt var medlem av herredsstyret; han døde i 1879, 67 år. 4 barn, hvorav Oluf og Karl Berntsen, som overtok gården ved farens død og beholdt den til 1917, da han døde. Også han var medlem av herredsstyret og hadde andre kommunale tillitsverv. Han rev i 1885 den gamle bygning fra Svend Røers tid og oppførte en ny. Gift med 1) Louise Michalsdatter Svestad og 2) lærerinne Emma Borg­man. Sønnen av første ekteskap, Olaf, overtok gården ved farens død. Hovedbygningen brente i 1919, hvoretter ny hovedbygning oppførtes i 1922.

Til østre Skoklefald hørte etter det nevnte forlik i 1813 bl. a. vestre del av Skoklefaldstranden og Oksval, begge meget gamle husmannsplasser. Sagnet på Nesodden beretter at sistnevnte sted har fått sitt navn derav at Hovedøyas kloster brukte nordspissen av Nesodden, som det eide, til sommerbeite for sitt slaktekveg (okser), som om høsten ble drevet ned til Oksval til slakting. I 1870-årene drev Søren Parr stor isforretning her. Nå er Oksval, så vel som deler av Skoklefaldstranden og av hovedbølet, utparsellert og solgt som villatomter.

 

Vestre Skoklefald.

 

Gammel skyld 3 3/4 lp. salt. I matrikulen 1839 fikk gården ny skyld 4 spd. 1 ort 10 skill. og i 1886 12,29 skyldmark etter at forskjellige deler var frasolgt. Johannes Frytvedt solgte gården i 7809 til Svend Bakke, Illjernet, som drev den som et underbruk ved en husmann. Han måtte imidlertid selge gården i 1831 og utstedte da skjøte til student Paul Rudolf Røer, som etter tradisjonen oppførte den nåværende hovedbygning, som dog da bare var 1 etasje, og bosatte seg her etter at han ble gift i 1835. Imidlertid tok nevnte Svend Bakkes sønn, Carl Guldberg Bakke, gården igjen på odel i 1836. Heller ikke han bodde på gården, men drev den ved fullmektig. Etter sitt annet giftermål solgte han gården i 1851 for 2 200 spd. til sin kones slektning, fullmektig Johan Randulf Bull, som bodde på og drev gården. Han solgte den igjen i 1858 for 2 700 spd. til Carl Olsen, sønn av Ole Nielsen, østre Skoklefald; han bodde der til 1883, og døde i 1898, 82 år. Ved skiftet etter hans far i 1865 ble det av østre Skoklefald tillagt gården en del skog, hvorved begge brødrene fikk omtrent like store gårder. Skylden ble da satt i 6 spd. 13 skill. Han overdro gården i 1883 til sønnen, Martin Carlsen, for kr. 21 000,00. Martin var medlem av herreds­styret og hadde andre tillitsverv innen bygden. Han døde i 1908, 54 år. Dødsboet solgte jordvegen, husene og noe skog til Thorvald Johnsen for kr. 18000. Han døde i 1914, hvoretter enken, fru Palma Johnsen, og sønnen, Leif Johnsen, overtok gården. «Skoklefald Skog», skyld 4 mark, ble av dødsboet i 1911 solgt for kr. 26 000,00 til trelasthandler 0. J. Raanaas, som igjen i 1918 solgte til fru Palma Johnsen. Stedsnavnet Oksval har, som det går fram av det foranstående, en bestemt tilknytning til den virksomhet klostret på Hovedøya drev på nordspissen av Nesodden. Oksval skal da formentlig egentlig bety en valplass for slakting av okser. Slaktekveget (oksene) ble drevet ned til Oksval til slakting, og det var nok ikke små partier med kveg som falt for slaktekniven dengang. Bare en mindre del ville sikkert være velkomment å få i disse tider for Oksvals beboere, men vi får nok nøye oss med navnet Oksval og dets betydning en tid enda.

I innledningen til boken «Nesodden Herred» får vi en del geogra­fiske og geologiske opplysninger, hvorav hitsettes:

Nesodden herred er den nordligste del av den halvøy som stikker ut mot nord i den innerste del av Oslofjorden, og som begrenses av Bunnefjorden i øst og Oslofjorden (Vestfjorden) i vest. Den sydligste del av denne halvøy – som også i sin helhet kalles Nesodden – inntas av en del av Frogn herred. Grensen mot dette herred går i en linje NO til SV fra Blylaget til Grisebobukta. Strandbreddene består nesten overalt av fjellskrenter, som navnlig på vestsiden går bratt ned i sjøen, er trebevokst, men uten større anledning til jordbruk. Selve bygda ligger bak disse skrenter likesom på en høyslette, gjennomskaret av skogbevokste åser, som navnlig nær vestsiden når sin største høyde i Gaupefjell 210 meter, Toåsen 215 meter, Illjernåsen 178 meter og Grimsåsen 175 meter over havet. Gårdene ligger derfor også gjennomgående høyt, fra 70 meter (Skoklefald, Hasle) til 160 meter (To). Kirken ligger på 88 meter. Den største målte dybde i Bunnefjorden er 164 meter, og i Vestfjorden, rett ut for Fjellstrand, 119 meter.

Nesodden herred har et samlet areal av 61,81 kvadratkilometer (km2); derav er fastland 60,86 km2 og ferskvann 0,95 km2 (nemlig Skokle­faldtjernene 0,17, Bråtetjern 0,10, Blekslitjern 0,10 og diverse småvann 0,58). Til Nesodden hører øyene Nordre og Søndre Langøy, hver 0,20 km2, Illjernet 0,17 km2 samt 9 andre øyer, hvoriblant Husbergøya og Steilene, tilsammen 0,31 km2. Av arealet er 48,48 km2 eller 78 % dekket av skog, som mest består av gran og furu, men også litt bjørk, or og eik. Jordbunnen består mest av sandblandet moldjord, men i forsenkningene mellom åsene finnes også lange strekninger leire i bunnen samt en del myr. Det finnes bare småbekker. Den største er Røersbekken, som faller ut ved Sørbystrand og har sine kilder oppe ved Toåsen, fremdeles Fjellstrandbekken, Agnorbekken, som i sitt øvre løp danner grensen mellom Nesodden og Frogn, og som faller ut i Grisebobukta, Haslumbekken, som likeledes i en strekning er grense mellom de nevnte sogn og faller ut ved Haslum i Frogn, og endelig Skoklefaldbekken, som kommer fra Skoklefaldtjernene; en del av dennes vannføring er nå, avledet til vest­siden.

 

Tross sin store nærhet til Oslo har Nesodden allikevel vært en isolert bygd, hvor utviklingens bølger er kommet seinere og likesom mindre merkbare enn i andre bygder. Man merker spor derav i meget, som delvis vil nevnes under de enkelte avsnitt. Vår avdøde språkforsker, professor Johan Storm, uttalte på en av sine forelesninger, at etter hans erfaringer var Nesodden den bygd i landet som best hadde bevart den middelalderske uttale i sitt talespråk.

Denne isolerte stilling kommer av at bygda har ligget utenfor den store trafikk så vel til lands som til vanns. Denne gikk til og fra Oslo, seinere Kristiania, til lands over Ås og Oppegård og til vanns på Vestfjorden. Den utvikling som følger med inntrykk av fremmed kultur har derfor gått bygda forbi eller nådd den langsommere.

Sogneprest Chr. Ruge skriver i sin beskrivelse av Nesodden i 1743 følgende (Ruges ortografi bevart) : «Luften og Veirliget findes Høst og Vaar skadeligt for dend Kuld og Fugtighed, de tiider fører med sig og derfor befindes de her mest regjerende Sygdomme at være forkjølelse, trangbrøstighed, Hoste, Hæshed og Sting. Besynderlige Urter og Væxter findes ikke her. Folk bliver her gjerne gamle, Medlidenhed og Hjelpsomhed er en af Deres fornemste Dyder, Hevngjærrighed en af Deres største Laster; Deres eneste Inclination er for Tobak.» Hans Lemmich Juell sier i 1800 i sin økonomiske beskrivelse til det av ham opptatte kart over Nesodden m. fl. steder (i Riksarkivet) : «Beboerne er overmaade vindskibelige og dyrke deres Jord med rosværdig Flid og Aarvaagenhed. De lever et stille og virksomt Liv, er gjæstfrie og tjenst­villige mod andre og fredelige og gavmilde mod hinanden indbyrdes». Og lensmann Røer uttaler i 1843: «Her er aldrig mere end 1 Arrestant og der har nu hengaaet 3 Aar, i hvilken Tid ingen har været arresteret.»

Folket hadde neppe noen særpreget karakter; en liten bygd i leilendingskår ga ikke forutsetninger for det. Det var ingen nasjonaldrakt, uten forsåvidt at det i 1700-tallet ifølge skiftene ble båret av mennene her – som mange andre steder i landet – snippkjole og vest med sølvknapper og knebenklær også med knapper, av sølv for de mer vel­stående, ved knærne. Så vidt det har kunnet erfares – men det skal jo egne betingelser til for å finne sådanne skatter – eier ikke bygda noen folkediktning i noen form, hverken kjempeviser eller elskovsviser eller liknende. Det finnes i L. Daaes bygdesagn noen fortellinger om prestene på Nesodden samt om svenskenes innfall og ferd på Nesodden i 1716; om denne siste begivenhet, som synes å ha preget seg sterkt i folkets bevissthet, kan det kanskje ennå skaffes noen små beretninger.

Bygda har i de seinere år i noen grad forandret sitt preg. På grunn av bygdas nærhet ved Oslo og de forbedrede kommunikasjoner har stadig flere og flere bybeboere slått seg ned i bygda og bygd hus her, delvis til vinterbruk, så bygda er blitt en del av et Stor-Oslo. Gjennom fordelaktige lån i Småbruks- og Boligbanken har også, tallrike arbeidere blitt satt i stand til å bygge sine egne hus. Denne bebyggelse har navnlig funnet sted langs de forholdsvis ufruktbare skrenter, mens de bak dem liggende egentlige jordbruk i det vesentlige har vært uberørt derav. På denne måte er det blitt folksomt langs de før øde strender, og det er i bygda lagt ned store kapitaler, hvorved formue og skatteevne er blitt sterkt øket.

Men til denne innflytting til bygda har ganske visst også bidratt enkelte særlig fengslende egenskaper ved naturen og landskapet. Som sådanne tør i første rekke nevnes skogenes eiendommelige preg av fjernhet og uberørthet, de friske sjøbad og den skjønne utsikt over Oslodalens panorama med blånende fjell og bølgende åser og den glitrende fjord foran med øyene, det rikt pulserende liv og de mange hvite seil. Og ved aftentid, når Bærumsåsenes kjente profil står svartblå mot den gylne himmel, er det et betagende syn.

Nesodden er aldri blitt systematisk undersøkt i geologisk henseende. Men en vet dog så meget at halvøya nesten utelukkende består av grunnfjell (gråberg) med isprengte vulkaniske bergarter, f. eks. granitt, især som det synes i den sydlige del. Men selv på Oksval er disse særegenheter meget framtredende flere steder.

Grunnfjellet antar man er den første skorpedannelse på vår i begynnelsen glødende og flytende jord, oppstått ved jordens avkjøling i verdensrommet. Dette er den første geologiske periode. Men avkjølingen fortsattes, vanndampene fortettedes til vann, og av de uhyre slammasser avsatte det seg litt etter litt lag på lag av skifer (silur) ovenpå grunnfjellet i en høyde av inntil 12 á 1400 meter. I den siste del av denne periode opptrer de første levende dyr, som man finner igjen som forsteininger. Denne avsetning skjedde under vann, så store deler av vårt land da må antas å ha ligget på det daværende havs bunn. Til dette silurlag hører øyene i Vestfjorden, Langåra, Steilene, Illjernet, Langøyene og Husbergøya. Men avkjølingen gikk videre, og under den sterke overgang i temperatur til den nestfølgende periode blir det en kamp mellom varme og kulde. Under dette voldsomme opprør av naturkreftene, hvorom de fleste folks gudelære synes å bære fjerne frasagn, skjer det veldige omkastninger i jordskorpen, som folder seg og synker sammen, mens grunnfjell og vulkanske bergarter fra jordens indre skytes i været, og det dannes hav og fjorder og åser og fjell. Da fikk Norge i det vesentligste den form og den fordeling av vann og land som eksisterer den dag i dag. På denne måte dannedes Vestfjorden og Bunnefjorden ved nedsynkninger og Nesoddens rygg, hvor skiferen for noen del ble forvitret og oppløst. Men avkjølingen gikk videre, og temperaturen sank til sist dypt under frysepunktet, og vårt land ble i sin helhet dekket av veldige isbreer, hvorav bare enkelte fjelltopper stakk opp. Breen bredte seg til sist også over Sverige, Kattegat, Danmark og til det nordlige Tyskland, den var i stadig glidende bevegelse fra de høyere fjell til lavlandet, her østpå fra nord til sør, og førte med seg slam og grus og stein, som nå finnes igjen i Danmark og Tyskland. De silurdannelser ovenpå Nesoddens grunnfjell som ikke tidligere var forvitret, ble skurt av, ført bort og avsatte seg som lag av leire og grus i forsenkninger. Isen, som kom glidende nedover fra Romerike og Nord­marka satte hardt an mot Nesoddens Bunnefjordside; og man kan der nesten overalt i fjellet se skuringsstriper, gående nord-sør, og med en stigenåe bane, som viser at breen ble tvunget til å gli oppover Nesoddlandet. I denne periode antas landet ved isens vekt å ha senket seg, så det for en stor del her på Østlandet la under vann. Men temperaturen begynte atter igjen å stige, og isen måtte smelte for solens varme, og litt etter litt trakk breen seg tilbake fra Nord-Tyskland, fra Danmark og det sørlige Norge, etterlatende seg rullesteiner, aur og grus, delvis i form av større og mindre morener, navnlig ved dalenes utløp, og Norge steg atter fram av isørkenen med fjell og daler og de tusen skjær. I denne langvarige issmeltingsperiode er det et avsnitt som i geologisk henseende er av særlig interesse for oss, nemlig da, den veldige morene ved Grefsen ble avsatt. Havet sto da ca. 200 meter høyere enn nå og dekket morenen, og av Nesodden raket bare Gaupefjell og Toåsen fram som holmer i den brede fjord. Liknende morener finnes i Østfold og i Jarlsberg. Disse moreners mektighet beviser at det i deres dannelsestid har vært en langvarig stans i isens smelting. Seinere steg temperaturen atter, så den til sist nådde en middeltemperatur av 2 grader Celsius over den nåværende. Og samtidig hevet landet seg opp av havet. På denne tid skjedde den første bosetting i landet. Seinere gikk temperaturen noe tilbake, og navnlig antar botanikerne at det i de siste 500 år før Kristi fødsel gikk en kuldebølge over Norden, som er blitt kalt «den lange fimbulvinter», og hvori mange gårder ble, lagt øde og forlatt.

 

Bosetting på Nesodden

 

I tiden etter istiden er det navnlig to tidsavsnitt som har vært av betydning for menneskets bosetting, nemlig da havet her ved Oslo sto ca. 60 meter høyere enn nå, og dernest da det sto ca. 25 meter høyere. I det første tidsavsnitt har temperaturen hevet seg så meget at den som nevnt var gjennomsnittlig 2 grader Celsius høyere enn nå, hvilket man kan vite av de ved havet levende skalldyr. Nesodden hadde da i det vesentlige sin nåværende form, dog så at Hoskeldalen var et sund, og Bunnefjorden strakte seg sønnafor Årungen i Ås. Ved denne tid fant den første bosetting sted her i landet ved det såkalte eldste steinalderfolk. Denne bosetting antas å ha, vært avsluttet ca. 5 000 år før Kristus. Den foregikk i store kolonier og var strengt bundet til kysten. Det var et jeger og fiskerfolk, og deres viktigste redskap var steinøksa, som bare var rått tilhogd og var festet til en trekløvning ved remmer. De brukte også skarpe steiner til å sønderdele føden med. De kjente ilden, ferdedes i båt og hadde hunden som husdyr. En sådan stor koloni av det eldste steinalderfolk bodde på Nøstvedt i Nordby sogn, hvor det er funnet omkring 300 økser.

Etter ca. 5 000 år f. Kr. begynte øksenes tilvirkning å forbedres, idet de tillike ble slepne og derved ble glatte. Samtidig skjedde også en spredning av folket til Sør- og Vestlandet og oppover til de store inn­sjøer, likesom bosettingen nå foregikk mer spredt utover til enkelte gårder. Denne periode er kalt mellomsteinalderen, og den regnes å ha vart til omkring år 2500 f. Kr.

Ved denne tid gjorde steinalderkulturen et stort framskritt; man fant nemlig på å bore hull i øksen til feste for skaftet. I disse øksers tidsrom, som man har kalt den yngste steinalder og som varte til ca. år 1900 f. Kr., spredtes folket utover hele landet inntil de nordligste deler og øverst i dalene. Med dette folk skjedde også den epokegjørende forandring at folket fra et fisker- og jegerfolk gikk mer over til et jordbruksfolk med husdyr og seinere kornavl, og i denne tid antas det alminnelig at tallrike gårder ved Oslofjordens bunn er blitt opptatt og bebygd. Landet lå da ca. 25 meter over nåværende vannstand.

Den store omhu som steinalderfolket lagde i tilvirkningen av sine økser – som er funnet i tusenvis i vårt land -, viser hvilket viktig redskap øksa var for dem i deres harde kamp for tilværelsen.

Etter den yngste steinalder kom bronsealderen, som man regner varte fra ca. år. 1900 til år 500 f. Kr. Etter bronsealderen fulgte den eldre jernalder til år 1000 e. Kr. Fra disse tidsrom er gjort forholdsvis få funn omkring Oslo, fordi, som det antas, gjenstandene er blitt ødelagte i jorda.

Imidlertid må man ikke tenke seg noe skarpt skille mellom de her nevnte tidsperioder. Som det er blitt framholdt, er det rimelig at man på fattige og avsidesliggende gårder, hvortil Nesoddens gårder på den tid henhørte, i framtredende grad vedble å bruke de steinredskaper som man hadde, ennå i lang tid, kanskje århundrer.

Samtidig meddeles her for oversiktens skyld at vikingetiden regnes fra omkring år 750 til ca. 1050 e. Kr. og den kristelige tid fra omkring år 1000, den katolske middelalder fra dette år til 1537, da reformasjonen offisielt ble innført.

Fra den eldste eller den mellomste steinalder er hittil ikke gjort noe jordfunn på Nesodden (nye ting her). Det er sannsynlig at det på den tid ikke har bodd folk der. Fra den yngste steinalder derimot er det gjort flere funn som synes å vise at bygda er blitt bebodd på denne tid.

Fra den eldre jernalder has bare ett funn, nemlig en spydspiss fra Skoklefald, forsynt med tilbakegående haker. Spissens lengde har vært 10 til 12 tommer, men «Falen», hvori skaftet var festet, er brukket av.  Etter bronsealderen (ca. 1900-500 f. Kr.) fulgte den eldste del av den eldre jernalder, de siste 500 år før Kristi fødsel. Det var etter gravfunnene å dømme en fattig tid (O. A. Johnsen), og i disse 500 år inntraff som før nevnt den lange «fimbulvinter» over Norden. Folket antas da for en del å ha utvandret til sørligere land, og mange gårder ble lagt øde. Det er ikke sannsynlig at det i denne tid er opptatt en eneste gård på Nesodden, tvert imot. Men etter Kristi fødsel begynte temperaturen atter å stige, og folket vendte litt etter litt tilbake igjen, og fra 500 årene e. Kr. vet man at folket var kommet så til makt, at det dro over havet til de britiske øyer, og 100 år seinere begynte sine plyndretokter til Irland, Shetland, Hebridene m. m., hvilke utferder nådde sin største blomstring i vikingetiden (750-1050). I denne 1000-årige periode og navnlig i dens siste del tilførtes det landet forholdsvis store rikdommer og mange nye tanker, og i denne periode kan man gå ut fra at de fleste gårder på Nesodden er blitt opptatt og gårdene samlet til en bygd. Til denne gruppe hører Grøstad, Svestad, Rustad, Flateby, Sørby (og Nøkleby, som er anført som prestegårdens navn), Agnor, Løes, Solberg, Einbøle, Gjøfjeld, Haakholt, Kuaas, Sandaker og Skoklefald.

 

Bygselvesen

 

Formuen besto i middelalderen og i lang tid deretter vesentlig av jordegods. Jordeieren – «jorddrotten» – skaffet sin inntekt av sine gårder, hvis han ikke dyrket dem selv, ved å leie dem bort til andre – bygselmenn, leilendinger – mot en fast årlig avgift, som i den etter­reformatoriske tid kaltes landskyld. Landskyldens størrelse avhang av gårdens størrelse, ble derved en verdimåler, og dens art rettet seg etter hva bygda eller gården lettest kunde produsere, og svartes opprinnelig in natura – korn, mel, smør, huder, fisk, salt etc., men seinere, da den enkelte så vel som samfunnet gikk over til pengehusholdning, mest i penger. På Nesodden svartes landskylden i salt, likesom i mange andre bygder ved sjøen med god tilgang på trevirke, idet saltet koktes av sjøvann.

Gulatingsloven, som er nedskrevet etter muntlige overleveringer omkring 940 av Håkon Adelsteinsfostre, nevner bare et års leie av jord. Man har herav dratt den slutning at det da eller tidligere ikke svartes andre jordleieavgifter. Man har også derav dratt den slutning at jordleien bare gjaldt for 1 år om gangen. Naturligvis ble bygselmannen til begges fordel sittende på gården i mange år, og sønn fulgte far; men på den annen side kunde jorddrotten med års varsel kreve jorda og ­husene ryddiggjort.

 

Med kristendommens innførelse kom det et stort oppsving i jordbruket, og det ble en sterkere rift om gårdene. Herav benyttet jorddrotten seg til å fordre en ny avgift, nemlig 3 års feste, eller som det med et dansk ord kaltes «3die Aars Tage». Leilendingen fikk på sin side derved den fordel å være sikret jorda i 3 år. Magnus Lagabøters «Landslov» av 1274 forbyr å feste bort kongens gårder på mer enn 3 år. Man har herav dratt den slutning at ved denne lov ble 3 års feste lovheimlet så vel for offentlige som private gårder.

Den sorte død – «Den store mannedød» – i 1349 lamslo landet for minst 100 år, og det berettes at mange gårder da ble lagt øde. I denne tid kan man med sikkerhet gå ut fra at det ikke ble pålagt nye avgifter. Men folket kom igjen litt etter litt til krefter, og omkring reformasjonstiden hadde jorddrotten fått pålagt ennå en avgift, nemlig «første bygsel», som betegnet en jordleie på 20 år eller livstid; den var altså også forsåvidt av stor verdi for leilendingen.

Men foruten disse pengeytelser ble det fordret av leilendingen at han skulde huse og bespise – det såkalte gjesteri – og skaffe skyss inntil 3 mil for jorddrotten og hans mulige følge når han reiste omkring og krevde inn sin jordleie, likesom han også fordret andre «kjennelser» og «tilgaver». Med de små hus og de i det hele trange forhold i Norge omkring reformasjonen og lenge etter, var dette en overmåte trykkende byrde. Magnus Lagabøter og Håkon den 5. forbød dette på det strengeste, men forgjeves. Det inntrådte først varig forandring i disse forhold etter Kristian den 5.s «Norske lov» i 1687, som satte første bygselavgiften til 10 rd. for 1 skippund og med livsvarig feste og enkens rett til etter mannens død å inntre i bygselen, likesom «gjesteri» og skyss ble forbudt.

Det finnes i Akershus lensregnskaper (i riksarkivet) oppgaver over hva det på Nesodden ble betalt i de her nevnte bygselavgifter av kronens gårder fra 1551 til 1665. Den faste takst i første bygsel var 20 rd. av hvert skippund salt som en gård hadde å svare i årlig landskyld. Bygselen gjaldt 20 år. Høyere avgift finnes ikke anført. Men for en gård, nemlig Sandaker, er første bygselen lavere. Sandaker hadde en skyld av 1 1/2 skp. salt og skulde således etter hovedregelen betale 30 rd., men avgiften var helt nede i 18 rd., og i 1652 «haver velbaarne Gregers Krabbe Opsidderen dennem forundt uden nogen første Bøxel», Gården må ha vært ansett for en mindre god gård. I 3 års feste ble betalt 1 rd. av hvert skp. salt, og dette ble også betalt av Sandaker. Den årlige landskyld skulde betales i salt, men ble etter reformasjonen mest betalt i penger etter en landskyldtakst. Saltets pris var vekslende og i det hele i forhold til pengenes verdi stigende. Den store landkommisjon satte prisen i 1661 til 2 rd. pr. skippund, og sogneprest Ruge i 1732 til 3 rd. Man kan av disse oppgaver regne ut hvor store avgifter tilsammen hver gård hadde å svare i jordleie. Da. pengene ikke godt lar seg bruke som vurderings- og sammenlikningsmåler med nutiden, kan anføres at en ku kostet fra 2 stigende til 3 rd.

Omkring reformasjonstiden var, så vidt det er kjent, alle gårdbrukere på Nesodden leilendinger. For noen gårder er forholdet ukjent.

De gamle norske lover inneholdt ingen bestemmelse om at enken hadde rett til å tre inn i sin avdøde manns bygsel. Dette ble først fastsatt ved Christian den 5.s norske lov i 1687. Forutsetningen var at hun riktig betalte sine avgifter. Da dette kunde volde vanskeligheter under datidens tunge og trykkende jordbruk, tør man kanskje heri se en medvirkende grunn til at enker «gikk som varmt brød» og giftet seg på ny etter så kort frist, at vi vil kalle det upassende; mange menn giftet seg til gård og velstand på denne måte. For øvrig var forholdet det samme med enkemennene. Herpå gir de enkelte gårders historie tallrike eksempler.

Boligforholdene på leilendingsgårdene var – å dømme etter de ikke mange opplysninger derom i skiftene – som regel slette. Selv på en så stor gård som Røer var husene etter en oppgave fra 1641 meget forfalne, og i mange skifter anføres at husene var råtnet ned. Dette skyldtes dels at husene oppførtes nesten på bakken med en lav grunnmur av små stein og uten kjeller, dels i det forhold at jorddrotten eide husene og ikke leilendingen, som derimot pliktet å holde dem ved like og «dråpeløse», men ikke skulde «svare for om huset råtner av elde». Disse bestemmelser ga anledning til tvist, og bevirket at husene forfalt.

De alminnelige små leilendingsstuer besto av en tømmerfirkant, som inneholdt et kammers, bestemt til bruk ved sykdom, barsel, «gjesteri» m. m., og en stor stue som samtidig var soveværelse, arbeidsrom og kjøkken. Det var peis, i en seinere tid med bakerovn, hvor maten koktes, og hvorfra begge rom fikk varme. Sådanne små leilendingsstuer finnes ennå på vestre Skoklefald, Berger, Ruud (hvor bakerovnen ligger utenfor tømmerfirkanten), Berget og etter sigende flere steder. En annen bygningsskikk på Nesodden var at tømmerfirkanten deltes langsetter i en smalere sval, som igjen deltes i den egentlige sval og et kott, og en bredere, forholdsvis stor stue og et forholdsvis smalere kjøkken med peis. To sådanne stuer fra Skoklefaldstranden og Oksval er avbildet i «Folkebladet» i 1904, side 148.

 

Matrikkelvesen

 

Da kongene fikk behov for å pålegge skatter, var landskylden et brukbart grunnlag for å beregne skatten, da den anga gårdenes størrelse og dermed evne til å betale skatter. Og således gikk den opprinnelig private avtale mellom jorddrott og leilending om en årlig landskyld over til å bli en matrikkelskyld, hvoretter skatter til staten (kronen) ble utskrevet.

I den første fortegnelse over gårder på Nesodden finnes ikke anført disses matrikkelskyld, men da den er den første i sitt slags, meddeles den her. Den finnes i Akershus lensregnskaper i 1557-58, og omfatter bare såkalte «fullgårder» og inneholder en regnskapsavleggelse for betalt «Foering» (en av de mange skatter). Denne skatt ble betalt av følgende:

Amund Haukholt, Oluf Hasle, Truls Sandaker, Rasmus Rud, Erik Agnor, Gunder Gjøfjeld, Knut Rudt, Engebret Grøstad, Svend Berger, Gulbrand Skoklefald, Rasmus Flateby, Hans Solberg, Hans Løsse og Rasmus Røer.

Av de seinere fullgårder mangler her Krange, uten at grunnen kjennes. Oppsitteren her var i 1514 skatteoppkrever og var det kanskje ennå, og derfor skattefri. Likeledes mangler Myklerud, som seinere ble opphøyet til fullgård. Derimot er oppført en gård Rud (den nåværende) og en gård Rudt. Denne siste ble omkring 1600 delt i de to ødegårder Storrud og Lillerud. Kanskje ble i den anledning Myklerud opphøyet til fullgård. Hvorvidt det dengang eksisterte en virkelig matrikkel an­givende gårdens navn, nummer og skyld er vanskelig å si, men «Foeringen» er betalt med vekslende beløp, så det synes å ha funnet sted en beregning etter gårdens skyld.

Den neste fortegnelse over gårdene finnes i 3-skattemanntall i Akershus lensregnskaper for bygningsskatt til Akershus slotts bygning og galeiskatt fra 1593, 1600 og 1619. Også disse skattemanntall omfatter vesentligst fullgårder, men hva som er det interessante er at gårdene i alle tre manntall oppføres i den samme rekkefølge, som kan gi en viss sannsynlighet for at det på den tid har eksistert en fortegnelse med en viss nummerering av gårdene, altså begynnelsen til en eldste matrikkel. Gårdenes rekkefølge var følgende: 1. Agnor. 2. Skoklefald. 3. Berger. 4. Sandaker. 5. Flateby. 6. Losse. 7. Rud. 8. Grøstad. 9. Hasle. 10. Gjøfjeld. 11. Hugholt. 12. Solberg. 13. Krange. 14. Røer. 15. Møkelrudt.

Matrikkelskyldbetegnelsen fulgte landskyldens art og betegnelse – korn, mel, smør, huder, salt etc. Det var i virkeligheten en uendelighet av matrikkelskyldbetegnelser, som gjorde at det var vanskelig både å kontrollere at skattene falt etter gårdenes skattevne og å revidere regnskapene. Det ble derfor i 1661 nedsatt en kommisjon – «Den store landkommission» – som skulde fjerne disse vanskeligheter ved å utarbeide en matrikkel for hele landet, basert her på Østlandet på skippund og lispund «tunge», dvs. tungt korn. Etter en foretatt vurdering av gårdene utkom i 1665 det nye matrikkelforslag, som alminnelig betegnes som «Den gamle matrikul». Dette forslag ble i hvert fall for visse deler av landet ikke satt i kraft, og hvorledes det nå enn hang sammen ble de gamle betegnelser salt, huder, smør etc. benyttet. Dessverre er store deler av forslaget gått tapt, også den del som gjaldt Nesodden.

Imidlertid har man opplysninger om gårdenes nummer og deres skyld både i et skattemanntall av 1648 og i et manntall (folketelling) av 1665. Gårdenes rekkefølge er den samme for de første 9 gårder på disse to steder, for de følgende gårder avvikende, men gårdenes matrikkelskyld er den samme begge steder. Man kan formentlig herav dra den slutning at enten har kommisjonen ikke foreslått noen forandringer i matrikkel­skylden for bygda, eller kommisjonens forslag er ikke trådt i kraft for Nesodden. Kommisjonen foreslo 1 skp. salt satt til 2/3 skp. tunge, 1 skp. Lunge altså 1 skp. 6 2/3 lp. salt. I denne forbindelse kan bemerkes at saltets verdi i forhold til tungens stadig har vært stigende og i 1700­årene regnes for 4/5, seinere 5/6 av tungens verdi.

Men foruten etter matrikkelskylden deltes gårdene i tidligere tider i fullgårder, halvgårder, fjerdingsgårder, eller ødegårder og åttendedels­gårder eller halvødeqårder. Ødegård betyr altså ikke at gården ligger øde, men at det er en liten gård. Denne inndeling var oppstått mest for å fremme landets oppdyrking, idet ødegårdene i flere lovbud ble tilsagt skattefrihet inntil 6 år og seinere var delvis fritatt for enkelte skatter eller bare svarte en fjerdedels skatt. Delvis oppsto vel kanskje også denne deling av gårdene i klasser av hensyn til en lettere beregning av skattene og revisjon av regnskapene enn den som kunde foretas etter matrikkelskylden med dens mangfoldige skyldbetegnelser.

En fullgård skulde etter de i andre bygder påviste regler være minst 4 markebol, en halvgård halvparten derav osv. 4 markebol kan på Nesodden, etter de få opplysninger vi har, ikke settes lavere enn 2 skp. salt, snarere høyere. Etter dette vilde det på Nesodden ikke bli flere fullgårder enn Flateby, Røer, Løes, Grøstad og Hasle, altså 5. Men det var 15. Å forklare dette høye tall er visstnok umulig. Man kan tenke seg at antallet engang i tiden er blitt satt til 15, av hensyn til at Nesodden produserte det verdifulle salt, og at det seinere har vært vanskelig å sette antallet ned. Men det er bare en gjetning. Visst er det, at på grunn av dette store antall fullgårder var skattebyrden forholdsvis stor på Nesodden.

 

Eiendomsforhold

 

I middelalderen ble det opptatt fortegnelser og oppgaver over eiendomsforholdene på Nesodden, og disse opptegnelser ble samlet i en bok som ble gitt rødt bind, hvorfor den siden ble kalt «Den røde bog». Biskop Eystein av Oslo foretok visitasreiser rundt om i Oslo og Hamar stifter, og i 1399 ble da fortegnelser over gårdene på Nesodden opptatte. Kirken og klostret hadde praktisk talt overalt eiendomsrett til hele gårder eller deler derav, hadde bygselrett eller eide landskyld i gårdene. På «Den røde bog»s tid eide Nesodden kirke intet jordegods. Prestebordet (kirkens styre) eide landskyld i mange gårder. Domkirken eller St. Halvards kirke i Oslo var blitt oppført av Sigurd Jorsalfarer under hans regjeringstid (1103-1130). Den brente ned ved Oslo brann i 1624. Til denne kirke hadde fromme menn og kvinner på Nesodden skjenket sine gårder eller parter derav, dels for sjelemesser, dels for underhold (føderåd) resten av deres liv.

Også andre kirker, f. eks. Kråkstad kirke og Clemenskirken i Oslo, eide landskyld eller små parter i gårder på Nesodden.

Hovedøyas kloster var som før nevnt antagelig den største jordegodseier på Nesodden i middelalderen. Klostret ble anlagt i 1147 og ble ledet med stor økonomisk sans. Det brente i 1537 og reiste seg ikke mer.

Av de opptegnelser som man i 1622 lot oppta over klostergodset, går det fram at eiendomservervelsene hadde stort omfang, og klostrets innflytelse måtte derfor også ha vært stor over hele Nesodden herred.

Ved reformasjonens innførelse tilegnet kronen seg alt klostergoda, foruten meget annet gods, et veldig bytte, som ble bestyrt som en domene under kronen.

Omkring reformasjonsåret 1537 eide kirker, Hovedøyas kloster og prestebordet minst 65 % av Nesoddens jord. Det kan ikke antas at jordas overgang til kronen eller andre upersonlige eiere – embeter – betegnet noe framskritt i noen retning. Men da gårdene i 1660-årene ble solgt til private personer, som kunde legge all sin egeninteresse og alt sitt initiativ i gårdenes utnyttelse, ble det skapt meget liv og megen rørelse innen bygda, men bondens kår ble neppe bedret. På grunn av byprivilegiene av 1662, som påbød all handel med trelast – Nesoddens viktigste ervervskilde i tidligere dager – henlagt til byborgerne, ble det disse og ikke bøndene som ved salget ble eier av gårdene. For Nesodden var det navnlig de to nevnte store trelasthandlere i Kristiania, P. P. Müller og N. Toller, som kjøpte opp gårder, og som omkring 1680 eide ca. 45 % av Nesoddens jord. Men av forskjellige grunner falt de store eiendomskomplekser fra hverandre, og navnlig skjedde dette ved sammenbruddet av familien Müllers formue i 1744. Ved derpå følgende salg gikk gårdene over fra byborgergods til bondegods, således at ved 1750 eide bosittende bønder 75,2 % av Nesoddens jord. Denne utvikling fra kirke- og klostergods til krongods og derfra til byborgergods og endelig til bondegods er interessant og er den samme som finnes overalt ellers i landet.

En stor vanskelighet møtte bonden i 1700-årene når han kjøpte en gård i de da gjeldende bestemmelser om odelsretten, som kunde gjøres gjeldende inntil 20 år. Herav benyttet mange, av de tidligere eieres etterkommere seg til en som det synes skamløs pengeutpressing. Det hendte at eieren ved pengeutlegg tre ganger måtte fri seg for odelssøksmål. Sådant inntraff på mange gårder, men er bare unntagelsesvis nevnt.

 

 

Kommunikasjoner

 

På Nesodden var det som over landet for øvrig dårlig med kommunikasjoner i lange tider, helt opp til det 16. og 17. århundre. Ved Christian den 4des forordning av 1636 ble det for første gang gitt retningslinjer for anlegg av veger og vedlikehold av samme. Veger som var av alminnelig betydning for landtransporten skulde opparbeides som kjøreveger, og disse veger skulde oppdeles i roder og befares avskriver, foged og bondelensmann.

De gamle veger var stier, oppstått ved at folk og fe ofte gikk på bestemte steder. «Hvor Folk og Fæ ofte gå, bliver der tilsidst en Sti», heter det jo i ordtaket, og disse stiene var forsåvidt bare beregnet på ridning, kløving og om vinteren kjøring med slede.

I gamle karter og opptegnelser som foreligger om veger og stier, går det fram at det nok sto dårlig til med vegforholdene. Så seint som i året 1800 ble det i en beskrivelse gitt følgende betegnelse av vegene, som gir en karakteristikk av det hele. Det sies her om vegene, som for øvrig alle er betegnet som rideveger, at de «ikke er farbare med Karre», derimot er de «meget brugbare som Kløvveie». Og om det nok var en mengde stier, så var det iallfall meget få virkelig brukbare kjøreveger. Det er således sannsynlig at det så seint som i årene omkring 1820 bare fantes en såkalt «skrangleveg» som gikk nordover fra Hasle forbi kirken og til Berger, muligens til Helvik, men ikke lenger. På Oksval har det sikkert vært temmelig dårlig bevendt med kommunikasjonene helt opp til omkring 1900, men på denne tid synes det å være foregått en svingning med hensyn til oppfatning av hvilke veger fylket, eller amtet som det dengang het, burde gi bidrag til. Fra nå av ble det også bevilget bidrag til bygdeveger, når disse var av betydning og viktighet for bygdas forbindelse utad. Kommunen hadde tidligere anlagt en del veger og på forskjellig vis anordnet vedlikeholdet men først omkring 1900 ble det virkelig gjort positive framskritt.

I 1911 andro Nesodden om et bidrag av amtsvegkassen stort kr. 1000,00 til vegvedlikehold. Amtsingeniøren uttaler i sin anbefaling at Nesodden nest Hurdalen har den største vegvedlikeholdsbyrde pr. skyldmark i amtet. Andragendet ble avslått, men det lyktes den da­værende ordfører, J. Johnsen, å få anerkjent, at da bygdas hovedveg gikk over sjøen, hadde den et berettiget krav på å erholde bidrag av amtet til sine sjøverts kommunikasjoner med hovedstaden, og i 1919 fattet fylkestinget en generalbeslutning, som bestemmer at fylket skal yte 1/3 til innkjøp av brygger og til oppførelse av nye brygger, hvortil det fører rodelagt veg. I 1911 ble således bevilget kr. 750,00 til bryg­gen på Nesoddtangen. I 1919 bevilgedes 1/3 til bryggen i Torskeskjær og i 1921 1/3 av kr. 29 858,00 for innkjøp av bryggene i Fjellstrand og Helvik.

 

Kommunikasjoner til sjøs

 

Det har alltid vært erkjent at bygdas «hovedveg» til Kristiania store marked gikk over sjøen. Den forannevnte Hans L. Juell skriver således i 1800 om Nesodden: «En ikke indskrænket Fordel er det for denne Kvadratmils Beboere, at deres Gaarder ligger saa nær Hovedstaden, hvorhen de kan bringe alt hvad de kan afhændige. Denne Bekvemmelighed forhøier ogsaa Gaardenes Pris.» Den første offentlige kommunikasjon er antagelig den som omtales sammesteds av Juell; han skriver: «Beboerne paa Nesodden og Oppegaard lønner en Færgemand, som alle tider er forpligtet til at sætte over fra Lian til Nesod-Siden.» Nå foregår alle sjøverts kommunikasjoner med dampskip. På grunn av Nesoddens form er det to trafikkdistrikter, nemlig Bunnefjorden og Vestfjorden.

Bunnefjorden. Femårsberetningen 1856-60 for Akershus amt beretter at «2 smaa Dampskibe blev sat i Gang mellem Kristiania og Sandviken samt Bundefjorden, men Farten paa denne sidste viste sig ikke lønnende og Interessentskabet opløstes». Etter sokneprest N. A. Dahls beskrivelse av ås herred var dette dampskipene «Dragen» og «Bygdø». Men i neste femår ble dampskipsfarten igjen opptatt hovedsakelig som passasjertrafikk, og etter 1865 ble farten utvidet. Etter samme kilde var følgende båter i fart i 1860-årene og litt seinere: «Neptun», «Sirius», «Pallas» og «Juno». I 1875 stiftedes «Bundefjords Dampskibsselskab». Trafikken underholdtes i mange år av dampskipet «Bundefjord» alene, men bare om sommeren. Da bebyggelsen stadig og sterkt tiltok innover fjorden, anskaffedes først «Vidar» (som seinere ble solgt), og litt etter litt «Nesodden», «Frogn» og «Helvig».

 

Det viste seg dog snart at trafikken steg til stadighet, og kravet til bedre og mer komfortable båter likeså. Bunnefjordflåten fikk derfor nyanskaffelser. i først «Oksvald» (av en eller annen forunderlig grunn er navnet på denne båt skrevet med «d») og seinere «Ursvik». Dette var to meget gode passasjerbåter, til glede og pryd så vel for dampskipsselskapet som for det trafikerende publikum.

 

bunnefjord-flaten-300Bunnefjordflåten i gamle dager. D/s «Bundefjord» før ombyggingen. Flytebryggen» ved Østbanen var den ­det populære avgangs- og ankomststed i Oslo.

 

I en beretning som Bundefjord Dampskibsselskap har utgitt, er det mange interessante opplysninger om fjorden som samferdselsåre. «Man må vel kunne gå ut fra at Nesodden alltid har hatt sin viktigste forbindelse med Oslo over sjøen, i den eldste tid fordi vegene var så dårlige og lite utbygd, seinere fordi sjøvegen har vært den korteste og raskeste», sies det i denne beretningen, og videre: «Det var i Bunnefjorden, før det kom noen dampskip, flere som gjorde seg erverv eller bierverv av å frakte folk og varer, enten tvers over fjorden eller fra og til Oslo. Det var således kjente fraktesteder på, Nesoddens østside ved Helvik, Sørbystrand og Blylaget. Posten til Nesodden kom dengang over Oppegård, og der var lensmannen bosatt, slik at det ble atskillig trafikk tvers over fjorden, en trafikk som forholdene har bevirket at det nå ikke er noe igjen av.

Nesset var i tiden før Sydbanen kom (denne ble ferdig i 1879) likesom Bunnefjordens hovedstad med et ganske stort oppland, særlig i Ås og Frogn. Her var det losse- og lasteplass for distriktene omkring, skysstasjon, bevertningssted og overnattingssted for reisende. Nesset brygge er antagelig den første ordentlige bryggen i Bunnefjorden. Det var her i forna da’r flere som drev som fraktemenn. I boken «Aas herred» nevnes Halvor Halvorsen «Halvor Skipper» som rodde fra Nesset til byen og tilbake et par ganger hver uke så lenge ikke isen stengte, og «Petters-Marthe» som rodde mellom Kjærnes og byen. Men dette tok selvfølgelig lang tid og var heller ikke så særdeles behagelig, og i 1857 besluttet det da eksisterende «Christiania og Omegns Dampskibsselskab» forsøke å opprettholde en fast ruteforbindelse i Bunnefjorden.

Den 31. mars 1857 kunne man lese følgende i «Aftenbladet», en avis som dengang kom ut i Oslo:

 

kjent-ansikt-300Et kjent ansikt for alle Oksvalbeboere.

 

«Dampskibsfart på Bundefjorden.

Ifølge fattet beslutning i generalforsamling for Christiania, og Omegns Dampskibsselskab den 28. ds. vil det bero paa, om der i Follo og tilgrænsende distrikter tegnes en aktiekapital av minst 2.500 Spd., hvorvidt dette selskab endnu til anstundene foraar vil opretholde en regelmessig dampskibsfart paa Bundefjorden. Paa grund herav tillader undertegnede sig at indbyde indvaanere av Follo samt enhver anden, som maatte interessere sig for et saadant foretagende, at afgive møte paa gjestgivergaarden Melby i Aas lørdag den 18de april førstkommende kl. 3 eft.md. for at tegne aktier og iøvrig afhandle det fornødne til sagens fremme.

 

Aas, den 31te mars 1857.

 

J. Hoelstad.

Salomonsen.»

 

Resultatet av foranstående aksjeinnbydelse var at man med det før omtalte skip «Dragen» opptok fast dampskipsforbindelse mellom Oslo og Bunnefjord, og dermed var de første ruter med regulær dampskips­forbindelse mellom Oslo og Bunnefjorden etablert. Det samme selskap satte også en annen båt, nemlig «Bygdø», inn i Bunnefjordfarten en tid. «Dragen» var en hjulbåt, bygd i Kjøbenhavn i 1847, og «Bygdø» var visstnok også en hjulbåt.

Etter noen års drift gikk imidlertid Christiania og Omegns Dampskibsselskab inn, og «Dragen» og «Bygdø» sluttet å gå. Da det imidlertid hadde vist seg behov for en regulær dampskipsforbindelse i dette dis­trikt, var det andre som opptok rute i Bunnefjorden. Det er svært mangelfulle opplysninger som foreligger, men så vidt vites var «Neptun» den første rutebåt med skruedrift i Bunnefjorden, seinere var flere båter i fart, hvorav kjennes av navn d/s «Sirius», «Pallas», og «Juno», i tiden før Bundefjord Dampskibsselskap ble opprettet. Grunnleggelsen av Bundefjord Dampskibsselskap, det første dampskipsselskap som med større og mindre forandringer har opprettholdt ruteforbindelsen i Bunnefjorden fram til i dag, må kunne dateres til 16. april 1874, da det første offisielle møte ble holdt i et interessentskap av eiendomsbesittere i Bunnefjorden, hvis formål var å drive dampskipstrafikk mellom Oslo (dengang Christiania eller Kristiania) og Bunnefjorden. Interessentskapet besto av:

 

Jens Meinich,

T. B. G. Enger, Bålerud gård,

Peter Edw. Eriksen,

Gårdbruker Carl Svestad,

Banksjef Fritz H. Frølich, og

P. L. Henderson, London,

 

denne siste som selger eller som selgernes representant, idet en båt var innkjøpt fra England for å settes i rute på Bunnefjorden.

Båten fikk navnet «Bundefjord». Kjøpesummen vites ikke, men assuransesummen var på 7000 spd. Etter en del forandringer ved Nylands Verksted ble denne båt satt inn i ruten våren 1874. Fører var Hans Larsen med 30 spd. pr. måned i hyre, maskinist Anton Gundersen med 25 spd. og billettør Chr. Oppegård med 25 spd. pr. måned.

Anløpsstedene i 1874 var følgende: Presteskjærene, Haslum, Nesset samt på signal: Malmøkalven, Helvik, Sørbystrand, Bekkensten, Rødsten, Svartskog, Brevik.

Båten viste seg imidlertid ikke å svare til forventningene og til de garantier som selgerne hadde gitt, og etter sommersesongen 1874 ble de engelske selgere visstnok forpliktet til å ta båten tilbake.

Da det imidlertid hadde vist seg påkrevd å ha en fast dampskipsforbindelse mellom Oslo og Bunnefjorden, ble det den 2. oktober 1874 avsluttet kontrakt med et skipsbyggeri i Hamburg om en nybygging med leveringstid den 31. mars 1875, til en pris av 21 200 spd.

Samtidig (2/10 1874) ble interessentene enige om å omdanne interessentskapet til et aksjeselskap med en aksjekapital på 14 500 spd., for­delt på 29 aksjer å 500 spd. Følgende tegnet seg som aksjonærer:

T. B. G. Enger 5 aksjer, Carl Svestad 5 aksjer, Peter Edw. Eriksen 5 aksjer, P. H. Røer 5 aksjer, Carl Heltzen 5 aksjer, Fritz H. Frølich 2 aksjer, og Jens Meinich 2 aksjer.

Sistnevnte påtok seg, uten lønn, inntil videre å bestyre selskapets anliggender mot assistanse av T. B. G. Enger og Carl Svestad som rådgivende direktører.

I et aksjonærmøte i februar 1875 ble det besluttet at aksjeselskapets navn skulde være Bundefjords Dampskibsselskap og at heimstavnskommunen skulde være Oppegård. Det ble ennvidere besluttet at hver aksjonær skulde ha en stemme ved avstemning, uansett hvor mange aksjer han var eier av.

Det nye dampskip kom fra Hamburg våren 1875 og fikk samme navn som den første båt, nemlig «Bundefjord». Det var en etter tiden meget moderne skruebåt på 84,84 br. reg. tonn. Det er denne båt som fremdeles går i Bunnefjorden. På turen fra Hamburg til Oslo var den assurert for 15 000 spd.

Båten ble satt inn i ruten på Bunnefjorden 1875, og som fører ble ansatt L. Hansen med 35 spd. + 2 %   tantieme pr. måned, maskinist C. Krug med 30 spd. og billettør N. Sørensen med 20 spd. + 2 % tantieme. Til å revidere regnskapet for 1875 valgtes lensmann C. Heltzen og kjøpmann P. E. Eriksen.

Selskapets første årsregnskap var fra 1. mai 1875 til 31. mars 1876 og viste et meget gunstig resultat. Bruttoinntekten var 7 804 spd., og aksjonærene fikk hele 15 % utbytte på sine aksjer.

Sommeren 1876 ble ruten opprettholdt som året før. Det ble også nedsatt en komite dette år for å utarbeide lover for det nye aksjeselskap, og i denne komite ble innvalgt lensmann C. Heltzen, P. E. G. Enger og overrettssakfører Mathias Røer.

Den 8. august 1876 holdtes den konstituerende generalforsamling i Aktieselskabet Bundefjords Dampskibsselskab. Som medlemmer av selskapets første styre ble valgt:

 

P. E. G. Enger (formann),

Anton Johannessen,

Mathias Røer,

med suppleanter: Carl Heltzen og P. E. Eriksen.

 

Firmaet Saxlund & Røer ble ansatt som selskapets ekspeditør.

Da det i den tid, for jernbanen Oslo-Kornsjø ble åpnet (1879), var atskillig både passasjer- og varetransport over Nesset brygge, ble det våren 1877 ansatt en ekspeditør ved Nesset, hvor selskapet dessuten hadde et kullhus, hvor båten ble bunkret.

Samtidig ble Blylaget brygge opptatt som fast anløpssted, mens anløp av Malmøkalven ble sløyfet.

Da det nye myntsystem med kroner og øre var trådt i kraft, ble de gamle aksjebrever, lydende på spesidaler, innbyttet med 30 nye aksjer à kr. 2 000,00, tilsammen kr. 60 000,00. (Aksjekapitalen var i mellom­tiden altså blitt noe forhøyet.)

I 1880 ble det opprettet kontrakt med Postvesenet ang. postbefordring til og fra Presteskjær, Blylaget og årlig betaling av kr. 50,00.

 

Billettpriser i 1880:

Christiania -Helvig l. pl. 40 øre, 2. pl. 30 øre, pr. mnd. kr. 12,00
» -Presteskjær 50   » 35   »      » »   14,00
» -Blylaget 60   » 40   »      » »   16,00
» -Brevik 70   » 50   »      » »   18,00
» -Nesset 80   » 55   »      » »   20,00

 

Det var så vidt vites i 1886 at det begynte en konkurrerende båt, d/s «Oscar», i Bunnefjorden, og i den anledning kom det fram flere forslag om reorganisasjon av selskapet, ved dannelse av et nytt selskap med en større aksjekapital og en båt til. Denne reorganisasjon ble det imidlertid ikke noe av, da man i begynnelsen av 1887 fikk tilbud på d/s «Vidar». Denne båt ble kjøpt og etter en del forandringer satt inn i ruten fra og med sesongen 1887.

I 1889 ble bl. a. Oksval og Nesoddtangen brygger opptatt i selskapets ruter.

I 1891 ble det satt fram forslag om å kjøpe en 3. båt og sette denne i fart på vestsiden av Nesodden, mellom Oslo og Drøbak, men dette ble forkastet av generalforsamlingen. (I 1892 ble for øvrig Nesoddens Damp­skibsselskap stiftet.)

I 1893 ble det besluttet å utvide selskapets aksjekapital samt anskaffe en 3. båt, og aksjeinnbydelse ble utstedt, men saken ble ikke fremmet.

Sommeren 1894 opptok d/s «Fønix» konkurranse på Bunnefjorden i distriktet Bekkensten-Nesset og Blylaget. Billettprisene i denne del av ruten ble da voldsomt presset ned, således kunne man reise Oslo-Nesset på 2. pl. for 25 øre.

Denne konkurranse svekket selvsagt selskapets økonomi, og på generalforsamlingen høsten 1894 kom det fram på ny forslag om rekonstruksjon av selskapet samt forslag fra «Fønix»s eiere om sammenslutning, men begge disse forslag ble forkastet.

I 1895 ble selskapets eiendeler utbudt til salgs for kr. 40 000,00, men det ble intet salg.

Årene midt i 90-årene har i det hele tatt visstnok vært meget urolige år for selskapet, idet det også i 1897 ble besluttet å oppløse selskapet og selge båtene. Anton Johannessen hadde båtene på hånden for kr. 60 000,00, idet hans plan var å stifte et eget selskap for å overta driften, men håndgivelsen ble ikke nyttet. Andre forsøk på salg mislyktes også.

Våren 1897 ble d/s «Vidar» overlatt kaptein Ruud og Edv. Røer, som drev denne båt for egen regning. Ruten ble for øvrig dette år delt mellom Bundefjord Dampskibsselskap og d/s «Fønix», således at B.D. hadde Nesoddlandet til og med Blylaget og «Fønix» resten. Da «Fønix» gikk i opplag medio september, overtok B.D. atter hele ruten.

I 1898 bygde selskapet egen brygge ved Helvik.

I årene 1898-1908 var det mange vanskeligheter for dampskipsselskapet, konkurranse med andre som opptok båttrafikk i Bunnefjorden, med derav følgende dårlige driftsresultater. Etter at det gjentatte ganger var opptatt forhandlinger angående sammenslutning, kom det endelig våren 1908 i stand en kontrakt mellom konkurrentene, og det ble 1. april 1908 holdt konstituerende generalforsamling i det sammensluttede dampskipsselskap, som fikk navnet:

 

Aktieselskapet Bundefjord-Helvig.

 

Til styre for det nydannede selskap ble valgt: Grosserer Peter Holter (formann), bryggerieier Ytteborg og konsul A. Hennum med sistnevnte som administrerende direktør. D/s «Helvig» ble bygd om i 1908 og lasterommet ble innredet til 2. pl. salong. D/s «Vidar» ble solgt samme år for kr. 12000,00. Etter sammenslutningen ble tiden for selskapets ordinære generalforsamling flyttet fra tiden november-desember til over nyttår for at driftsåret skulde falle sammen med kalenderåret. D/s «Helvig» utførte vinterruten 1908-1909 da isen var meget generende, og isbryteren «Isbjørn» måtte leies om våren for å bryte opp råk i Bunnefjorden.

Driftsresultatene i årene mellom sammenslutningen og verdenskrigen viste stor bedring, og det var i disse år en jevn framgang i selskapets økonomi, med pene overskudd på driften og 5 % årlig utbytte til aksjonærene. Trafikken var også i pen vekst, slik at man måtte gå til å leie hjelpebåter for å avvikle trafikken, særlig om høsten for å bringe poteter fra Nesodden og Frogn inn til Oslo.

Sommeren 1914 kjøptes d/s «Juno I» av Dampskibsselskapet Juno for kr. 8 000,00. Denne båt ble ved kjøpet omdøpt til d/s «Frogn». Vinteren 1914-15 gikk Nesodden kommune med på å bevilge selskapet 50 % av utgiftene med å bryte opp råk til Blylaget, for å kunne opprettholde trafikken. D/s «Helvig» gikk om vinteren, mens d/s «Nesodden» og «Bundefjord» ble slippsatt ved Moss.

Den stigning som fulgte med verdenskrigen hva angår priser på hva som trengtes til driften, gjorde fra verdenskrigens utbrudd etter hvert driftsforholdene vanskeligere, men ved å innskrenke rutene en del, klarte selskapet dog også i 1915 å gi overskudd med 5 % utbytte.

Etter som krigen varte, ble driftsforholdene etter hvert vanskeligere og vanskeligere, idet driftsutgiftene fløy i været. Kullprisene kom allerede i 1916 opp i mellom kr. 70,00 og 80,00 pr. tonn. Billettprisene måtte forhøyes, men lot seg ikke heve i samme grad som utgiftene, og det måtte derfor innskrenkes betraktelig på rutene for å kunne holde det gående. 1916 ble dog ikke økonomisk så verst, og ga endog overskudd. På grunn av den uinnskrenkede ubåtkrig i 1917 nådde kullprisene eventyrlige høyder, helt opp til kr. 270,00 pr. tonn. Det var i det hele kullmangel her i landet i denne tid, og selskapet måtte da for en stor del gå over til å fyre båtene med ved. Ved en kraftig innskrenkning i rutene og en del forhøyelse av billettprisene klarte selskapet tross alt å seile balanse også i 1917. Nesodden kommune ga selskapet økonomisk støtte til isbryter for å holde trafikken i gang, idet isen vinteren 1916­1917 var meget streng med usedvanlig svær is over hele Bunnefjorden. Båten gikk om vinteren 1 tur hver veg daglig.

Også i 1918 og 1919 klarte selskapet seg økonomisk godt, men krigsårene gikk hardt utover båtmaterialet, idet selskapet i disse år ikke fant det opportunt å gå til nyanskaffelser og reparasjonene dessuten ble liggende nede, idet reparasjonsprisene var enorme og det dessuten var vanskeligheter med materialer.

Ved krigens slutt sto derfor selskapet med utidsmessige båter, mens trafikken i distriktet var i sterk vekst grunnet den svære utvikling av tomtesalg og bebyggelse, særlig på Nesoddens nordre del.

Som på nesten alle områder kom det etter verdenskrigen en misnøye fram også over driften av selskapet; blant det trafikerende publikum. Den tilbakevenden til de før verdenskrigen jevne, bra forhold kom ikke slik som folk i sin alminnelighet hadde håpet og ventet på, og det ble forsøkt, med henblikk på en omorganisasjon av selskapet, å danne et interessentskap for Nesoddens kommunikasjoner, for å overta den aksjemajoritet i selskapet som konsul A. Hennum da satt inne med. Konsul Hennum var villig til å selge sin aksjemajoritet, tilsammen 591 aksjer av selskapets 900, etter en kurs av 260 %. Taksten for båtene: D/s «Nesodden», d/s «Bundefjord» og d/s «Helvig» ble satt til kr. 283 000, og bryggene: Brevik, Blylaget, Bomansvik og Helvik ble taksert til kr. 32 500.

Dette kjøp kom ikke i stand. Derimot ble det dannet et nytt dampskipsselskap av eiendomsbesittere i distriktet Oksval-Ursvik-Helvik som fikk navnet Nordøstre Nesodden Dampskibsselskap, for å ta opp dampskipstrafikk på disse tre brygger. Dette selskaps første båt var en motorbåt av tre, «Odden I»; seinere anskaffet de seg et dampskip, «Odden II», for å trafikere samme rute.

Denne konkurranse viste seg, som tidligere konkurranse, meget skadelig både for distriktet i det lange løp og for begge de konkurrerende selskaper. Særlig virket den drepende for det nye selskap, som i 1921 måtte innstille driften etter at kapitalen var borte.

Også, vintrene etter krigen var preget av svære isvanskeligheter, og vinteren 1919-20 gikk båten bare til og med Helvik inntil 19. mars, da det ble brutt opp råk til Blylaget.

Da «Bundefjord» og «Helvig» på grunn av konkurransen fikk en meget redusert trafikk i forhold til tidligere, ble d/s «Frogn» i 1920 besluttet solgt, men dette salg ble ikke effektuert før i 1924. Utover sommeren 1920 fløy kullprisene atter voldsomt i været. I mai 1920 notertes de i kr. 192,00 pr. tonn og på ettersommeren i kr. 233,00 pr. tonn. Prisnivået holdt seg i det hele faretruende høyt, og resultatet av driften i 1920 ble et stort underskudd, til tross for at billettprisene etter hvert gjennom krigsårene og årene deretter var flere ganger forhøyet. Høsten 1920 kostet billetten mellom Oslo og Helvik kr. 1,40 på. 1. plass og kr. 1,20 på 2. plass. 20 billetter kostet kr, 24,00.

Vinteren 1921-22 ga Nesodden kommune selskapet et bidrag på kr. 2 500,00 til opprettholdelse av en for distriktet brukbar vinterrute.

Fra 16. desember 1921 fikk selskapet en kontrakt med Oslo Havneingeniørvesen om transport av nødsarbeidere til og fra Sjursøya, en kontrakt som Nordøstre Nesodden Dampskibsselskap hadde hatt tidligere.

For å lette arbeidspresset for adm. direktør, konsul Hennum, ble kaptein Gustav Amundsen ansatt som forretningsfører i selskapet fra 1. januar 1922.

Bruttoinntekten for 1921 viste nedgang fra tidligere, og resultatet av dette års drift påførte selskapet et nytt underskudd.

Det ble i 1922 opptatt forhandlinger med O. J. Raanaas om å leie d/s «Odden II», men dette gikk ikke i orden. Derimot ble man seinere enige om kjøp av samme båt etter en pris av kr. 70 000,00 + kr. 10 000,00 for Raanaas’ brygge ved Helvik (nordre del av nåværende brygge). D/s «Odden II» ble døpt om til d/s «Tourist» og skulde nyttes som hjelpebåt i ruten samt til lystturer på Oslofjorden, i samarbeid med Bennetts Reisebureau.

Våren 1922 begynte assessor Mejdell en konkurrerende rute i søndre del av Bunnefjorden med en leiet båt, d/s «Angelo». Etter at denne båt hadde vært i fart sommeren 1922, ble det dannet et aksjeselskap under navnet Nesodden-Frogn-Nordby, blant beboerne i søndre del av Bunnefjorden, distriktet Blylaget-Nesset, som i oktober 1922 overtok d/s «Angelo» for å fortsette den rute som assessor Mejdell hadde begynt. De ledende i dette selskap var imidlertid engstelige for at A/S «Bundefjord-Helvig» kunde komme til å sløyfe anløp sønnafor Blylaget, og fant det derfor nødvendig å anskaffe en båt ved siden av d/s «Angelo» Det ble derfor dannet et partrederi som kjøpte d/s «Tinfos» i 1923 for å supplere i samme rute.

De ledende i A/S Nesodden-Frogn-Nordby og Partrederiet «Tinfos» innså dog snart at distriktet fra Blylaget og sørover (de hadde bygd sin egen brygge ved Blylaget) ikke ville kunne by levelige vilkår framover, og forsøkte da å få et samarbeid i stand med A/S Bundefjord-Helvig. Konsul Hennum døde våren 1923, og dennes nevø, overretts­sakfører Leif Hennum, påtok seg da A/S Bundefjord-Helvig’s forretningsførsel, idet kaptein Amundsen var sluttet i 1922. Det kom omsider i stand en ordning mellom de konkurrerende selskaper, men rolige arbeidsforhold kunde selvsagt ikke oppnås ved en slik oppdeling. Da konsul Hennums aksjer etter dennes død var til salgs, satte de ledende krefter i A/S Nesodden-Frogn-Nordby seg i sving for å få hånd om disse aksjer og dermed sikre seg aksjemajoriteten i A/S Bundefjord­Helvig, for på den måte å oppnå en sammenslutning av selskapene og dermed ordnede trafikkforhold. En del av aksjonærene i A/S Nesodden-Frogn-Nordby overtok da denne aksjemajoritet, og den 7. november 1924 ble det holdt en ekstraordinær generalforsamling, hvor de nye aksjonærer møtte og hvor forslag om sammenslutning ble enstemmig vedtatt.

Den 19. februar 1925 holdtes ordinær generalforsamling i det nye sammensluttede selskap. Til styre ble da valgt:

 

Ludv. C. A. Lystad, formann.

Carl S. Heltzen, viseformann.

C. O. Dahl.

O. B. Skoklefald.

Paul Lundebye.

 

Overrettssakfører Leif Hennum og disponent Bernt Ramton (fra A/S Nesodden-Frogn-Nordby) gikk sammen om å bestyre det sammensluttede selskap i den nærmeste tid etter sammenslutningen.

D/s «Tinfos» var holdt utenom sammenslutningen, men ble våren 1925 kjøpt av det sammensluttede selskap for kr. 75 000,00, mens d/s «Tourist» ble solgt for kr. 40 000,00.

Det sammensluttede selskap fikk navnet A/S Bundefjord Dampskipsselskap. Aksjekapitalen ble kr. 90 000,00 fra A/S Bundefjord-Helvig og kr. 53 600,00 fra A/S Nesodden-Frogn-Nordby, tilsammen kr. 143 600,00. Nye vedtekter ble fastsatt den 27. november 1925. Nye aksjebrev, i alt 1436 aksjer å kr. 100,00 pr. aksje, ble utstedt.

Våren 1926 trakk overrettssakfører Hennum seg tilbake som forretningsfører, og B. Ramton ble da ansatt som enedisponent.

I og med sammenslutningen kom man straks over i mer ordnede forhold, ruteordningen ble bedre og det økonomiske resultat gunstigere. En god hjelp for selskapets økonomi i denne tid var det samarbeid selskapet hadde med Oslo Havneingeniørvesen ved å frakte arbeidere til og fra Sjursøya i vinterhalvåret. Av den grunn kunde man samtidig få en bedre vinterrute i Bunnefjorden, og det var også i den tid at den tidlige arbeiderbåt til Oslo kom i gang.

Årene fra 1925 og fram til 1940 har vært en byggende tid for selskapet, som i disse år har konsolidert sin stilling ganske godt, både økonomisk og materielt. Resultatet av driften i disse år har vært jevnt bra, med overskudd på regnskapet hvert år og utbytter på 5-7 1/2 % til aksjonærene. To nye båter er blitt bygd, d/s «Oksvald» i 1927 og d/s «Ursvik» i 1933, og de andre båtene er påkostet atskillig til reparasjoner og fornyelser. D/s «Nesodden» og d/s «Bundefjord» har begge, fått nye, tidsmessige dekkssalonger, elektrisk lys er installert ombord i «Bundefjord» samtidig med diverse andre forbedringer.

Trafikken har vært i jevn og god framgang. Mens selskapet i 1925 hadde i alt ca. 378 000 passasjerer, hadde det i 1939 ca. 525000. Hendelsene i 1940 bevirket at dette år ble helt ekstraordinært, slik at trafikken gikk tilbake til ca. 395 000 (det kan her henvises til beretningen for 1940).

Foruten den vanlige rute i Bunnefjorden er det opprettholdt rute på Malmøya (med m/b «Flaskebæk») i årene 1930-36 og på Ingierstrand i årene 1933-39.

I årene under krigen har jo alle beboere på Oksval, likesom alle andre trafikanter i Bunnefjorden, fått merke de vanskeligheter som innskrenkningene i båtmaterialet, vedfyringen og kødannelsene har foranlediget, men det skal sies til båtselskapets ære at det har greid å avvikle trafikken på en etter forholdene nær sagt uforståelig måte, og det må vel sies at dette kanskje i første rekke skyldes båtmannskapenes aldri sviktende vilje og evne til å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon. Den voldsomme påkjenning som krigs- og kriseforholdene har utsatt både materiell og mannskaper for er tross alt blitt greid, ja, på en så, utmerket måte at det ikke er noen grunn til kritikk. Her er bare ros å gi!

Båtselskapets to yngste, største og beste båter, «Oksvald» og «Ursvik», er som kjent rekvirert og sat inn i annen fart nå under krigen. Man kan sikkert gå ut fra at så snart forholdene tillater det, vil båtselskapet sette inn et absolutt førsteklasses båtmateriell. Det er jo for øvrig ikke utenkelig at kommunikasjonene vil få en hurtig og radikal omforandring i samsvar med den tekniske utvikling allting sikkert vil undergå når krigen engang er slutt. Det skal bli interessant å se hva det vil bli budt Nesoddens beboere av nye tidsmessige kommunikasjons­midler i tiden framover.

 

Næringsveger

 

Foruten alminnelig åkerbruk, hagebruk, husdyrbruk og skogbruk har det fra gammel tid av på Nesodden vært to næringsveger som har vært særlig betegnende for herredet. Det er den såkalte saltbrenning og isdriften, og disse to næringsveger skal man ofre noen ord på her, da de er nokså særegne i sin art og stedsbetonte, idet det hverken i gamle dager eller i vår tid har vært drevet nevneverdig med disse næringsvegene på andre steder i Norge. Selv om de viktige og store nærings­veger som åkerbruk og husdyrbruk m. v. kunne ha hatt stor interesse å gi nærmere omtale, skal man i denne beretning unnlate å gå nærmere inn på disse felter, da det vil føre for langt. Dog skal man forsåvidt angår skogbruket nevne en eiendommelighet, nemlig at det i tidligere tider har vært en større utbredelse av eiketrær i Nesodden herred. Eik var i eldre tider et meget verdifullt materiale til skipsbygging, og det er ganske interessant å legge merke til at hollenderne hentet sådant tømmer på Nesodden. Kristian den 4. utstedte imidlertid forbud mot salg av eiketømmer, da han selv trengte det til sin flåte, men til tross herfor foregikk det nok salg til hollenderne i lange tider framover, men da på en skjult måte.

 

 

isbat-300Isbåt ved Oksval brygge.

 

Hva spesielt angår saltbrenningen skal man sitere fra boken «Nesodden Herred»:

Det kan anses som sikkert at det i middelalderen og visstnok så langt tilbake i tiden som det har bodd folk på Nesodden er blitt tilvirket salt der. Tilvirkningen foregikk ved innkoking av sjøvann. Muligens skjedde dette også etter reformasjonen, men stadig avtagende.

 

utforsel-is-300Til utførsel av de store ispartier måtte det ofte store dampskip til.

 

Vitnesbyrd herom har vi i navnet Saltboden under Solberg og navnlig i opp­tegnelser i Akershus lensregnskaper 1577-78 om det av Hovedøyas kloster i Kirkeviken drevne saltverk. Det heter herom i regnskapene om landskyld, betalt til kronen av det tidligere klostergods: «Kirchewig Gruffuer, Leige aff en Saltkjædel 1 skp. Salt.» Anførselen er i flere henseender interessant.

Da landskylden (leien) er av samme størrelse som for gårdene Skoklefald, Krange, Haakholt m. fl., var virksomheten meget verdifull, og man kan med rette anta at klostret her drev en betydelig tilvirkning av salt til forsyning ikke alene av klostret og bygda, men også av bygdene inne i landet. Tilvirkningen av salt ansås for å være av sådan betydning for folket, at mens tienden ellers skulde utgjøre 1/10 var den for salt i de gamle lover fastsatt til 1/20 av tilvirkningen. Og leilendingen hadde rett til uten å spørre grunneieren å virke så meget ved i skogen at han derfor kunde brenne det fornødne salt til seg og sine dyr og til å bytte til seg den fornødne never til å tekke sitt hus med. Salt og never sto i en særstilling i loven. Det norske salt var brunt av rust fra de gryter (kjeler) hvori det ble kokt. Da i reformasjonsårhundret utenlandsk salt av et penere utseende ble mer og mer alminnelig, fortrengte det det norske, og denne gamle virksomhet i bygda opphørte. Da kongen i 1589 skjenket Røer til Bjørn Rolfsen Darre, fulgte Kirkeviken med.

Det vil være av interesse å undersøke nærmere spørsmålet om når og hvorledes denne tilvirkning fant sted. Det nevnes foruten saltkjelen (Gryten) hvori vannet koktes, også Kirkevik «Gruber», som med bestemthet lar formode at vannet her – som ved andre saltverker – ble underkastet en forberedende behandling før kokingen for å konsentrere oppløsningen og derved spare brensel og tid. Det kunde ligge nærmest å tro at denne konsentrering ble utført – likesom f. eks. i Spania – om sommeren ved solens varme. Men det har dog neppe sannsynligheten for seg. Vår sol er ikke den samme som Spanias, og folket hadde dess­uten her i landet med dets tungvinte jordbruk rikelig bruk for sommer­tiden til onnearbeidene. Men konsentrasjon kan også oppnås ved frysing, en metode som fremdeles anvendes av folkeslag under primitive livs­forhold, f. eks. ved Hvitehavet. Det øverste islag som fryser på en salt­vannsbeholdning er nesten helt ferskt vann. Det underliggende vann blir derfor sterkere saltholdig, og ved således å la vannet i en beholder fryse noen ganger og fjerne isen, får man til sist en ganske sterk lake. At det i Kirkeviken anvendtes gruver, hvormed her på grunn av jord­bunnens beskaffenhet må menes beholdere av tre som er senket ned i jorda, lar formode at den samme framgangsmåte har vært brukt her. Skulde solen virke, var det ikke rimelig å grave beholderen ned i jorda.

 

isblokk-transport-300Isblokkene førtes utover lange bruer til båtene.

 

Det finnes ikke i sagaene eller annet steds (Fritzners leksikon) noen antydning om på hvilken årstid denne «saltbrenning» foregikk. Men har den nettopp nevnte frysemetode vært anvendt, synes meget å, tale for at den foregikk meget tidlig om våren, straks etter Mathismesse 24. februar, da det heter på primstaven: «Mathis bryter is, er der ikke is, gjør han is», dvs. det tiner om dagen og fryser om natten. Men vi vet altså intet derom. Man kan i fantasien forestille seg at det i «saltonna» var et friskt liv der nede i Kirkeviken med vannkjøring og flam­mende bål.

 

Det er en utbredt mening blant folk at vannet i Bunnefjorden, navnlig i den sørlige del, er meget rikt på koksalt.

Ved prøver foretatt i 1921 viste det seg at saltgehalten ved Helvik f. eks. var 2,54 og ved Svartskog og Blylaget 2,59 (tallene angir gram av kjøkkensalt på 100 kubikkcentimeter vann). Sammenlikner man dette med f. eks. saltgehalten i Atlanterhavet som er 3,2, Nordsjøen 2,58 og Østersjøen 1,35, må man medgi at folks oppfatning at vannet i Bunnefjorden er rikt på koksalt, er riktig. Med den rike tilgang på trevirke har det på Nesodden dessuten vært særlig gode betingelser for salttilvirkning.

Forsåvidt angår isdriften siteres også fra boken «Nesodden Herred»: Så vel ifølge tradisjonen som ifølge femårsberetningen for Akershus fylke 1856-60 er denne næringsgren her i bunnen av Kristianiafjorden skapt av konsul Søren Parr i Drøbak, død 1903. Hans far var engelskmann og bodde i Drøbak, og da man i løpet av 1850-årene begynte å bruke is ombord i de engelske handelsskip til bevaring av levnetsmidler, gjorde Søren Parr ut av dette en forretning. Den var solid underbygd og overmåte lønnende, basert på flerårige kontrakter om levering av en viss minste mengde is til en stipulert minstepris. Femårsberetningen 1856-60 meddeler at han i femåret utførte følgende mengder: 1856: 285 kommerselester (ca. 503 tonn), 1857: 565 k.l., 1858: 1369 k.l., 1859: 3072 k.l. (ca. 5427 tonn), 1860: 2609 k.l. (ca. 4600 tonn). Dermed var bedriften grunnlagt. Han kjøpte eller forpaktet dertil skikkede tjern og anla ishus oppover Nesoddlandet og i Bunnefjorden (Oksval). Da forretningen var lønnende og stadig voksende, stiftedes det litt etter litt flere konkurrerende selskaper. Bedriften tapte derved sin tidligere solide karakter og ble mer en hasard. Den første ladning is fra Nesodden skal være blitt utskipet fra Granerudstøen i siste halvdel av 1850-årene ved 2 skonnerter. Det nevnes i femårsberetningen følgende isanlegg: Spro, Svestadstøen, Granerudstøen, Tyvebekken, Fjellstrand, Flaskebekk, Oksval og Blylaget.

At det ikke har vært små partier is som er blitt losset fra de for­skjellige isanlegg på Nesodden, går fram av den tabell som er utarbeidet etter amtmennenes 5-års beretninger. I perioden 1896-1900 var den gjennomsnittlige årlige utførsel 45 500 tonn is, og i perioden 1905-06 46 000 tonn. Det mangler oppgaver for mange år tidligere, men allerede i årene 1860-70 var den gjennomsnittlige årlige produksjon (utførsel) 6 400 tonn. Det har antagelig vært en stadig stigning i isdriften, da den vel har hatt meget stor økonomisk betydning for bygda. Isdriften ga arbeid for folk og hester på en årstid da disse ikke kunne anvendes til annet nyttigere arbeid. Man må kanskje beklage for bygdas vedkommende at det i de seinere år ikke har vært utført is fra Nesodden, men for alle landstedeiere må det vel kanskje regnes for en fordel å slippe all den trafikk som isdriften foranlediget både nede ved stranden og brygga og i distriktet for øvrig.

 

Oksval Vel

 

Konstitusjon.

 

Etter at man sikkert i mange år hadde vært oppmerksom på at landstedeierne på Oksval burde samle seg i en organisasjon, tok man våren 1904 tanken opp til alvorlig drøftelse, og det resulterte i at etternevnte Oksvalbeboere satte hverandre møte i grosserer Kjelsens villa (herr Haugans nåværende eiendom) den 18. juli 1904 for å forhandle om stiftelse av «Oksval Vel»: Edw. Bjørnstad, Chr. Rohde, Chr. Thorvaldsen, Andr. Hiorth, Christinus Hiorth, G. H. Kjeldsen, Marius Stamnes, Ferd. Thielemann, P. O. Hurup, Johan O. Larssen, Edw. Røer, Peter Holter og Hans Bang. Sistnevnte, som dengang var magistratsekretær (seinere høyesterettsdommer), ledet etter oppfordring forhandlingene.

 

Det ble på det konstituerende møte vedtatt følgende lover for selskapet «Oksval Vel»:

 

§ 1. Selskabets formaal er at varetage Oksvalbeboernes fælles interesser.

 

§ 2. Enhver eier eller medeier af grund ved Oksval kan være medlem af selskabet. Ogsaa andre kan af bestyrelsen optages som medlemmer.

 

§ 3. Selskabet afholder sit ordinære aarsmøde i juni maaned efter berammelse af bestyrelsens formand. Extraordinære møder kan indkaldes af bestyrelsen med 8 dagers varsel, hertil er bestyrelsen forplig­tet, naar forlangende derom fremkommer fra halvparten af medlemmerne. Ingen gyldig beslutning kan fattes, medmindre 2 tredjedele af medlemmerne er representerede. Som fuldmægtig kan kun benyttes et andet medlem af selskabet.

 

§ 4. Bestyrelsen bestaar af 3 personer, der vælges paa junimødet blandt selskabets grundeiende medlemmer for 1 aar ad gangen. Særskilt udkaares paa samme maade blandt de valgte bestyrelsesmedlemmer en formand og en kasserer.

 

§ 5. Bestyrelsen leder selskabets anliggender. I vigtigere tilfælde og navnlig, naar der er spørgsmaal om udgifter af nogen betydning, har den at indhente medlemmernes bestemmelse overensstemmende med § 3.

 

§ 6. Medlemskontingenten er kr. 10 – ti – aarlig. Udmeldelse kan kun finde sted til nytaar og maa ske skriftlig inden udgangen af september.

 

§ 7. Forandring af disse love udkræver to tredjedels flertal af selskabets medlemmer og kan kun besluttes paa et ordinært aarsmøde efter forslag, der maa fremsættes skriftlig for bestyrelsen mindst 8 dage før modet.

 

Det umiddelbart etter konstitusjonen foretatte valg fikk sådant utfall: Hans Bang, bestyrelsens formann, Chr. Thorvaldsen og G. H. Kjeldsen, medlemmer av bestyrelsen, sistnevnte som kasserer.

Det var et lykkelig valg man dengang foretok, idet det i årene framover skulle vise seg at formannen, Hans Bang, som i enhver henseende var godt rustet for de oppgaver som måtte løses, nettopp var den mann som det nystiftede vel trengte i høy grad. Man kan gjerne si at Hans Bang opptok Oksval Vel som sitt hjertebarn, som han stelte med på en helt fremragende måte. Hans innsikt i alle spørsmål, hans kløkt og hans måte å løse selv de vanskeligste floker på, var kjent av alle. Barnet «Oksval Vel» ble av ham ført fram i livet og fikk av ham de gode im­pulser som seinere formenn, styremedlemmer samt de enkelte medlemmer kunne dra megen nytte av. Det kan trygt sies uten forkleinelse for noen annen formann eller styremedlem at Hans Bang er den av bestyrelsesmedlemmene som i alle de 40 år som er gått, har satt de største spor etter seg. Den omstendighet at han satt som formann først i perioden 1904-05 og seinere fra 1907 helt til 1916 i ett trekk skulle gi tilstrekkelig bakgrunn for bedømmelse av hans innsats for Vellet. Formenn i Oksval Vel har for øvrig i 40-årsperioden vært:

 

1906: Andr. Hiorth.

1917: C. Støp.

1918: P. Holter.

1921-22: C. Støp.

1923: O. Røer.

1924: J. R. Singer.

1925: Birger Rasmussen.

1926: L. B. Rasch.

1927: Sim. Solberg.

1928-30: Hilmar Sørensen.

1932-33: Svein Krogh.

1934-36: J. W. Wettergreen.

1937: Eugen Andersen. (J. W. Wettergreen fungerte som formann en del av perioden.)

1938-41: Eben Tengs.

1942-44: Bj. Trygg-Lier.

 

Allerede den 23. juli 1904 hadde bestyrelsen sitt første møte og for­handlet om de spørsmål som da var aktuelle, bl. a. anskaffelse av pakkekorg til dampbåten, postkasse og lykter på brygga m. v. I seinere møter på, høsten 1904 besluttet man å sende andragende til Nesodden herredsstyre om bidrag til en vannledning fra Skoklefaldtjernet til villaene på Oksval, likesom det ble gjort henvendelse til Bundefjord Dampskibssel­skap om å holde dampskipet i gang om høsten lørdag ettermiddag fra Nesodden med ankomst til byen k1. 7-8. Dampskipsselskapet sendte imøtekommende svar. Bidrag til vannledning oppnåddes imidlertid ikke, men herredsstyret lovte å ta under nøye overveielse hvorvidt et kom­munalt vannverk vil få tilslutning.

Vannverkssaken fikk imidlertid snart sin løsning, idet landstedeierne selv tok initiativet til og selv påtok seg alle omkostninger med å få vann fra Skoklefaldtjernet. Selskapet «Oksvals Vannledning» ble stiftet allerede våren 1905 og selskapets lover vedtatt 24. mars 1905. Dets formål var anlegg og drift av vannledning fra tjernet til Oksval med stikkledning innenfor hvert medlems grense. Kapitalen ble sikret ved at hvert medlem innbetalte kr. 300,00 i inntredelsesavgift, og for øvrig opptokes lån. Ledningens benyttelse var for øvrig underkastet nærmere bestemmelser, idet kapasiteten og dimensjonene ikke var så store. Selskapet har eksistert i alle år og betjent sine. medlemmer på en utmerket måte. Men da ledningen har hatt liten dimensjon, har medlemstallet måttet begren­ses til 14 eiendommer. Også for denne vannledningssak var Hans Bang den drivende kraft og var formann og styremedlem i en rekke år.

 

Vellets arbeid i de første 25 år

 

Av Vellets protokoller går det fram at det i årene framover var mange store og betydningsfulle saker som ble behandlet og fikk sin løs­ning. Så tidlig som i 1902 hadde det vært på tale å leie Bomanstuen, som den gang eides av hr. Skoklefald, for at man kunne sikre bolig for en arbeidsmann som kunne påta seg forskjellig arbeid for villaeierne, og i 1906 ble det så inngått leiekontrakt for 3 år på gunstige vilkår. Det var flere forskjellige arbeidsfolk man knyttet til seg ved bortleie av Bomanstuen, og det viste seg å bli til en stor fordel for mange at man fikk sikret arbeidsmannen hus på stedet. Vellets medlemmer fikk i henhold til en truffet ordning rett til å kunne bruke arbeidsmannen 2 dager hver etter tur, og notering herom skulle skje i en bestemt bok. Leiekontrakten med Skoklefald ble fornyet flere ganger, inntil det i 1923 ble opptatt forhandlinger med Skoklefald om kjøp av Bomanstuen. Herom vil det seinere gis nærmere redegjørelse.

Det vil føre for langt å referere detaljert fra alle de bestyrelsesmøter og generalforsamlinger som har vært gjennom årene, men enkelte saker av større betydning har man funnet å ville gi noen omtale.

Vellet hadde til stadighet sin oppmerksomhet henledet på at dampskipstrafikken stadig måtte være den beste. Som før omtalt var det i årene inntil 1908 store vanskeligheter for dampskipsselskapet. Det var konkurranse fra mange hold, og driftsresultatene som følge derav dårlige. Vellets medlemmer deltok i mange forhandlinger for å få dampskipsruten forbedret og for i det hele tatt å sikre at båter kom til og gikk fra Oksval. Det kunne hende at man en sommer plutselig sto ovenfor den situasjon at det overhodet ikke anløp noen båt til Oksval, f. eks. da man i 1912 hadde maskiniststreik. Bestyrelsen i Oksval Vel tok imidlertid også en sådan situasjon med stoisk ro, og besluttet ganske enkelt selv å leie et dampskip, nemlig d/s «Trygg», til fart på Oksval 3 turer hver dag for kr. 25,00 pr. tur. Imidlertid ble maskiniststreiken temmelig fort avblåst, og ordinær trafikk gjenopptokes ganske snart:

Brygga eides dengang av hr. Skoklefald, og man opptok derfor forhandlinger med ham om forskjellige ordninger på brygga. Det var jo av stor viktighet at brygga til stadighet var i en sådan stand at dampskipene uhindret kunne anløpe der. Som en kuriositet kan i den forbindelse nevnes at følgende klausul er inntatt i et av villaeiernes skjøter:

«Kjøperen er berettiget til å delta i benyttelsen av Oksval brygge, der av selgeren skal holdes i sådan stand at dampskipene uhindret kan anløpe.»

I 1923 brakte man imidlertid i erfaring at Nesodden kommune muli­gens kom til å overta brygga, og i denne forbindelse antok man at vegspørsmålet, som da i mange år hadde vært på tapetet, også ville komme til å få sin løsning.

Bortsett fra en rekke mindre saker, så som oppsetting av en del lamper i hovedvegen og anskaffelse av venterom, var det vegspørsmålet som til stadighet fanget størst interesse blant medlemmene i Vellet. Av en av de eldre landstedeiere på Oksval har man fått fortalt hvordan det var på hovedvegen før den ble omgjort. Han forteller at han en gang hadde en dame under den ene armen og stalløkta i den andre og skulle gå nedover til brygga. Vegen var som en sætersti, og da det var regn, fløt vannet mellom steinene. Han gled på en stein og begge to falt og løkta slokte, så de måtte famle seg fram til båten. Men det gikk da det også, sier han, dog besluttet han seg til omgående å sette seg i spissen for å få gjort en effektiv utbedring av Oksvalvegen fra brygga og oppover.

Det hadde sikkert vært aktuelt i mange år å få vegen forbedret. En skrivelse fra Vellet til Nesodden kommune resulterte ofte i at den overhodet intet svar ble gitt.

Vegen var smal dengang, og det var derfor mange andre spørsmål som måtte løses før man kunne gå i gang med den egentlige opparbeidelse. Bl. a. måtte grunneierne gå til grunnavståelse for at en passende utvidelse av vegen kunne skje, og først så seint som i 1927 lyktes det for den dengang værende formann, hr. Sim. Solberg, å få ordnet det slik at de grunneiere som ble berørt, gikk til avståelse til fordel for vegen. Da dette var gjort, var det for Vellets formann å gå videre til amtsingeniøren, hr. ingeniør Olafsen, og denne stilte seg heldigvis svært velvillig til saken. Etter at man hadde ryddet unna en del vanskeligheter med traseen, fikk man omsider vegspørsmålet brakt til en lykkelig avslutning, vegen ble ferdig og kommunen overtok vedlikeholdet.

Forholdsvis tidlig ble spørsmålet om å stifte en fellesforening av samtlige velselskaper framsatt, og det framkom i 1918 bl. a. fra Bomansviks Vel en forespørsel i denne anledning. Oksval Vel erklærte seg straks enig i at en sådan fellesforening måtte være av interesse, og det har vist seg etter at Fellesvellet ble stiftet at mange betydningsfulle saker for så vel Oksval som andre steder på Nesodden har fått en bedre løsning enn om man hver for seg i vellene skulle ha tatt sakene opp.

Skoklefald kapell

 

Etter at Nesodden kommune hadde overtatt vegen og brygga, var det også fra flere hold på Oksval kommet henstilling om å få virkeliggjort tanken om å få bygd ny kirke ved Skoklefald. I generalforsamling i 1923 var det fattet beslutning om at tegning av bidrag til den nye kirke gjordes avhengig av at kommunen gikk til istandsettelse av vegen ned til Oksval brygge, idet det av herredsstyret ikke var truffet noen beslutning om når arbeidet med vegen ville bli utført.

Av kallsboken om Skoklefald kirke får man for øvrig følgende opplysninger om kirkens tilblivelse:

«Grunnsteinen er nedlagt 16. januar 1935, og kirken ble Innvidd 19. februar 1936.

I 1920 framsatte gårdbruker Johan Jakobsen. Nesoddtangen, tanken om bygging av en kirke for nordre Nesodden, og i sitt testamente avsatte han kr. 10 000,00 til dette formål under den forutsetning at kirken ble lagt slik at den kunde tjene stedene Nesoddtangen, Oksval, Ursvik, Helvik, Sjøstrand og Flaskebekk som kirkehus.

Olav Skoklefald har gitt tomten hvor kirken nå ligger. I juni 1923 holdtes det første forberedende møte. Den drivende kraft i innsamlingsarbeidet var Petter Wassum. Da han reiste fra bygda i 1929 var innsamlet kr. 21000,00.

Allerede i 1925 tenkte man på å reise kirken, og 16. juli dette år ble denne byggekomite valgt: Grosserer Rich. Bache, formann, Baltzer Løes, Olav Skoklefald, Johan Grøstad og grosserer P. Holter. Arkitekt Carl Michalsen utarbeidet gratis tegninger. Denne påtenkte kirke var beregnet til 300 sitteplasser og skulde koste kr. 60 000,00. Tegningen ble approbert av alle myndigheter.  Imidlertid ble tidene dårlige fra 1927, og innsamlingsarbeidet gikk tregt, og da Wassum flyttet, lå arbeidet nede til 1933. Komiteen ble da enig om å reise kirken med de midler som sto til rådighet. Sokneprest Sverre Hougsnes tiltrådte komiteen og Johan Grøstad ble formann, Baltzer Løes kasserer.

Arkitekt Michalsen la fram i møte 1. november 1933 nye tegninger med sitteplass for 160. Tegningene ble vedtatt etter noen endringer. Komiteen søkte Nesodden kommune om tømmer fra kommunens skog, men da det viste seg at et så stort kvantum ville skade skogen, ble svaret negativt. Ved kirkens fullførelse bevilget kommunen kr. 4000,00 som bidrag.

Komiteen hadde ved arbeidets begynnelse kr. 23 000,00 til rådighet. Grunnmuren er oppført av Petter Olsen Tjernsbråten, og selve bygningen er ferdigopplaftet oppe i Hallingdal av Blakkestad og Hodningseth, ført på jernbane og bil til Skoklefald.

Grunnsteinsnedleggelsen fant sted den 16. januar 1935 og ble foretatt av biskop Johan Lunde med bistand av sokneprest Sv. Hougsnes og hjelpepresten Asbjørn Bakken. Biskopen nedla i muren en blykasse hvori ligger en liten bibel, de nåværende gangbare mynter, et riss og en skisse av kirken samt et dokument, skrevet på skinn.

Kirken sto ferdig høsten 1935, men da det gjensto ubetalte regninger og arbeidslønn, hvortil det ikke var dekning, bie innvielsen utsatt. Det lyktes den energiske bygge- og innsamlingskomite med Joh. Grøstad og Baltzer Løes i brodden å skaffe det fornødne, og onsdag 19. februar 1930 fant innvielsen sted. Denne ble ledet av biskop Johan Lunde med assi­stanse av følgende prester: Asbjørn Bakken (kst. sokneprest i Nesodden), Carl Christensen (midlertidig hjelpeprest i Nesodden), Jørgen Knardahl (prost i Ø. Borgesyssel og sokneprest i Kråkstad), Schubeler (sokneprest i Drøbak). Arne Thu (sokneprest i Vestby), Einarsen (sokneprest i As), Elfin Sunde Øiestad (kallskapellan i Kråkstad), pastor H. E. Wisløff (prest i Tøyenkirken i Oslo) samt fhv. sokneprest og prost Devold (bosatt på Nesodden).

Etter frokost i Skoklefald gård, gikk geistligheten, kirkekomité, ordfører og andre i prosesjon til den nye kirke, som var fylt til siste plass. Det var snøvær, men ikke kaldt. I kirken redegjorde Johan Grøstad for byggverkets tilblivelse. Foruten de foran nevnte ting opplyste han at et av glassmaleriene er bekostet av prost Devold, glassmalerier og krusi­fiks er utført av maleren Normann Bakkehaug. Kirken har elektrisk oppvarming. Bibel og alterbok er en gave fra fru Thora Larsen, Oslo.

Alterduken er laget og gitt av fru Othilie Rabbe. Messehagel og antependium er gitt av Berger helselag.

Kirken koster ca. kr. 40 000,00, hertil kommer tomten og de forskjellige gaver.»

 

Bomanstuen

 

Som før nevnt opptok man i 1923 forhandlinger med hr. Olav Skokle­fald om kjøp av Bomanstuen, og dette ledet til at det i generalforsamling den 27. august 1923 ble forelagt kjøpekontrakt på stedet, hvilken kontrakt ble godtatt. Kjøpet ble ordnet ved at styret ble bemyndiget til å utstede en 1. prioritets pantobligasjon til hr. Ole Røer, en 2. prioritets pantobligasjon til hr. Birger Rasmussen, og en 3. prioritet til samtlige de av Oksval Vels medlemmer som hadde gått med på kjøpet og ytet bidrag til samme.

Styret fikk bemyndigelse til på best mulig måte å utnytte eiendommen med handelsrett og til å istandsette bygningene, så de ble i beboelig stand.

Det valgtes seinere et eget styre for Bomanstuen, valgt blant dem som ytet bidrag til kjøpet, og det avlas også eget regnskap for driften av eiendommen.

De opprinnelige bidragsytere og forsåvidt faktiske kjøpere av Bomanstuen forbeholdt seg som en særrettighet å være fortrinsberettiget til å bruke den i Bomanstuen boende vaktmann og gartner til arbeid i hagene, likesom de ønsket myndighet til å ordne driften av stedet og til mulig salg.

Dette vakte megen kritikk, og det framholdtes at forholdet lett kunne forårsake splittelse blant Vellets medlemmer, og da det dessuten fra flere hold ble hevdet at det var uheldig for et vel som sådant å være grunneier og driftsherre, ble det etter forhandlinger omsider enighet om at de opprinnelige 14 bidragsytere skulle tilskjøtes eiendommen med de rettigheter og forpliktelser hvormed Oksval Vel hadde eid den. Eiendommen ble så tiltrådt av disse 14 personer med virkning fra 1. januar 1927.

 

bomanstuen-300Bomanstuen Som den framtrer i 1944 etter forskjellige endringer.

 

Bomanstuen var i mellomtiden blitt bygd på og bygd om, og framtrådte som et meget brukbart handelssted. Dessverre var ikke alle leierne av handelsstedet like heldige med forretningen, hva nå årsaken hertil kan ha vært.

Etter Vellets overdragelse av eiendommen til «Selskapet Boman­stuen» (de opprinnelige bidragsytere), bestrebte man seg til stadighet på å få en handelsmann til å drive stedet på forsvarlig vis, for at Oksval­beboerne i sommersesongen kunne være sikret alminnelige kolonialvarer, melk og brød, for å sleppe å dra alt dette fra byen. Og iallfall i årene fra 1933 har det da også vært drevet en velassortert landhandel på stedet. Kjøpmann Per Støvne leide først stedet i noen år, og kjøpte og overtok så stedet den 15. juli 1939. Man kan vel med trygghet uttale at kjøpmann Støvne, foruten å være en dyktig og påpasselig kjøpmann, har vært en utmerket mann i alle henseender for Oksval og for Vellet som sådant. Under krigsårene har han, trass i alle vanskeligheter, greid brasene på en sådan måte at Oksvalbeboerne må være ham megen takk skyldig.

 

utsyn-bunnefjorden-300Utsyn fra brygga opp mot landhandleriet ved Bomanstuen.

 

 

Vegbelysning

 

I løpet av de første 25 år av Vellets levetid fikk man lykkelig gjennomført vegbelysningen. Gjennom mange år var belysningsspørsmålet aktuelt, og til stadighet var det drøftet så vel i styret som medlemmene seg imellom hva man her kunne og måtte gjøre. Mange av Oksval­beboerne reiste ut til sine steder tidlig på våren og var der til langt på høsten, og det var jo ikke akkurat bare moro å famle seg fram til brygga og båten i mørket. Selv om en alminnelig stalløkt nok ofte kunne gjøre tjenesten, fant man det selvfølgelig langt mer tidsmessig at elektriske lamper ble å oppsette

 

Murmester Singer satte seg i spissen for en innsamling for å få utgiftene til vegbelysningen økonomisk sikret. Under sin formannstid arbeidet han meget aktivt med spørsmålet, og etter henvendelse til Nesodden Formannskap lyktes det i oktober 1924 å få bevilget fri strøm til vegbelysning for 24 lamper. Montering måtte imidlertid bekostes av Vellet selv, og Nesodden Elektrisitetsverk innga anbud på montering for i alt kr. 2900,00, et relativt stort beløp for Vellet. Men hr. Singers innsamling hadde gitt i resultat i 1924 i alt kr. 1100,00 og dertil tilsagt støtte for kr. 300,00. I 1925 innkom ytterligere kr. 600,00. Alle beløp innsattes på særskilt bankbok til bruk for dette spesielle formål. Etter et nytt anbud fra verket i juli 1926 vedtokes å gå til montering av 19 lampepunkter til samlet pris kr. 1850,00 og med garanti fra d’herrer Sol­berg og Rasch. Dermed var det første og vanskeligste skritt tatt i denne meget viktige sak. Seinere hen er det til stadighet foretatt utvidelser av lysnettet på vegene, og hvis ikke krigen var kommet ville ganske sikkert Oksvalbeboerne nå hatt et førsteklasses lysnett på vegene sine, med en flott belysning som ville ses helt til Oslo.

Samtidig som spørsmålet om vegbelysning fikk sin løsning, tok Vellet også opp til drøftelse monteringsavgiften for nyanlegg og hva dermed sto i forbindelse, bl. a. den uensartede prisberegningsmåte ved tilkobling av nyanlegg til hovednettet. Det hadde i lang tid vært stor misnøye blant Oksvalbeboerne, da de fant elektrisitetsverkets betingelser på flere måter urimelige og urettferdige.

 

hornmine-300Et kjent trekk Oksvalvegen. Hornmine midt i hagen.

 

Det samme gjaldt den måte hvorpå elektrisitetsverket beregnet avgiften for strømabonnementet.

Disse spørsmål ble også tatt opp av Fellesvellet, idet man påpekte det urimelige i at abonnentene måtte betale for hele året, mens strøm­men som regel bare ble nyttet 3-4 måneder i sommerhalvåret.

En rekke av landstedseierne på Nesodden besluttet seg sogar til å gå til oppsigelse av abonnementet, hvis man ikke fikk gjennomført en forandring i avgiftsberegningen.

 

Vellets arbeide i de siste 15 år

 

Mange saker fikk Vellet allerede løst i den periode som er nevnt foran. Men mange nye saker sto ennå for tur til å bli løst, og flere av de gamle spørsmål ble tatt opp på ny for å undergis ny behandling. De siste 15 år har jo vist en rask utvikling på mange, felter, også for Oksvals vedkommende. Utparselleringen og tomtesalg på alle kanter av Oksval med derav følgende bebyggelse, har ført med seg en voldsom ekspansjon i mange henseender. Fra i året 1904 å være et ganske lite, fredelig sommeroppholdssted, er Oksval i løpet av 40-års perioden vokset seg fram til nærsagt en liten by for sommergjester og landstedseiere. Og merkelig nok har Oksval allikevel ikke tapt noe av det «fredelige» som det hadde i lengst svunne tider. Årsaken hertil kan man vel kanskje si ligger i den omstendighet at utparselleringen har gått jevnt for seg i en rekke år, og tomtene er gitt en sådan størrelse at ingen behøver å føle seg brydd av trafikk på vegene, eller komme opp i vanskelige naboforhold.

Et forhold som også har hatt betydning har ganske visst vært at samtlige veger på Oksval har vært så smale at man har unngått den store biltrafikk med det derav følgende av larm og støv. Derved har man oppnådd stille, rolige og idylliske forhold på Oksval.

 

ankomst-brygga-300Anno 1944. Ved båtens ankomst til brygga. Busser og vedlager gjør det hele nesten uframkommelig.

 

Dernest har Vellet, så vidt det har vært gjørlig, ytet de tjenester som har bidratt til at ordentlige forhold på alle områder er blitt etablert under den store utvikling på stedet.

Selv om medlemstallet i Oksval Vel på langt nær har stått i forhold til det store antall nye landstedseiere som er kommet til, har allikevel de som har interessert seg for velarbeidet maktet å løse så vel de store som små saker, som i alt vesentlig har vært av betydning for samtlige beboere på Oksval, uansett medlemskap i Vellet. i de siste år har heldigvis en flerhet av Oksvals beboere sluttet opp om Vellet, sikkert i bevisstheten om at Vellets mangesidige arbeide bør og må støttes så vel økonomisk som på annen måte.

I detaljer å redegjøre for alt arbeid som er utført i de siste 15 år vil selvsagt føre for langt. Dessuten står det som er gjort i denne periode så fast i erindringen hos alle beboere på Oksval, at det er liten grunn til å ta det opp igjen her. En liten oppregning av de viktigste saker kan det kanskje være hensiktsmessig å gi.

 

1. Stadig utbedring av vegene. Det ble tidlig nedsatt en vegkomité, der som særlig oppdrag hadde tilsyn med vegene på Oksval og som skulle avgi innberetning til styret og generalforsamlingen.

 

2. Vegbelysning. Den stadige utvikling foranlediget at man til en­hver tid hadde oppmerksomheten henledet på forbedring og videre ut­bygging på dette området.

 

3. Vaktmannsaken. Det var av overordentlig stor betydning at Vellet sikret seg en habil vaktmann, særlig for vakttjeneste i vinterhalvåret for å unngå innbrudd o. l.

 

kodannelse-300Anno 1954. Kødannelse og vedopplag er de karakteristiske trekk i bryggebildet.

 

4. Brevhusspørsmålet – poståpneri. Gjennom mange år hadde det vært megen kluss med posten. Stedets to kjøpmenn hadde vekselvis vært mottager av postforsendelsen og hadde brevhus på kjøpmannsstedet. Men brevhusordningen ble aldri helt tilfredsstillende. Først etter at hr. Haugan er blitt fast poståpner, er dette forholdet kommet i orden.

 

5. Fellesvellets arbeid. Som før nevnt har det hatt stor betydning at Oksval Vel ble knyttet til Fellesvellet på Nesodden. Særlig under henvendelsen til Nesodden Herredsstyre, Elektrisitetsverket og båtselskapet var det meget om å gjøre at det holdtes en fast og bestemt linje fra samtlige vels side, idet spørsmålene i grunnen var akkurat de samme for samtlige vels vedkommende og avgjørelsen av like stor betydning.

 

6. Arbeidet for å skaffe nye medlemmer. Fra tid til annen har for­menn og styremedlemmer meget aktivt gått inn for å verve flest mulig nye medlemmer. Resultatet av dette arbeidet er ofte ikke blitt så glim­rende, men det skyldes ikke de personer som på en så aktiv måte prøvde å øke medlemstallet. Forhåpentlig vil den tilvekst av medlemmer som er kommet til i de seinere år, gi støtet til at alle landstedseiere på Oksval etter hvert får øynene opp for nødvendigheten av å være medlem av Oksval Vel.

 

7. Avissaken – avisforsendelsen. Dette spørsmål har gjennom alle år latt meget tilbake å ønske. Forskjellige ordninger har vært forsøkt, så vel ombringelse til abonnent som avishylle på venterommet på brygga. For tiden må man vel si at det i det hele tatt ikke foreligger noen ordning av avisspørsmålet, men det er forhåpentlig bare på grunn av forholdene nå, og saken vil sikkert bli ordnet på en tilfredsstillende måte av styret så snart dertil gis anledning.

 

8. Bryggehuset. I årenes løp er bryggehuset blitt utbedret og påkostet en del, og man har hatt tilsyn med feiing og renhold. Det er på trappene å få et helt nytt bryggehus eller ventehall, et forhold som den stadig stigende trafikk sikkert nødvendiggjør.

 

parti-brygge-300Parti ved brygga. Et sivilt norsk fly gjester Oksval.

 

9. Ordningen med Bunnefjordselskapet om billettpriser og ruter. Gjentatte ganger har styret i Oksval Vel ført forhandlinger med Bunnefjordselskapet for å oppnå de best mulige ruteforbindelser på Oksval og så gunstige billettpriser som forholdene kan betinge. Selv om det kanskje under krigen har vært enkelte ting som kunne vært ordnet anner­ledes og bedre, må det vel kanskje sies at det stort sett har gått noenlunde knirkefritt, trass i de krigsvansker som har vært og som vi frem­deles er oppe i.

 

10. Vegnavn. På grunn av stadige henvendelser fra Oksvalbeboere foreslo styret i 1939 at man skulle komme bort fra å nytte personlige etternavn og konsekvent gå over til norske fornavn som navn på vegene. En rekke av de nye veger og også en del av de gamle er da gitt navn i samsvar hermed.

 

11. Vannledningsspørsmålet. Med den store utvikling som på alle områder for øvrig fant sted på Oksval, framtvang kravet om vannledning seg etter hvert. Vannspørsmålet hadde i mange år vært på tapetet, men da man ikke hadde fått den nødvendige tilslutning før i 1940, ble det først i dette år gjort alvor av å søke å bringe vannledningsspørsmålet fram til løsning. Grunnet krigen er imidlertid spørsmålet ikke blitt løst i sin helhet. En del av Oksvalbeboerne på vestsiden av Oksvalvegen har inngått kontrakt om vann fra Flaskebekktjern, og de har fått anlagt side- og stikkledninger fra hovedledningen i Tangenvegen. Imidlertid kan man vel regne med at de forhandlinger som Nesodden kommune har ført med eieren av Flaskebekktjern før eller seinere vil bringe den løsning av spørsmålet at kommunen overtar hele vannforsyningen på Oksval og tilstøtende distrikter.

 

12. Rettssaken vedrørende «Bakkegården». Ifølge bestemmelser inntatt i skjøtene på en rekke av Oksvals eiendommer er det nedlagt forbud mot overdragelse av eiendommer til bruk for hotell, pensjonat eller liknende virksomheter. «Bakkegården» ble i 1931 solgt og overdratt til en avholdsforening som skulde bruke stedet som ferieheim og oppholdssted for sine medlemmer.

 

utsyn-bunnefjorden-300Utsyn over Bunnefjorden fra toppen av Oksval. Det hersker stillhet og ro.

 

Det ble fattet beslutning om å gå til saksanlegg for å få kjøpet omgjort og få kjent avholdsforeningen uberettiget til å benytte eiendommen. Ved enstemmig dom ved Follo herredsrett i 1934 vant Oksval Vel saken, og avholdsforeningen måtte fravike eiendommen.

Foruten de foran nevnte saker er det i årenes løp drøftet og behand­let mange andre spørsmål av mer eller mindre viktig art, og alt som i det hele tatt kan ha hatt interesse for og betydning for de enkelte medlemmer, har vært oppe under de forskjellige formenns og styremedlemmers funksjonstid.

Da medlemskontingenten i Oksval Vel i alle år har vært så lav som mulig, sier det seg selv at det ofte har skortet på økonomien, når enkelte viktige saker ikke ble løst så fort og så godt som man kunne ha ønsket.

Fra tid til annen har det derfor vært arrangert forskjellige slags tilstelninger, årlige basarer og lynutlodninger, og herved er nå Oksval Vel kommet i den situasjon at det sikkert i framtiden vil makte å løse de store planer man i de seinere år har hatt oppe til drøftelse. Det gjelder da bl. a. den såkalte «Badesaken».

 

Oksval Idrettsforening.

 

Idrettsforeningen gir følgende beretning om sin virksomhet: Mange år før O.I.F. ble stiftet, eksisterte det på sett og vis en fore­ning på Oksval. Man arrangerte fotballkamper etc. «brygge mot brygge».

 

strand-vest-bryggeFra stranden vest for brygga.

 

I årene omkring 1932 kom imidlertid et stort oppsving på idrettens område. De brygger som tidligere ikke hadde sin ordentlige forening, gikk i gang. Således også på Oksval. Foreningen ble stiftet nede på brygga 19. juni 1932. Det første styre besto av: Arne Berg, formann, Willy Nilsen, viseformann, Edv. Halmrast, sekretær, Einar Nilsen, kas­serer, og Roar Wettergreen, visesekretær. Noe seinere ble Nesodden Sportskrets dannet.

O.I.F. er selvsagt tilsluttet Nesodden Sportskrets.

Interessen for klubben var stor allerede fra starten. Medlemstallet det første året var ca. 60, og damene var ikke minst interessert. De var med både i fotball og friidrett, og hevdet seg godt. I sine morsomme blå og gule strandoveralls gjorde de lykke, ikke bare blant guttene på Oksval.

Det var jo guttene som skulde lage bravur. Vi gikk også alvorlig inn for oppgaven.

Det dyrkes atskillig idrett i sommermånedene på Nesodden. Termin­listene er like fulle som Nesoddbåtene. Fra midtsommer til ut i august er det flere konkurranser hver eneste uke.

O.I.F. har fra sin start stilt lag til de aller fleste konkurranser. Vi har oppnådd en del premier og gode plaseringer. Særlig i terrengløp, stafett, friidrett og svømning har det gått bra.

To store vanskeligheter hadde vi imidlertid alltid å stri med. Det var penger og idrettsbane.

Penger forsøkte vi å skaffe ved å arrangere fester og revyer. Den første tid var vi henvist til Bergtun, et lokale noe sør for Skoklefald kapell; seinere Signalen.

Banespørsmålet var kanskje vanskeligere enn pengene. Var vi heldige fikk vi overta et jorde, vel å merke etter at bonden hadde fått sin avling i hus. Meget av sommeren var jo da allerede forbi.

 

sol-og-sommer-300Sol og sommer ved Oksval.

 

På grunn av dårlige baneforhold hadde vi også mange skader. Stadig vekk måtte vi bringe noen til læge. Innlysende var det jo at slik kunde det ikke fortsette. Vi arbeidet stadig med plan om egen idrettsbane. Gleden var stor da vi i 1935 var med og dannet I.S.I. (Interessent­skapet Skoklefald Idrettsplass) sammen med Helvik og Helvikskog idrettsforeninger. O.I.F. forpliktet seg med en tredjedels part i selskapet. Dette kjøpte inn en tomt i Helvikskogen på 10-12 mål. Spørsmålet om idrettsbane var imidlertid ikke ute av verden med det. Tomten skulde ryddes og planeres. Til dette trengtes mange penger, og av penger hadde vi lite eller intet. Utvegen måtte ligge i et stort anlagt marked – på kreditt! Vi lot oss ikke skremme og gikk i gang., I en fart ble det bygd revyscene, dansegolv, markedsbuer etc. Vi kjøpte inn utstyr, gevinster, varer og alt som skulde til, kausjonerte for beløpene etter tur. Vanskelighetene var mange og store, men markedet ble åpnet til fastsatt tid. Resultatet av vårt første marked på Isibanen var et pent overskudd – heldigvis.

Imidlertid slukte banen formelig alt vi kunde skaffe av kontanter, og vi var i konstant forlegenhet. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å lage nye markeder og arrangementer. Alt overskudd lot vi gå til opparbeidelse av banen.

Isibanen i dag er intet flott idrettsanlegg, men en absolutt brukbar bane og den beste på Nesodden.

O.I.F.s medlemmer har nedlagt meget arbeid på I.S.I., et arbeid som vil komme ungdommen til gode i årrekker framover. Det er å håpe at ungdommen på Oksval for framtiden vil ha samme interesse av klubben som nå.

Det ville ikke være riktig å avslutte omtalen av Vellets arbeid i de siste år av 40-årsperioden uten spesielt å framheve hva det sittende styre og særlig da formannen, hr. Bjarne Trygg-Lier, har fått høve til å utrette i sin funksjonstid. Etter at man på generalforsamlingen i 1941 enstemmig hadde besluttet å la Oksval Vel hvile et år, ble det etter begjæring fra sekretæren, hr. Østen, holdt møte i bryggehuset 16. juli 1942, hvor spørsmålet om gjenopptagelse av Vellets virksomhet ble inngående drøftet. Den tidligere foreliggende situasjon som hadde vært årsak i at Vellet skulle hvile, antok man på flere hold nå ikke var til stede lenger, og det ble framhevet at så sant man fantet habilt styre, burde Vellet tre i virksomt arbeid igjen. Den fungerende formann, hr. Tengs, henstilte til hr. Trygg-Lier og hr. Østen å finne et habilt styre. Dette spørsmål ble løst allerede under møtet, idet hr. Trygg-Lier og hr. Gebhardt stilte seg villig til å arbeide med saken. Hr. Trygg-Liers betingelse for å gå inn for Vellets sak var for øvrig at det ble et helt nytt styre i Oksval Vel. På generalforsamlingen 22. juli 1942 ble så det nye styret valgt og fikk følgende sammensetning:

Formann: Hr. Bjarne Trygg-Lier.

Sekretær: Hr. Sv. Hauge.

Kasserer: Hr. Ramsøe.

Suppleant: Hr. E. Østen.

Revisor: Hr. Lindrup.

 

Da hr. Ramsøe allerede høsten 1942 meddelte at han ikke hadde anledning til å delta i styret foreløpig, rykket suppleanten, hr. Østen, opp og erklærte seg villig til å overta sekretærstillingen. Styrets sammensetning ble da således:

Formann: Hr. Bjarne Trygg-Lier.

Sekretær: Hr. E. Østen.

Kasserer: Hr. Sv. Hauge.

Revisor: Hr. Lindrup.

 

Det var forsåvidt i en vanskelig og krisebetont tid det nye styre tok fatt på arbeidet, men som sekretæren sa, skulle det vel ikke være vanskeligere å drive en velsak enn å drive en forretning. Det har da også vist seg at hans ord har medført riktighet, selv om man muligens må ha lov til å si at velsaken er blitt noe vel meget av forretning. Dog står det ikke til å nekte at hva styret har utført og oppnådd i årene 1942-44 overstiger samtlige medlemmers dristigste forventninger.

På nær sagt alle hold i Vellets arbeid er det skuffet grundig unna, og det oppnådde resultat er så påtagelig at man ikke bare i øyeblikket må beundre styret for dets arbeidsprestasjoner, men det er også all mulig grunn til å håpe på at det som i disse år er nedlagt av arbeide i styret, vil få varig verdi og bli av grunnleggende betydning for velarbeidet i kommende år. Riktignok har konjunkturene vært gunstige og styret har hatt medvind under sin seilas hele tiden, men uten det rette initiativ og som det synes stor pågåenhet, ville nok resultatene ikke ha blitt så påtagelige som de er.

Det er ikke vanskelig å gi ris og å framsette kritikk. Det er langt verre å gi en rosverdig omtale av det som er gjort. Styret for sitt ved­kommende ønsker imidlertid ingen ros. Det har bare gjort hva det mente seg oppfordret og forpliktet til å gjøre av hensyn til Vellet og de enkelte medlemmers interesser, og styret overlater så til framtiden å gi vurde­ringen over de oppnådde resultater for Oksval Vel.

Lovene i Oksval Vel har ved flere høve vært underkastet forandrin­ger, og de lyder nå som følger:

Lover for Oksval Vel.

 

Vedtatt i møte 18. juli 1904 og forandret ved generalforsamlings beslutning 15. juni 1918 og 13. august 1924. For Oksval Vels eiendom «Bomanstuen» has særskilte bestemmelser protokollert 13. august 1924 i forhandlingsprotokollen.

§ 1.

Selskapets formål er å vareta Oksvalbeboernes felles interesser.

§ 2.

Enhver eier eller medeier av grunn ved Oksval kan være medlem av Vellet. Også andre kan av styret opptas som medlemmer.

§ 3.

Ordinær generalforsamling holdes i juni måned etter berammelse av styrets formann. Ekstraordinær generalforsamling kan innkalles med 8 dagers varsel, hvortil styret også er forpliktet når forlangende derom er kommet fram fra halvparten av medlemmene. Fullmakt kan bare gis til et annet medlem av Vellet.

§ 4.

Styret består av 3 personer, som velges på den ordinære generalfor­samling blant selskapets grunneiende medlemmer. Hvert år fratrer 1 medlem, første og annen gang etter loddtrekning, seinere etter tur. Styret velger selv sin formann, nestformann og kasserer.

§ 5.

Styret leder selskapets anliggender. I viktigere tilfelle og særlig når det er spørsmål om utgifter av noen betydning, har det å innhente med­lemmenes bestemmelse overensstemmende med § 3.

§ 6.

Medlemskontingenten bestemmes hvert år på den ordinære general­forsamling. Utmeldelse kan bare finne sted til nyttår og må skje skriftlig innen utgangen av september.

 

§ 7.

Forandring av disse lover krever to tredjedels flertall av Vellets medlemmer og kan bare besluttes på en ordinær generalforsamling etter forslag som må settes fram skriftlig for styret minst 8 dager før møtet.

Medlemsfortegnelsen i jubileumsåret viser at det er i alt 125 med­lemmer. Disse er:

 

Albertsen,fru, restauratør, Kirkevegen 69 IV.

Andersen, Halvd. S., materialforvalter, Sofiesgt. 45 IV.

Andersen, Johan, gartner, Oksval.

Aune, Rikard, Skiensgt. 5.

Bae, Anders, Holmboesgt. 5.

Bang, H., høyesterettsdommer, Gyldenløvesgt. 39.

Bekken, Th., agent, Bjølsen Valsemølle.

Bentzen, H. C., hotelleier, Hotel Royal, Oslo.

Bolstad, Aug., lærer, Kastanjevegen 13, Grefsen.

Brostedt, A., skreddermester, Nytorget 1.

Bøyding, Odvar, Schübelersgt. 2.

Christensen, Sv., Lørenvegen 18, Sinsen.

Dahl, Aksel, «Gran», Solemskogen.

Dahl, Øyvind, Wilsesgt. 8 V.

Tybring-Gjedde, Torggt. 26.

Erlandsen, Åkebergvegen 50.

Fagernes, Herbert, Sinsen terrasse 18.

Finnbråten, Ivar, Åkebergvegen 50 E.

Finstad, Sven Leyell, Vegdirektoratet.

Fleischmann, W., Schous plass 7 B.

Folkan, Ragnvald, Ullevålsvegen 79.

Gebhardt, Otto, disponent, Vekkerø.

Gisle, Edv., kjøpmann, Chr. Krohgsgt. 47 III.

Granberg, Randi, fru, Drammensvegen 43.

Grøndahl, Oksval.

Guldby, Gunnar, Seilduksgt. 1.

Hagen, Westye Egebergsgt. 3 C.

Hagen, Odd, Tøyengt. 43.

Halmrast, Hans, Schweigaardsgt. 98, oppg. XX.

Hammersmark, baker, Biermannsgt. 8.

Hansen, fru, Wm. Thranesgt. 62.

Hansen, Herman, Maridalsvegen 64 II, oppg. 4.

Hansen, Marius, «Solbakken», Oksval.

Hansen, Rolf Sigvart, Oksval.

Hansten, M. Chr., Ths. Heftyesgt. 56 B.

Haugan, Eivind, Oksval.

Hauge, A., Jacob Aallsgt. 17 A.

Helgerud, Arnt, Oksval.

Henriksen, Inga, frk., Oksval.

Hermansen, Harald, Oksval.

Hermansen, W., Helgesensgt. 10.

Himberg, Henry, Oscarsgt. 7.

Holtung, Bernh., glassmaker, Ruseløkkvegen 14 B.

Hveem, Gustav, Fagerborggt. 45 B II.

Høgbo, Arild, Niels Huusgt. 19.

Iversen, Adolf, Schleppegrellsgt. 2 B.

Iversen, Bjørn, Oksval.

Jakobsen, O. M., Mandalsgt. 6-8.

Johannessen, Einar, Markvegen 56 B.

Johannesen, Karl, Treschowsgt. 17 F.

Johansen, Alfr., advokat, Oksval.

Johansen, Ernst, Trondheimsvegen 14.

Johnsen, Bj., Diriksgt. l.

Johnsen, M. M., grosserer, Tomtegt. 23.

Johnsen, pastor, Schultzgt. 4.

Jørgensen, kjøpmann, Bjerregårdsgt. 29 G.

Karlsen, Reidar, Oksval.

Kopperad, Olaf, Akersvegen 24 H III.

Kristoffersen, Th., Kjølbergt. 1 V, oppg. D.

Kragelund, ,Holger, Collettsgt. 9.

Krogh, Svein, instrumentmaker, Akersgt. 16.

Kvale, Jean, Schweigaardsgt. 98 B.

Larsen, Gunvor, Danmarksgt. 2.

Larsen, Herman, Frydenbergvegen 7 B, oppg. A.

Larsen, Ludvig, Brettevillesgt. 24.

Larsen, Ragnvald, Kirkevegen 56.

Lie, Per, Holtvegen, 10, Holtet.

Lifeldt, Arthur, kontorsjef, Louisegt. 11 B, oppg. C.

Lier Bj. Trygg-, Kyrre Greppsgt. 29.

Lilleby, Brødrene, Karlstadgt. 10.

Lindrup, W. E., disponent, Sorgenfrigt. 20.

Ludvigsen, Ole, Myrveg 1 C, Kjelsås.

Lund, Birger, Normannsgt. 37.

Lunde, Birger, Lakmans veg 36, Kjelsås.

Løvaas, Erling, Oksval.

Marthinsen, Alfr., Wm. Thranesgt. 36.

Marthinsen, Oskar M.

Martinsen, Birger, Urtegt. 22, oppg. 2.

Mellby, Oskar, Toftesgt. 39.

Mustorp, Astridsgt. 7.

Myhre, M., vaktmester, Frognervegen 42.

Myhre, Rolf, advokat, Industrigt. 40.

Myhre, Thorleif, Astridsgt. l.

Nielsen, Alf, Heimdalsgt. 28.

Nielsen, Einar, Trondheimsvegen 15.

Nordin, Joh., Louisegt. 15 A.

Norum, Nils, Helgesensgt. 23.

Næss, avdelingssjef, Sverdrupsgt. 2.

Oksval Landhandleri, Oksval.

Olsen, Wilhelm, Knuts veg, Oksval.

Paulsen, Anders, Nordkappgt. 16.

Pedersen, fru, postboks 335, Oslo.

Pettersen, Gust. A., Dopsgt. 8.

Pettersen, Robert, Vibesgt. 14 II.

Ramsøe, Edvards veg, Oksval.

Rasch, L. B., disponent, A/S Oslo Adressebok.

Rasmussen, Birger, ingeniør, Drammensvegen 53.

Raun, Oksval.

Røer, O., grosserer, Camilla Colletts veg 8.

Rustad, Sigurd, Grefsenvegen 21-23 B.

Røhne, Oksval.

Saugstad, J., Karl Johansgt. 7.

Schlevogt, Henry, Haarklous plass 8.

Singer, J. R., murmester, Bolteløkkens alle 1.

Skattum, Harald, Louisegt. 15.

Solberg, Knut, Oksval.

Solberg, Ludvig, Industrigt. 40.

Solberg, Sim., Hegdehaugsvegen 24.

Strand, Hanna, Sorgenfrigt. 40.

Støp, frkn., Geitemyrsvegen 11-13.

Størvold, direktør, Oscarsgt. 12.

Støvne, Per, landhandler, Oksval.

Sundsby, Holger, Louisegt. 9.

Svenningsen, A, og S., frkn., Dybwadsgt. 1.

Svindland, Ståle, disponent, Schultzgt. 4.

Sørensen, Thorleif, Nordlandsgt. 6.

Tengs, Eben, boktrykker, Wm. Thranesgt. 64.

Tollefsen, Betzy, fru, Bogstadvegen 46.

Toresen, Olaf, Thurmannsgt. 9.

Truelsen, Louisegt. 8.

Veidahl, Carl, Kirkevegen 75.

Volan, Jon, Maridalsvegen 73.

Wettergreen, J. W., Torget 12.

Wold, Ivar, Trøndergt. 1 B.

Østen, E., bakermester, Jacob Hansens veg 2. Vinderen.

 

Oksval i gamle dager

 

Det er sikkert mange som sitter inne med opplysninger av interesse forsåvidt angår Oksval i gamle dager, men da det er meget få som lever som vil kunne gi førstehånds opplysninger, og da det dessuten ikke foreligger noen skriftlige opptegnelser, har redaksjonskomiteen søkt med lys og lykte for å finne personer som måtte kunne gi autentiske skil­dringer fra Oksval i de virkelige gamle dager, fra tiden før Oksval Vel ble stiftet.

Komiteen har vært så heldig å få søstrene Ingeborg og Laura Hatt til å fortelle en god del fra lengst svunne tider. Stedsnavnet Hatt er kjent av alle Oksvals beboere, men ikke alle kjenner navnets opprinnelse. Like utenfor eiendommen, nede ved stranden, ligger en liten holme eller skjær, som har fasong som en hatt, derav er navnet på eiendommen og slekten kommet. Søstrene Ingeborg og Laura Hatts besteforeldre het opprinnelig Bernt og Bernhardine Magnusson Stormoen Hall og var fra Odalen. De flyttet til Kavringstrand og hadde der sin eiendom på bygslet grunn, og bestefar Bernt drev fiske. Da besteforeldrene feiret sølvbryl­lup i 1876, hadde de kjøpt grunn på Oksval, og eiendommen Hatt sto ferdigbygd til sølvbryllupet. Deres sønn Magnus Hatt var født i 1857, og han var fisker og fyrvokter på Nesoddtangen og døde i 1889. Hans hustru Laurenze Hatt var også født i 1857, og hun døde først i 1941, 84 år gammel. Det søstrene Ingeborg og Laura Hatt kan berette fra Oksval er dels selvopplevd, dels har de hørt det fortalt av sin mor.

«Oksvalstuen» lå opprinnelig nede ved fru Pedersens eiendom, og en gammel låve som tilhørte «Oksvalstuen» lå opp mot fru Henriksens eiendom «Bakkegården». «Oksvalstuen» var ca. 300 år gammel, bygd av tykt tømmer og var en ordentlig pen og hyggelig stue. Den var omgitt av «Oksvalløkka», som det ble kalt oppover den nåværende Oksvalveg. Det var ingen skog av betydning her, bare på sidene, og selve løkka var som en stor, vakker eng.

Den absolutt første landstedeier på Oksval var kjøpmann Edvard Bjørnstad, Løkkevegen 11, Oslo. Han hadde en stund bodd til leie i «Oksvalstuen», men da det ble revet der, kjøpte han den gamle låven og førte den opp på sin eiendom «Amalienborg» (nåværende Finstads eiendom). For 57 år siden bygde så kjøpmann Bjørnstad «Glasskapet», eller «Venedig» som det også ble kalt, og hadde dette i et par år som landsted inntil han i 1889 bygde det store våningshus som fremdeles står på eiendommen. Han hadde eiendommen i mange år, og den ble flittig brukt av hans store familie og hans personale. Eiendommen ble seinere solgt til Kristian Finstad, og hans familie har fremdeles eiendommen i sitt eie.

«Glasskapet» eller «Venedig» var i over 50 år et kjent trekk i Oksvalbildet. Den eiendommelige bebyggelse helt ned til vannflaten såes på lang avstand, og det navn det hadde fått var helt betegnende. Alle som første gang kom til Oksval, spurte hva dette var, noe sådant var det sjelden å se iallfall på våre heimlige trakter. Dessverre, får man si, er «Glasskapet» for 1 års tid siden revet, og bare grunnmuren eller brygga står igjen som minne om den første virkelige landstedsbebyggelse på Oksval.

Skillet mellom den opprinnelige eiendom Skoklefald og Nesoddtangen går mellom eiendommene Hatt og Amalienberg.

Lenge før eiendommen ble overtatt av kjøpmann Bjørnstad, altså mens grunnen ennå tilhørte Skoklefald, fant det på denne eiendom sted en tildragelse som ikke bare oppskaket de gode Oksvalbeboere, men som også laget sensasjon blant alle Kristianiaborgere. Det var den verdensberømte luftseilerske mademoiselle Godard som søndag 10. august 1879 foretok sin første ballongoppstigning fra Kontraskjæret. Direktør Knut Tivander på Kristiania Tivoli hadde alt flere dager i forvegen i store avertissementer i «Aftenposten» henledet publikums oppmerksomhet på den sensasjonelle begivenhet. Om farten skriver bladet for 11. august:

«Mademoiselle Godards Ballongopstigning igaar Efterm. Kl. 7 fra Kontraskjæret fandt Sted i Overvær af en stor Masse Tilskuere saavel paa Opstigningsstedet som udenfor. Navnlig havde der samlet seg umaadelig Skarer af ikkebetalende Tilskuere paa Pipervigsbryggen, Pipervigsbakken og de omliggende Pladse, der var formeligt sorte af Folk. Som Passagerer medfulgte Ballonen en her i Kristiania for Tiden bosatt svensk Journalist, tidligere Redaktør af «Frh. Tilsk.», Hr. G. Bellander, der fungerede som «Aftenposten»s «Flyvende Korrespondent» paa Luftfarten. Omtrent 20 Minuter efter Opstigningen faldt Ballonen ned ved Konsul Parrs Ishuse paa Nesodden ret over for Huk paa Ladegaardsøen. Dampskibet «Trygve», der igaar gik i rute paa Fredriksborg, dampede efter Ballonen ud til Nesodden, hvorfra Baaden førte den og dens Passagerer til Pipervigsbryggen, hvortil Ankomsten fandt Sted Kl. 10 Aften.»

Bestefar Bernt Hatt hadde personlig den fornøyelse å ta mademoiselle Godard ut av gondolen til alles jubel, forteller søstrene Ingeborg og Laura Hatt, og deres mor Laurenze Hatt hadde den glede å holde gon­dolens anker mens dette foregikk. Blant tilskuerne var også havnefoged Johnsen, som dengang eide «Signalen». Ballongen dalte akkurat ned på stranden ved Finstads eiendom, og landingsstedet ble seinere hen av stedets beboere kalt Ballongbukta. Denne ballongseilas fanget sikkert dengang atskillig større interesse enn den moderne krigsflyvning forsåvidt gjør i dag, selv om man vel må medgi at flyvningen i dag opp­skaker sinnene på en atskillig mer drastisk måte enn ballongen gjorde i 1879.

venedig-300«Venedig» eller «Glasskapet» som nå ikke er mer.

 

Bomanstuen, forteller søstrene Ingeborg og Laura, har fått sitt navn etter den mann som bygde stuen på bygslet grunn på Okseal. Denne Boman var fastboende og drev visstnok med ishandel, som så mange gjorde på den tid. Det var jo en stor istrafikk på Oksval, og der kom og gikk skip ustanselig. Bl. a. ble Oksval også gjestet av engelske skip, som lastet store ispartier. Den store jernpålen som står på vestsiden av ventebua, tjente som forankring for skipene. Muren langs skreddermester Rohdes eiendom sto det ishus på. og muren er den samme som dengang. Det var for øvrig ingen brygge på Oksval i de tider; nærmeste var Helvik.

Nesodden var bestandig noe for seg selv. Den ble populært kalt «Sopelimsbygda», fordi bygdefolket lagde sopelimer for å tjene til livets opphold. Det var forsåvidt nedverdigende å lage sopelimer, men bøndene hadde nok med seg selv og lot den øvrige befolkning greie seg så godt de kunne.

Vår utmerkede båt, d/s «Bundefjord», pløyde også i gamle dager balgene i Bunnefjorden, og dengang kalte man båten for «Dokka i fjorden», fordi den hadde broderier i gull, hvitt og svart på seg langs skipssidene. Kapteinen på båten het Rud dengang. Bokhandler Qvist leide et sted på Ursvik, og engang han kom til brygga for å reise til byen, lå det en mengde pyntebrisk på bryggen. Det var ingen andre passasjerer som skulle til byen, og kapteinen var i dårlig humør fordi det var så lite å ta med og ropte til den enslige mann på brygga: «Jeg synes det bare er brisk og kvist her i dag, jeg!» «Ja, også muggen Ru (g), da’» svarte Qvist.

Ja, det var i de tider. Det har som kjent også nå under krigen ligget pyntebrisk på bryggen, da mange har gjort en liten forretning på å samle inn brisk og løv for å sende det til torget i Oslo. Men det som har ruvet mest opp på brygga under krigen er nå all veden som brukes til oppfyring for båtenes dampkjeler. Det blir det forhåpentlig slutt med i nærmeste framtid, det tror, håper og ønsker samtlige medlemmer av Oksval Vel.

 

bakside