OKSVAL VEL
1904 – 1964
JUBILEUMS-
BERETNING
UTGITT AV
OKSVAL VEL – NESODDEN
1964
FORORD
Årsmøtet 1963 i Oksval Vel besluttet at det forestående 6o års jubileum skulle markeres, og at det i den anledning skulle utarbeides en beretning som supplement til tidligere utgaver om Vellets virksomhet.
Det ble valgt en redaksjonskomité på tre medlemmer, og denne har da forsøkt å fremskaffe og bearbeide stoff som kunne utfylle de publikasjoner som allerede foreligger.
Hovedvekten i vårt arbeide er derfor lagt på det gamle Oksval, med de første bosettere og villaeiere. Men vi har også forsøkt å spinne en tråd gjennem veksten og utbyggingen av bygden og distriktet. Således har vi bestrebet oss på å følge stedets beboere og velmedlemmer.
Vi takker våre kolleger i de øvrige Vel på Nesodden og i Aker for de oppgaver vi har mottatt som svar på våre henvendelser. Videre takker vi for assistanse fra Ingeniørkontoret i Nesodden kommune, Norges geografiske oppmåling, Sorenskriverkontoret i Drøbak, samt en lang rekke enkeltpersoner som villig har stått til tjeneste med opplysninger og billedstoff.
En spesiell takk retter vi til Vellets styre for hyggelig samarbeid og for den tillit som er utvist da det viste seg at beretningen ble noe mer omfangsrik, og utgivelsen dermed dyrere enn vi fra først av hadde kalkulert med.
I håpet om at våre nedtegnelser vil ha interesse for medlemmene og andre som boken måtte nå, avleverer vi hermed vår beretning.
Oksval i mai 1964.
Redaksjonskomitéen.
Uendelig er tiden,
uerholdelig hver stund som var,
ugjenkallelig er livet og nuet.
Fra historien
Selv landet og sjøen, mektige og trauste der de ligger, har ikke alltid kunnet hevde sin storhet. I sine skiftende former har naturen bygget og revet, for atter å la gjenoppstå.
Således fremsto av Nesodden efter den store istiden først bare Gaupefjell og Toåsen som øyer. Efter hvert steg imidlertid temperaturen, vannstanden i sjøen begynte å synke og Nesodden ble sammenhengende land. Bunnefjorden, først bred, siden smal og lang, strakte seg sydover forbi Årungen i As og fylte Hoskeldalen slik at Nesodden var skilt fra fastlandet. Ennu inn i den første bosetningsperiode her ute og efter den lange fimbulvinter de siste 500 år f.Kr. forsøkte Bunnefjorden å hevde sin rett til Hoskeldalen og den frie adgang til havet mot syd. Men den måtte efter hvert gi tapt.
Bedringen i de klimatiske forhold, eventyrlysten og utferdstrangen, hadde bragt mennesker til Norge allerede i den eldste stenalder. Funn fra Nesodden, vesentlig i form av økser av sten og flint, gir grunn til å anta at det var folk der i den såkalte yngre stenalder som henregnes til perioden 3000 til 1500 år f. Kr.
Noen av gårdsnavnene på Nesodden, usammensatte og med beskrivelse i geografisk henseende som Røer, Fjeld, To og Berger, kanskje også Krange og Jaer, kan sannsynligvis regnes tilbake til denne tid og bronsealderen som fulgte.
I perioden efter Kristi fødsel økte bosetningen og gårder som Løes, Solberg, Hokholt, Agnor, Gjøfjeld og Kuaas ble til. Av nyere dato er gårdsnavn med endelsene -stad, -by og -rud.
Det er gjort få jordfunn på Nesodden, og man mangler nedtegnelser om eiendomsforholdene. (NB! Nyere funn på Granholt). Likevel må man anta at arealene under de enkelte gårder ganske snart vokste slik at man fikk en sammenhengende bygd hvor eiendommene grenset mot hverandre. Det var imidlertid et beskjedent husdyrhold og relativt lite mark som ble dyrket. Folket jaktet og fisket der de bodde i sine små, tømrede hus. Nesodden den gang var dessuten hva man absolutt måtte kalle en avsidesliggende bygd, som hadde liten handel og omgang med folk fra fastlandet. Når ny jord ble tatt, nye bruk ryddet og gårder vokste frem, var dette først og fremst resultatet av økningen i den stedlige befolkning. Men veksten kan vel også i noen utstrekning skyldes små grupper av folk på vandring, som på sin vei mot nord gjerne fulgte kystlinjen som naturlig ledet dem inn på Nesodden.
Med kristendommens innførelse i Norge omkring år 1000 kom imidlertid et kraftig oppsving i jordbruket og dermed større rift om gårdene. Den religiøse vekkelse som gikk over landet kom til å prege tiden, også når det gjaldt gård og grunn. En stor del av landets gårdbrukere, også på Nesodden, ble fortsatt betraktet som leilendinger, men i og med de bygslingsavgifter oppsitterne hadde betalt, må man gå ut fra at de efter hvert hadde ervervet en slags disposisjonsrett over gårdene.
Med bakgrunn i den nye religionslære, ble det i tiden frem til år 1400 på Nesodden, som andre steder i landet, testamentert mange gårder eller parter til kirken og klostrene. Mot slutten av perioden må man også regne med følgene av «Sortedøden» som i 1350 herjet stygt og gjorde det vanskelig for mange reduserte familier å fortsette driften av gårdene. Reviderte undersøkelser av forholdene omkring og efter «Sortedøden» mener å kunne fastslå at nesten 4/5 av brukene i Osloområdet ble nedlagt i de første slektsledd som fulgte, og at befolkningstallet falt fra 2000 til 400. Det kan imidlertid være ting som tyder på at Nesodden ikke var blant de steder som ble hardest rammet, da brukene her ute tok seg opp igjen relativt raskt.
Kirkene, klosteret og gårdene
Nesodden kirke som angivelig er oppført allerede i tiden 1136-1188, ervervet merkelig nok aldri noe større jordegods. Om kirkens opprinnelse forøvrig og om byggherren, vet man imidlertid lite. Nesodden kirke har tydeligvis helt fra begynnelsen av vært en selvstendig kirke, senere kalt en hovedkirke, og dette sammenholdt med bygdens ringe befolkning, skulle tyde på at oppførelsen ikke var bekostet av Kronen eller de store hovedkirkene i Oslo.
Arbeidet på kirken kan være igangsatt av munkene på Hovedøen, men det kan også tenkes en annen religiøs gruppe eller en kirkebygger på vandring. Det kan i denne forbindelse nevnes at undersøkelser synes å bekrefte et gammelt sagn: At den særegne stenart som tildels er benyttet i oppmuringen av kirken skal være hentet fra Ellingstadåsen.
De største jordegodseiere på Nesodden ble efter hvert Domkirken eller St. Halvards kirke i Oslo (oppført 1103-1130), Mariakirken (oppført 1299-1319) og Hovedøen Kloster (oppført 1147 – brente 1532). Omkring reformasjonsåret 1537 eide disse minst 65 % av Nesoddens jord.
I lensregnskapene for Akershus fra 1557/58 finner vi den første bevarte fortegnelse over gårdene på Nesodden. Den omfatter kun såkalte fullgårder og registrerer en spesiell skatt, kalt Foering fra:
Erik Agnor (24), Gulbrand Skoklefald (2), Sven Berger (1), Truls Sandaker (31), Rasmus Flateby (6), Hans Løes (10), Rasmus Ruud (12), Engebret Grøstad (14), Oluf Hasle (16), Gunder Gjøfjeld (27), Amund Hokholt (18), Hans Solberg (7) og Rasmus Røer (19). Man savner her de senere fullgårder Krange (15) og Myklerud (23).
I forbindelse med senere byggingskatter til Akershus slott i årene 1593, 1600 og 1619, finner man igjen gårdsnavnene som er angitt ovenfor, og hver gang i samme rekkefølge.
«Den gamle matrikkel» ble utarbeidet av en kommisjon i årene 1661/65, men her er den del som gjaldt Nesodden gått tapt. Men fra samtidige skattemanntall og folketellinger finner vi at følgende gårder er nevnt i tillegg til de 15 ovenfor: Svestad (20), Granerud (28), Munkerud (22), Lillerud (25), Sørby (8), Kuaas (17), Funningrud (19), Fjeld (29), Storrud (26), To (30) og Prestegården/Nesodden (11) som var den 16. fullgård, men fritatt for skatt.
Senere oppgaver viser som tillegg: Loftu (13) og Ildjernet (31). Da det igjen i 1818 ble utarbeidet ny matrikkel hvor gårdenes skyld ble satt til 1/400 av salgsverdien, finner vi ytterligere 3 gårder, nemlig Nesoddtangen (4), Hellvik (5) og Klufta (21).
Den reviderte matrikkel med gårdsnummer slik vi kjenner den i dag, ble gjort gjeldende fra 1886 og omfatter de ovenfor nevnte. Dette gir tilsammen 31 gårder på Nesodden med de nuværende gårdsnummer angitt i parentes.
Gårdens beliggenhet, rent geografisk, er for så vidt ganske interessant. Om vi stadig har i minne at vannstanden i den første bosetningsperioden var vesentlig høyere enn den er idag, og at Nesodden var en øy skilt fra fastlandet av sundet i Hoskeldalen, finner vi at de eldste veiforbindelser i vest kommer opp gjennem Frogn og fra Grisebo ved Fagerstrand. Veiene møttes mellem Munkerud og Klufta, hvorefter de gikk sammen og fulgte herredets sydlige grense tvers over Nesodden til Blylaget i Bunnefjorden. Ikke mindre enn 16 av Nesoddens 31 gårder ligger til denne veiforbindelse. Der veien passerte gården Hasle, krysset så en annen veiforbindelse nordover til Berger og Skoklefald, og til denne vei ligger ytterligere 12 gårder. Av de eldste gårdene var det således bare Fjeld som lå litt utenfor allfarvei, og av nyere dato Ildjernet og Nesoddtangen i nord.
Reformasjonen og kongemakten
Men det var ikke bare lett å være gårdbruker i tiden før og efter reformasjonen, da landet nu var inne i en oppbyggingsperiode som krevde store summer. I tur og orden fikk man et utall av skatter og da geistlighet, embedsmenn og militære grader var fritatt, ble det bøndene alene som måtte dekke kongenes behov. Blant annet ble det i sin tid oppkrevd en tømmerskatt. Mot denne foreligger det i 1599 en protest, idet bøndene på Nesodden, Vestby, Kråkstad og Ås hevdet at Kronens sager ikke ga riktige kvitteringer, og at man i de områder det her gjaldt ikke kunne hugge så store dimensjoner som Kronen forlangte. Bøndene ble imidlertid dømt til å efterkomme påbudet.
Ved enevoldsmaktens innførelse i 1660, var alt kirkenes og klostrenes gods blitt lagt under Kronen. Dette gjaldt også gårdene på Nesodden, unntatt noen få som var bevart i privat eie som såkalt bondegods. De gårdene som Kronen således slo til seg, ble igjen solgt til private for å skaffe penger i statskassen. Samtidig fikk man loven om byprivilegiene som påbød at kun borgere (byfolk) måtte drive handel, bl. a. med trelast. Dette medførte at store trelasthandlere i Kristiania for en tid slo til seg eiendomsretten over mesteparten av Nesoddens jord. I 1670 eide borgere således hele 67 %.
Senere gikk gårdene tilbake til bondegods, og omkring 1750 var 76 % av jorden igjen tilhørende bønder og innenbygds boende.
Nesodden frem til år 1900
I 1814 fikk Norge sitt Storting og Grunnlovsverket fra Eidsvoll. Landet gikk i møte en ny tid som i sin favn bar store endringer i den nasjonale, kommunale og sosiale sektor. Man sto også foran en mektig industriell utvikling.
På denne tid hadde Nesodden fortsatt betydelige rikdommer i sine store skoger. Her var gran og furu til ved og byggingsmaterialer, men også ganske store mengder med eik. Jakter med ved fra Nesodden var stadig å se i Piperviken, Bjørviken og Grønnlien, og eiken var meget etterspurt i skipsbyggingsindustrien. Derfor var det ikke uten grunn at man fortalte om trollet eller «Kongen» i Ekebergfjellet, som efter sigende hadde en meget høy alder, at han var gammel som «sju skogfall på Nesodden».
Folketellingene fra eldre tider var kanskje ikke alltid tatt opp efter ens regler og med den nødvendige nøyaktighet, men utviklingen på Nesodden illustreres likevel gjennem de tall som er kjent. I 1665 var her angivelig 300 mennesker, i 1835 var tallet 793 og i 1891 registrerte man en økning til 1294.
Formannskapsloven i Norge kom som kjent i 1837, og selv om man tidligere hadde hatt forordninger om skole- og fattigvesen med rett for de respektive kommisjoner til utskriving av skatter, ble 1837 et merkeår for det kommunale selvstyre. På Nesodden hadde formannskapet først møtelokaler på Jaer, senere på Berger, og dets vesentligste oppgave var leilighetsvis å skrive ut beskjedne skatter til dekning av de utgifter som meldte seg. Utenom skole- og fattigvesen var det få krav som ble stilt til kommuneforvaltningen. Budsjettene lød i 1868 på kr. 4 326,00 og i 1885 på kr. 7 686,00.
Tallene for formue viser imidlertid en ganske stor stigning fra kr. 919 000,00 i 1867 til kr. 2 637 000,00 i 1885. Sistnevnte år viste ligningen netto skattbare inntekter med kr. 474 000,00 for hele Nesodden, hvilket tilsvarte ca. kr. 370,00 i gjennemsnitt pr. innbygger. For å få et riktig bilde av arbeidslønnen på denne tid, må man imidlertid korrigere for større inntekter fra industribetonte foretagender, samt for barn og gamle. Vanlig arbeidslønn omkring år 1900 var for tjenestegutt kr. 250,00 pr. år med tillegg for fri kost og losji som ble regnet til kr. 200,00.
For en tjenestepike var kontantlønnen kr. 150,00 pr. år, også med tillegg for fri kost og losji. Lønnen for voksne gårds- og skogsarbeidere var kr. 3,00 pr. dag på egen kost.
Veier og karter
Fra det eldste kart vi har over Nesodden, tegnet i 1737 og oppbevart i Norges geografiske oppmåling, er således angitt de tidligere nevnte veier fra vest mot øst, samt en vei fra Ås kirke om Frogn og videre til Nesodden kirke frem til Bergertoppen. Det er også angitt en vei gjennom Frogn til Drøbak. Dette kart er tegnet av to brødre van Langen som var innkalt fra Tyskland for å organisere et norsk forstvesen. Det er derfor i første rekke skogsarealene som er inntegnet. Et senere militærkart fra 1800 angir at veiene på Nesodden stort sett ikke er farbare med kjerre. Dette kart er for så vidt meget interessant, da det i motsetning til det som er nevnt ovenfor angir en lang rekke navn, og vel på det nærmeste må anses å være fullt ajourført med hensyn til gårder, plasser og annen bebyggelse. Kartet viser også en mengde «veier», men i tråd med den anførte konklusjon, har tegneren Hans Lemmich Juell ikke funnet det påkrevd å skille mellem disse. Et poeng å merke seg er den «vei» som kommer fra syd langs stranden på Bunnefjordsiden, forbi Hellvik og Ursvikbukten, gjennem «Spøkelsesskogen» og inn på gamle Ursvikvei. Den fortsetter der Eigils vei nu går, skrår over mot nuværende Støps vei, frem mot Oksval brygge og videre Nedre Movei til Tangelaget. Med tillatelse fra Norges geografiske oppmåling kan vi gjengi utdrag av karter som viser Nordre Nesodden i 1800 og 1879.
Utdrag av kart over Nesodden, tegnet år 1800 av Hans Lemmich Juell.
I tiden efter veiloven av 1824 ble det imidlertid opparbeidet en del veier. Således fikk man i 1871 en veiforbindelse fra Berger til Flaskebekk, og da man allerede hadde en vei fra Berger til Hellvik, hadde også Nordre Nesodden nu fått sin tverrgående forbindelse.
Veibyggingen var ofte avhengig av bidrag fra fylket (amtet), og de gjeldende bestemmelser tok spesielt sikte på Kronens interesser og fremkomsten til kirkene. Samtidig var adgangen til å pålegge veiarbeide meget begrenset, og det var derfor relativt beskjedent hva som ble utført av nyanlegg og vedlikehold. Riktignok var efter Kongens lov veiene Hasle til Berger og Hellvik, samt strekningen Klufta til Munkerud påbudt som såkalte rodelagte kjøreveier som bøndene pliktet å holde åpne i spyds bredde, men alle oppgaver tyder på at de fortsatt var i meget skrøpelig forfatning.
Kommunen tok efter hvert fatt på de enkelte oppgaver, men selv så langt fremme som i 1900, var den totale lengde offentlig vei på Nesodden ikke mer enn 33 kilometer, og man manglet fremdeles forbindelse nordover fra Berger til Oksval og Nesoddtangen.
Mangelen på brukbare veier hindret på mange måter bygdens utvikling. Dessuten var arealene av dyrkbar jord sterkt begrenset, så ved siden av skogsdriften ble det først og fremst saltbrenningen og siden isdriften som kom til å spille de største roller for bygden og handelen med inn- og utland.
Utdrag av kart over Nesodden, tegnet år 1879 av Hans Lemmich Juell.
[Dette er antagelig feil – tegnet av løytnant Solem i 1879 (Jubileumsskrift 1979)]
Hovedøens kloster drev i sin tid et større saltverk i Kirkeviken i Bunnefjorden, men også Nesoddens egne bønder og husmenn tok del i denne næringsvei. Tilvirkningen foregikk ved innkoking av sjøvann, og til dette trengte man rikelig med brenneved som det jo var nok av på Nesodden. Da munkene fra Hovedøen benyttet Oksval som sommerbeite for en del av sine husdyr, er det høyst rimelig å anta at de også drev saltbrenning på stedet, og at innkokingen foregikk på Båtstranden. Saltbrenningen ebbet ut på reformasjonstiden, mot slutten av 1500tallet, da salt av penere kvalitet fra Middelhavslandene kom på vårt marked.
Isdriften kom angivelig i gang ca. 1850 og hadde en hektisk og relativt kortvarig epoke. I dette eventyr deltok Oksval som et av de aller største utskipingsteder. Det var Søren Parr fra Drøbak som først begynte. Han hadde bl.a. forpaktet Skoklefaldtjernet, hvorfra han anla renne ned til Oksval brygge. Både ved tjernet og på Båtstranden bortover mot senere Rohdes og Bjørnstads eiendommer samt på sletten opp for badestranden ble det bygget såkalte ishus, hvor man kunne lagre isblokkene, emballert i sagmugg og sagflis, for utskiping langt ut over sommeren. Samtidig hadde man på hele eftervinteren og i vårsesongen direkte innlastinger til norske og utenlandske skip. Disse la til ved en pælebrygge som gikk ut i sjøen, over skjæret midt på den nuværende badestrand. Eksporten gikk vesentlig til England og Holland. Driften ebbet ut efter århundreskiftet og tok slutt under første verdenskrig.
Mens både saltbrenning og isdrift efter den tids målestokk må gå under betegnelsen industri, hadde og har man fra Nesoddens kyster et meget betydelig innslag av fiskere. Såvel Bunnefjorden som Vestfjorden var den gang meget rike på fisk, og det havet har gitt av ernæring til Nesoddens befolkning i tidligere år kan neppe verdsettes høyt nok. Fisken fant efter hvert større innpass også hos befolkningen i Kristiania, og fiskerne her ute begynte da å bringe sine fangster direkte til byen for salg.
Med denne utvikling gjennem saltkoking, isdrift og fiske, fikk man på Nesodden efter hvert en stadig større bebyggelse i strandområdene. Hvor handelsmessig viktig disse strandområdene var blitt, fremgår av det faktum at det allerede i 1850-årene ble satt i gang rutetrafikk på Bunnefjorden (og Sandvika) med dampskipene «Dragen» og «Bygdø».
Fra innskipingen av is på Oksval i tiden omkring 1. verdenskrig.
En forløper for denne rutetrafikk finner man i de ferjemenn som var lønnet av beboberne på Nesodden for å sette over fra Ljan til Nesoddsiden, og som er nevnt i beretninger allerede fra år 1800.
Det viste seg senere at utviklingen rent handelsmessig stagnerte noe, men da hadde man allerede fått boplassene langs fjorden og behovet for sjøtransportmidler.
Efter et kortere opphold startet trafikken igjen i 1865 med hele fire dampskip, nemlig «Neptun», «Sirius», «Pallas» og «Juno» i fart mellem Kristiania, Sandvika samt Østre og Indre Bunnefjord. I 1874 ble Bundefjords Dampskipsselskap startet med formål å drive passasjer- og godstrafikk på Nesodden og Bunnefjorden. Man anskaffet d/s «Bundefjord» som i mange år opprettholdt ruten alene, riktignok kun i sommerhalvåret. Egentlig var det to skip med navnet «Bundefjord». Det første som var gammelt og innkjøpt fra England, gikk bare en sesong. Allerede våren 1875 kom den nye «Bundefjord» som var bygget på kontrakt i Hamburg. Dette stolte skip var i fart helt frem til 1950 årene.
I årene fra 1850 og efter starten av Bundefjords Dampskibsselskap i 1874, lå tyngden i trafikken langs østlandet og innerst i Bunnefjorden. De faste anløpssteder var Presteskjær, Haslum og Nesset, samt på signal Malmøkalven, Hellvik, Sørbystrand, Bekkensten, Rødsten, Svartskog og Brevik, senere også Blylaget.
Man skal være oppmerksom på at «veiene» på østsiden av Bunnefjorden var like dårlige som andre steder, spesielt strekningen fra Nesset til Kristiania. Det var derfor lettere å ta seg frem til hovedstaden med båt, og Nesset var i mange år en meget stor skysstasjon med vertshus og overnattingsted. Her hadde man også laste- og losseplass for de omliggende og ganske betydelige jordbruksdistrikter. Dampskipsselskapet anla også sin egen bunkringstasjon der.
Billettprisene i 1880 var på strekningen Kristiania til Hellvik 40 øre på 1. plass og 30 øre på 2. plass, som vanligvis var på fordekket. Et månedskort kunne man kjøpe for kr. 12,00. For å stille tingene i det rette lys, skylder vi her å gjøre oppmerksom på at det nok var godstrafikken som telte mest for dampskipsselskapet, og det var denne som la grunnlaget for de gode resultater driften ga.
Men ikke alle boplasser langs Bunnefjorden var like godt fornøyd med båtselskapets ruteopplegg og service. Nye brygger var kommet til og man forlangte anløp og større rutetetthet. Dette åpenbare behov fristet derfor andre til deltagelse i trafikken. I 1886 kom således d/s «Oscar» inn som konkurrent, og Bundefjords Dampskipsselskap måtte svare på utfordringen med å anskaffe d/s «Vidar». Fra 1889 opptok selskapet også trafikk på Oksval og Tanglaget.
D/s «Bundefjord», bygget 1875 og i fart helt frem til 1950.
På begge disse steder var det imidlertid dårlige bryggeforhold, ved Tanglaget dessuten meget grunt vann.
Sommeren 1894 kom ennu en ny konkurrent, nemlig d/s «Fønix» i fart på Indre Bunnefjord. Den påfølgende priskrig medførte at man for 25 øre kunne reise på 2. plass fra Kristiania til Nesset.
Fra en privat samling har vi fått utlånt rutetabeller fra de trafikkerende selskaper fra og med 1895. Da sommerruten fra 1904 er den som er best bevart, og da årstallet faller sammen med Vellets tilblivelse, gjengir vi denne rutetabell. Man vil bemerke at i tillegg til «Bundefjord» og «Vidar» var også d/s «Nesodden» nu i tjeneste, altså tre skip og en rutetetthet som relativt sett må ha vært vesentlig bedre enn den som i dag bys folk som sogner til bryggene på Bunnefjordsiden.
På baksiden av rutetabellen finner vi en egen tariff for godsfrakter, hvorfra vi gjengir:
| for | sekkegods, pr. sekk ………………………………. | 15 | øre |
| » | 1 kasse øl på 100 fl. eller tilsv. Kassegods | 50 | øre |
| » | ½ » » » 50 » » » » | » | |
| » | Tønnegods, pr. tønne ……………………………. | 50 | » |
| » | Jern i håndterlige kolli, pr. sk.sp. ………….. | 60 | » |
| » | Smågods, pr. kolli ……………………………….. | » | |
| » | Bord, tømmer, flyttelass etc. efter avtale med kapteinen som ved større forsendelser kan innrømme et passende avslag. |
Priskrigen mellem de trafikkerende selskaper og enkelte spekulative nye foretagender som efter hvert måtte innstille driften, gjorde at det på denne tid hersket nærmest kaotiske forhold på Bunnefjorden. Nærmest uten varsel kunne man plutselig stå uten en eller flere av de annonserte avganger. Følgen ble at hver enkelt brygge sloss for sin tilværelse, og at beboerne i de bryggeområder som ble berørt ved flere anledninger satte i gang økonomiske hjelpetiltak for å sikre fortsatte ruteanløp.
Mens konkurransen var på sitt høyeste, var en rekke nye brygger kommet med i trafikken, og dette åpnet igjen mulighetene for større bosetning. Mens Nesodden på denne tid nærmest fikk en forbigående innenbygds stagnasjon både i befolkningstilvekst og økonomi, var det relativt gode tider for befolkningen i Kristiania. Resultatet ble da også salg av tomter og oppførelse av mange store og flotte sommervillaer.
Skoklefald
Når en skal fortelle fra Oksvals historie, har det vært naturlig å se denne i sammenheng med utviklingen på Nesodden og bosetningen der. Fra oppgaver som er bevart, fremgår det at Skoklefald gård dekket hele Nordre Nesodden. d.v.s alt som lå nordenom Berger. Man kunne antagelig trekke en nokså rett linje fra et sted syd for Ildjernet i vest som passerte riksveien omtrent ved Berger skole og fortsatte ned til Bunnefjorden mellem Hellvik og Berger brygger.
Angående opprinnelsen til navnet Skoklefald foreligger en teori som har fått en del tilslutning, nemlig at gården fra begynnelsen av kan ha vært et bruk under Berger, og fordi arbeidet på bruket måtte vente til hovedgården var ferdig, ble bruket stadig det sted man sist ble ferdig med å benytte skoklene, d.v.s. trekket av kjetting eller tau foran plog og harv.
Dette kan høres logisk, men er neppe ubetinget riktig, da det vel hører til sjeldenhetene at man lar en så vidt stor gård bli hengende med et navn med en så lite smigrende betydning.
Fra gammelt av, og fremdeles oppført i almanakken for 1964, har vi under 3. juni den såkalte «Skoklefalldagen» som betegner avslutningen på våronna, altså slutt med bruken av skoklene foran plog og harv. Om man følger ovenstående resonnement, kunne man si at bonden på gården stadig skulle vært innhentet av «Skoklefalldagen» uten å være ferdig med våronna.
Omvendt kan det vel også tenkes at bonden på Skoklefald kan ha satt seg i respekt hos naboene kanskje nettopp fordi det var ferdig og blåst hos ham når den 3. juni inntraff. Dette ville i så fall være en adskillig hyggeligere utlegning av gårdsnavnets opprinnelse.
Det kan også tenkes en tredje opprinnelse til navnet, fordi «skokle» ikke nødvendigvis henviser bare til trekket i kjetting eller tau foran plog og harv, men også dekker drag/drog foran kjerre og vogn, nu også kalt sjeker. I Sverige sier man således den dag i dag «at skakla», d.v.s. spenne en hest for eller fra et kjøretøy.
Flyfoto 1964 av Oksval og Nordre Nesodden.
Det er også rimelig å anta at på den tid gården ble til, rundt regnet omkring år 1000 e.Kr., befordret Nesodden en del gjennemgangstrafikk til det nuværende Osloområdet, hvor det lå en markedsplass og senere en kjøpstad. Sjøveisfarende til Drøbak og handelsteder på utsiden av sundet kan meget godt ha tatt seg frem til lands over Nesodden, og de ville da ha kommet til veis ende ved Berger og Skoklefald. Den samme vei fulgte også Nesoddens egne folk. Angivelig gikk det en vei fra Berger ned til Hellvik, men denne var dårlig og bratt og lite egnet som kjørevei. Noen vei nordover mot Flaskebekk, Oksval og Nesoddtangen, fantes overhodet ikke på den tid. Transport med vogn til eller videre fra Skoklefald måtte derfor spenne fra. Dette var således stedet hvor man opphørte å bruke skokler og vogn – videre måtte man gå, eller ri på hesteryggen. Det kan ligge nær å anta at gården av denne grunn har fått navnet Skoklefald.
I Akershus lensregnskaper for 1557 står gården Skoklefald oppført som tidligere Hovedøgods, den tilhørte nu Kronen inntil den ble solgt i 1665.
Skoklefald hadde nr. 8 i den gamle matrikkel, inntil Hellviktangen ble frasolgt i 1806 og senere fikk matrikkel nr. 5. Resten av gården ble da kjøpt av et konsortium som igjen delte denne mellem seg.
Hovedbølet ble Skoklefald Østre (Carl Berntsen Skoklefald til 1917 – derefter Olaf Berntsen Skoklefald) som i 1886 fikk matrikkel nr. 2 med Oksval, Skoklefaldstranden og halve Søndre Langø. Skoklefald Vestre (nu Johs. Johnsen) fikk Flaskebekk og den andre halvdel av Søndre Langø. Nesoddtangen fikk nytt matrikkel nr. 4 med Nordre Langø og pussig nok, «østre del av Skoklefaldstrandens jordvei» (Grønbogen).
Oksval
I matrikkelen for 1723 står bl.a. oppført at det under gården Skoklefald lå 3 husmenn. I 1732 angir sogneprest Ruge plassene ved navn, nemlig: Nesoddtangen, Oxvald og Stranden. På det før nevnte militærkart fra år 1880 er stedet navngitt som Oxval, og senkningen langs den nuværende Oksvalveien bærer navnet Oxval-Dahlen.
På samme måte som når det gjelder gården Skoklefald, foreligger det flere teorier om opprinnelsen til navnet Oksval. Ovenfor er nevnt at plassen i 1732 var skrevet Oxvald, og man har derfor vært inne på den tanke at de katolske munker på Hovedøens kloster som hadde eiendoms- eller bruksrett til stedet i perioden 1147 til 1532, kan ha anvendt dette navn for en skog (Wald) hvor oksene gikk på beite.
En annen teori går ut på at munkene utskipet sin vinterforsyning av kjøtt herfra, idet de lot oksene drive ned til stranden og slaktet dem der. Stedet skulle altså ha vært en valplass for okser. Skrottene ble derefter fraktet til Hovedøen mens kuene og årets kalver muligens ble stående igjen på fjøs på Nesodden vinteren over.
Folk som kjenner Oksval fra 1890-årene, mener å huske at det på nuværende kjøpmann Torvunds tomt, lenge sto ruiner av gammel bebyggelse. Denne bebyggelse kan i så fall ha tjent som krypinn for munkene når de om somrene gjetet dyrene på beite. Plassen hvor dette hus skal ha stått, ligger jo også meget strategisk til, fordi man herfra hadde fri utsikt innover fjorden, mot Hovedøen. Når det gjelder skrivemåten idag, har såvel postmyndighetene som Kirkedepartementet bekreftet at stedets rette navn og stavemåte skal være Oksval.
Bebyggelse
Den bebyggelse som er antydet ovenfor, må trolig ha forfalt efter at Hovedøens kloster ble brent og ødelagt i 1532.
Det er imidlertid rimelig å anta at den eiendoms- eller bruksrett som munkene fra Hovedøen hadde på Oksval, nu gikk tilbake til gården Skoklefald som ble underlagt Kronen frem til 1665. Det er også sannsynlig at klosterets munker må ha ryddet en del jord for å gi bedre gressganger for dyrene og for selv å kunne dyrke sommerens behov av grønne vekster.
Efter den tids målestokk lå derfor forholdene vel tilrette for videre utnyttelse av stedet. Oksval ble derfor ganske tidlig en husmannsplass under Skoklefald og på nuværende Tho. Johnsens tomt, i krysset Nedre Movei/Oksvalveien, ble det oppført en stue av grovt tømmer. Den ryddede plass på nuværende Bakkegårdens grunn gikk under navnet «Oksvalløkken», og innunder fjellet ble det bygget en låve. Hvem som har bodd her som husmenn, vet vi dessverre lite om. Men panteregisteret for Follo opplyser at bruket Lilleengen i 1851 ble utskilt fra gården Gjøfjeld Søndre, og som kjøper står oppført Johan Larsen Oksvald. Denne solgte i 1862 en del av sin grunn til Myklerud skole. Lilleengen ble senere frasolgt til lensmann Ole Peder Røer. Det er rimelig å anta at Johan Larsen kom fra husmannsplassen på Oksval. Denne plass gikk i nyere tid under navnet Oksvalstuen. Låven ble revet i 1887-88, men selve stuen sto fremdeles i 1893. Med tillatelse fra Adolf Sørensens efterkommere kan vi gjengi hans tegning fra 1893, som viser stuen sett fra Nedre Movei.
Bomanstuen er et navn vi alle kjenner. Stuen står den dag i dag, og utgjør den søndre og noe lavere del av kjøpmann Torvunds hus, nær stranden og Oksval brygge. Tidspunktet for oppførelsen er ikke helt fastlagt, men huset er neppe så veldig gammelt. Antagelig ble det bygget i 1850 til 1860.
«Oksvalstuen» efter tegning av Adolf Sørensen 1893.
Grunnen her nede var stadig en del av hovedbølet, og det er betegnende at de tomter vi kjenner som Båtstranden, Triangelen og Badestranden bærer de laveste b.nr. overhodet på Oksval, henholdsvis nr. 1 og nr. 6. Kjøpmann Torvunds nuværende eiendom fikk først eget b.nr. 449 da Skoklefald solgte til Oksval Vel i 1923. Bygseltakster og tingleste dokumenter om Bomanstuen finner en derfor under b.nr. 1.
Tidligere var det ofte slik at avtaler som ikke direkte dekket kjøp og salg, ikke alltid ble notert i panteregistrene. Derfor kan vi ikke med bestemthet si hvilken form avtalen mellem Skoklefald og familien Boman hadde. Men trolig var det en bygselrett til grunnen og adgang til å oppføre hus. Stedet hadde jo allerede en plass Oksvalstuen, og det må sannsynligvis ha vært isdriften som førte Boman hit, og som fikk ham til å bygge Bomanstuen.
De oppførte hus var bygslerens eiendom, og man vil da også finne at det i 1876 er gitt skjøte for kr. 1 200,00 fra fru Anne Karin Boman til skipsfører Karl Boman. Ved skjøte av 12/3 1896 går husene fra Mina Boman til Martin Olsen, som arvinger efter Karl Boman, og tilbake til O. B. Skoklefald for kr. 500,00. Fra nu av er landstedeiernes interesser med å bestemme Bomannstuens skjebne, og stedets nyere historie er derfor fortalt under avsnittet om handelsvirksomhet.
Som et apropos kan nevnes at en Georg Boman dukker opp som kjøper av Jaer (nu under Prestegården) i 1910, hvorefter han senere solgte til Oskar Hem. Samme Boman kjøpte i 1912 gården Loftu. Her utparsellerte han mange tomter, vesentlig til sommerhytter, samtidig som han anla Bomansvik brygge og ga navn til stedet. Resten av gården solgte han i 1919 til Olaf Olsen. Georg Boman dannet i 1919/20 et konsortium sammen med Arth. Olsen. Selskapet kjøpte hele Hellvikskogen og lot denne utparsellere til hyttetomter. I 1920 var Boman også med å starte Hellvikskog Vel, så man må ha lov til å si at Oksval og Bomanfamilien har gjort sitt for å skaffe byggetomter på Nesodden.
Bernt og Bernhardine Magnussen kom fra Odalen, via Kavringstrand under Nesoddtangen og til Oksval. Deres eiendom Hatt Søndre ved Nedre Movei er egentlig fraskjøtet Nesoddtangen gård, og huset som de bygde sto angivelig ferdig til deres sølvbryllup i 1876. Såvel Bernt som sønnen Magnus, gift med Laurentze Berntsen, drev med fiske, og familien var således helårsboende. Muligens har isdriften vært en medvirkende årsak til at familien flyttet til Oksval. Foretagendet trengte jo en del folk i sesongene, og det var nesten en nødvendighet at man hadde husvær i nærheten. I dag er det søstrene Ingeborg og Laura Hatt som eier stedet og bor der. Ifølge panteregistret for Follo fant det ikke sted noen skylddeling før i 1888, og det kan således være grunn til å tro at den første bruksrett ble gitt i form av bygsling.
Oksvalstranden med pælebryggen for innlasting av is.
Det samme gjelder naboeiendommen Hatt Nordre som Karl Johannessen ervervet omtrent samtidig, og hvor han bygde og ble helårsboende med sin kone Ingeborg. Karl Johannessen Hatt var bl.a. kjent som en ualmindelig dyktig gråstensmurer, og han var med på adskillige villaarbeider på Oksval. Sansynligvis deltok han også i sesongarbeidet med isdriften. Familien fikk efter hvert fem barn, og i dag er det mest sønnen Johan Hatt og hans familie som benytter stedet om somrene.
I sjøen utenfor ligger et skjær som har fasong som en hatt, og det skal være dette som har gitt navn til eiendommene.
Peder Norby har fortalt at da han som 15-åring var ansatt i sin onkel Edward Bjørnstads kolonialforretning, rodde han i 1884 en del varer fra Kristiania (Filipstad) ut til boktrykker Møller som den gang leide i Bomanstuen for sommeren. Norby skildret Oksval som et sletteparti, og husket godt Oksvalstuen slik den er gjengitt efter Sørensens tegning. Han nevner også låven og et fjøs eller en stall. Norby fikk senere kjøpe grunn av Nesoddtangen gård, noe lenger nord enn den eiendom onkelen senere ervervet. Her bygde han og kalte eiendommen Arstua.
Norbys onkel, Edward Bjørnstad, ble av Møller invitert utover og han fikk da instendig anmodning om å ta med seg sine malersaker for å gjengi idyllen på lerretet. Bjørnstad fikk så leie Oksvalstuen for de efterfølgende sommersesonger. I 1887/88 kjøpte han tomten ved siden av Hatt Søndre i Nedre Movei. Han kalte eiendommen Amalienberg efter sin kone Amalie, og da han fikk kjøpt materialene fra Oksvalstuens låve som nu ble revet, benyttet han noen av disse til det lille rødmalte huset som fremdeles står, tett inntil og på nedsiden av Nedre Movei. Dette sitt første hus kalte han «Kahytten». Bjørnstad ble således den første landstedeier på Oksval.
Edward Bjørnstad begynte snart å utvide, og det må utvilsomt ha vært kunstnerblodet i ham som kom til uttrykk i huset nede ved sjøkanten, med terrasser og mange store vinduer. Her hadde Bjørnstad innredet et maleratelier hvor han dyrket sin hobby. På folkemunne ble huset kjent som «Venedig» eller «Glassskapet». Dette byggverk var utvilsomt ganske egenartet for den tid og på disse breddegrader, og selv om enkelte nok vil kjenne det igjen fra tidligere publikasjoner, har vi funnet det riktig å ta det med også i denne beretning.
Bjørnstad benyttet kunstnerhuset i noen år til sommerbruk, inntil han i 1889 bygde den store sommervillaen som fremdeles står på eiendommen. Bakken fra villaen ned til stranden og den lille bukten her, har sin egen historie. Ifølge Vellets beretning ved 40 års jubileet var det her den franske luftseilerske frk. Godard landet i 1879 efter en ferd på 20 minutter over sjøen fra Kristiania. Landingstedet har senere gått under navnet «Ballongbukta». Bjørnstad fikk efter hvert mange hus på eiendommen, og han hadde god nytte av dem da han hadde stor familie og ofte inviterte sitt personale. «Venedig» ble således stående helt til 1943 før det ble revet. I 1913 solgte Bjørnstad eiendommen til cand. jur. Christian Leyell Finstad. Ved enkens bortgang i 1923 overtok 4 gjenlevende barn, og fra 1945 frk. Aagot Finstad og familien Sven Leyell Finstad.
«Venedig» sett fra nord. «Venedig» med hovedbygningen på Amalienberg.
Neste villaeier på Oksval var kontorsjef Adolf Sørensen. Han hadde i 1890/91 leid hus av C. B. Skoklefald på Langøen og var da blitt kjent med at Skoklefald Østre var villig til å selge tomter. Sammen med familie og venner rodde derfor Sørensen en sommerdag til Oksval for å ta stedet i øyensyn. Underlig nok valgte han en tomt litt opp fra sjøkanten, i «Oksvallien» i krysset Oksvalveien/Støpsvei. Skjøte på eiendommen ble utskrevet 9/1 1892. Han kalte stedet Helgolf (sammensatt av Helga og Adolf) og bygde sitt sommerhus der samme år. Eiendommen tilhører nu Sørensens datter, fru Betzy Tollefsen, som benytter stedet sammen med sin tre barn og deres familier, til dels også for helårsbruk. Om sommeren kan man på Helgolf møte hele fire livskraftige generasjoner. Fru Tollefsen kan for sin del se tilbake på mer enn 70 somre på Oksval.
Det var landlig på Oksval omkring århundreskiftet. Bildet viser familien Sørensen på Helgolf.
Det neste eiendomskjøp var Solodden som assessor, senere høyesterettsdommer Hans Bang ervervet ved skjøte av 21/12 1892. Bang valgte sin tomt med stor omhu, og eiendommen er utvilsomt den solrikeste strandtomt på Oksval. Han bygde i 1893 sitt sommerhus som siden har vært i familiens eie. Hans Bang var vellets første formann og han nedla gjennem mange år et stort arbeide for stedet. Da det senere kom en vei forbi eiendommene på sydsiden av bryggen, falt det helt naturlig å gi denne navnet Bangs vei. Det er nu sønnen Chr. C. Bang som benytter stedet som sommerbolig for seg og familien. Også han kan se tilbake på mer enn 70 somre på Oksval.
Når det gjelder de efterfølgende eiendommer og data for oppførelsen av husene, kan det i enkelte tilfeller muligens herske noen dissens, men alt taler for at den rekkefølge som her er benyttet er den riktige. Det synes således helt klart at det neste sommerhus var Bakkegården i krysset Oksvalveien/Nedre Movei. Eiendommen var på i alt 17 dekar og ble ervervet i 1893 av brødrene kontorsjef Andreas og grossererne Christinus og Morten Hiorth. Fra 1923 tilhørte eiendommen restauratør T. Gabrielsen, derefter byggmester Hole og fra 1936 fru Thora Henriksen. Efter fru Henriksen fulgte i 1947 frk. Grace Clausen og derefter Martin Onsager. Senere har eiendommen flere ganger skiftet eier, og da Per Nissen hadde stedet ble det også frasolgt tre tomter. Eier i dag er eiendomsmegler Torolv Østbye. Bakkegården hadde og har en dominerende beliggenhet. Stedet var vel også ubetinget det største på Oksval, og i den tid det var anledning til å skaffe hjelp, må hagen her ha vært litt av et særsyn med frukttrær og blomsterprakt. For tiden bor det flere helårsboende familier i Bakkegården, og når den gjenværende del av tomten på ca. 12 dekar eventuelt blir utnyttet, vil dette forhåpentlig skje i form av moderat og lav villabebyggelse.
Den neste byggherre var disponent Chr. Thorvaldsen med eiendommen Granly i krysset Oksvalveien/Nedre Movei, ervervet i 1896. Eiendommen ble av Thorvaldsen i 1911 solgt til G. Westeren, og siden til Carl O. Lund, fulgt av Fritz Johansson og i 1929 av Sigurd og fru Gyda Pedersen, som ble helårsboende. Fru Pedersen og hennes datter Gudrun hadde eiendommen helt til 1950 da den ble solgt til Tho. Johnsen som fortsatt er eier av stedet. Johnsen har latt utføre en større ombygging av huset, så vel utvendig som innvendig, og således fått en moderne helårsbolig. Eksteriørmessig er det nu vanskelig å gjenkjenne huset slik gamle Oksvalboere var vant til å se det, men for at vi ikke helt skal la glemselens slør råde, gjengir vi på neste side en fasadetegning fra før ombyggingen.
I 1896 kom også skreddermester Chr. Rohde med sin eiendom Granholt, en ganske stor tomt på nedsiden av Nedre Movei, mellem Thorvaldsen og Bjørnstad. Efter Chr. Rohde fulgte hans sønn Halvor Chr. som benyttet huset som sommervilla helt til 1961 da det ble solgt til Einar Toverud. Toverud har latt huset sette i stand med tanke på å benytte det som helårsbolig.
I 1898 hadde R. Klingenberg ervervet eiendommen Knausen i Bangs vei. Klingenberg solgte i 1907 til tannlege Th. Gude som igjen i 1916 solgte til ingeniør Hagb. Rasmussen. Rasmussen eide tidligere Nedre Solberg og senere Nordre Flateby ved Fjordvangen i Bunnefjorden. Fra den siste ble eiendommen Flatebystranden med ca. 270 meter strandlinje mellem Fjordvangen og Berger utskilt i 1909. Rasmussen beholdt denne tomt og den gikk senere i arv til sønnene Birger og Haakon. Da Hagb. Rasmussen søkte et sted nærmere byen, leide han først noen somre hos Hermansen i Øvre Movei til han igjen kom ned til sjøkanten da han fikk kjøpt eiendommen i Bangs vei. Det ble sønnen Birger Rasmussen som senere overtok stedet på Oksval hvor han var en trofast gjest inntil han gikk bort i 1962. Eiendommen ble da kjøpt av familiene Svein/Lars Krogh og Bror Simonsen. Den eldre generasjon Krogh hadde allerede i 1930-årene ervervet naboeiendommen på sydsiden hvor de hadde sitt sommerhus.
Den østvendte fasade Oksvalveien 1 – i tiden før 1950.
Relativt tidlig bygde Adolf Sørensen huset mot nuværende Støps vei for å ha folk i nærheten. Huset med en del grunn ble utskilt i 1898 og fikk navnet Skogly. Sørensen solgte Skogly til Thielemann. Senere ble det solgt til fru Markowsky. Efterfølgende eiere har vært smedmester Chr. Brevik og agent A. G. Henly. Stedet tilhører siden 1931 familien Saugstad, nu ved fru Agnete og sønnen Fredrik.
Ved skjøte av 7/12 1898 ervervet Johan og Thea Kristensen eiendommen vestenfor Hatt på nedsiden av Nedre Movei. Stedet fikk navnet Fredheim og familien flyttet inn som helårsboende i mai 1899. Kristensen var fisker og kom fra Frogn, han flyttet altså fra syd til nord på Nesodden. Muligens hadde han også gjort regning med det sesongsarbeide isdriften på Oksval ga. Eiendommen gikk i arv til datteren Magnhild, gift Naverud. Det er nu familien Halvard Naverud som er den fastboende på stedet.
Den neste som bygde var grosserer G. H. Kjelsen i 1899 med sin eiendom Skovstuen i Oksvalveien. Senere eiere har vært frk. Ragna Ask fra 1926 og Eivind Haugan fra 1938. Haugan var skipsfører med mange år i fart på det fjerne Østen, og da han nu søkte hjemlige trakter, slo han seg ned på Oksval som helårsboende med sin familie. Den lille hytten som fortsatt står på eiendommen, tett ved Oksvalveien og mot grensen til Bakkegården, tjente i Haugans tid i mange år som lokale før stedets poståpneri og har siden gått under navnet «Posthytten».
Under okkupasjonen var det som kjent meget vanlig å holde høns og villagriser, men Haugan som hadde gode gressganger, skaffet seg en gjetebukk som efter sigende visste å gjøre seg hørt i nabolaget. Haugan og frue flyttet senere til leilighet i nytt hus i Oksvalkrysset, og eiendommen ble derfor i 1960 solgt til Lyder Hope som også benytter den som helårsbolig for seg og familien.
Derefter fulgte eiendommen Trudvang i Oksvalveien. Huset ble bygget i 1899 av Bernh. Krefting, som ble efterfulgt av Olaf Rustad. I 1904 finner vi grosserer Johan O. Larsen som eier og derefter professor dr. Med. P. Bull. Alle disse var å betrakte som sommergjester. Men fra 1926 fulgte helårsboende, først fengselsbetjent A. Hansen, derefter fra 1929 Bjørn og nu sønnen Kristian Iversen. Bjørn Iversen med familie kom fra Gressholmen hvor han drev som båtbygger og dessuten betjente stedets sommergjester med et landhandleri som han og fruen åpnet på holmen. På eiendommen Trudvang står også et ganske stort anneks, fra først av beregnet på overnattende gjester. Men efter hvert som Bjørn og Jenny Iversens barn stiftet egne familier, ga stedet gode muligheter for å komme sammen i sommerferiene.
Grosserer P. Holter og sønnen Halvor kom til Oksval i 1900, da de kjøpte og bygde på eiendommen Furugløtt i Edvards vei, syd for Bomanstuen. Stedet ble i 1929 solgt til Ernst Johansen. Denne hadde allerede i 1922 ervervet eiendommene Edvards vei 14, nu fru Maria Myhre, og Bangs vei 10, senere Bekken og nu Heidi. Johansen skylddelte sin nye eiendom og solgte hovedhuset og den sydligste del av tomten til fru Margrethe og o.r. sakfører Rolf J. Myhre. Nuværende eier er Kristian Engen, som siden 1947 har benyttet huset som helårsbolig.
På den gjenværende og nordlige del av tomten bygde Johansen en sommerhytte til eget bruk. Denne eiendom fikk navnet Gløtta og eies nu av sønnen Knut Johansen.
I 1901 fant det sted en skylddelingsforretning i forbindelse med eiendommen Kveldsro på hjørnet av Oksvalveien og Øvre Movei, og ved skjøte fra C. B. Skoklefald av 25/6 1902 fikk frk. Mina Haakonsen eiendomsrett. Mina Haakonsen var ansatt i frk. Petrine Pettersens manufakturforretning; og den siste ble nokså snart medeier i stedet som damene benyttet som sommerbolig. På denne tid gikk huset gjerne under navnet «Nonneklosteret», sannsynligvis av den grunn at flere av damene ansatt i frk. Pettersens forretning bodde der om sommeren. Efter 1920 ble huset ikke så meget benyttet av frkn. Haakonsen og Pettersen, og da Marius Hansen kom som nyinnflytter til Oksval i 1922 leide han der som helårsboende. Frk. Haakonsen døde i 1932 og ved testamente tilfalt eiendommen Petrine Pettersen, som imidlertid straks solgte til Eivind Olsen. Stedet ble så i 1936 solgt til frk. Augusta Andersen og derefter til Thoralf Pedersen. O. B. Skoklefald kjøpte stedet tilbake i 1938, hvorefter han i 1940 solgte til Trygve Rossholt. I 1941 kjøpte bilsakkyndig O. Haugestad og i 1942 advokat Alfred Johansen. Den første som kjøpte for å ta huset i bruk som helårsbolig var Harald Funnemark i 1944, efter ham Lauritz Moen fra 1948 og fra 1952 den nuværende eier Willy Gjertsen. Gjertsen var for så vidt ikke nyinnflytter til Oksval, for familien hadde noen år tidligere bodd hos Volan i Eysteins vei.
Byggmester I. O. Hafsten hadde kjøpt noen tomter i Oksvalveien og i 1901/02 bygde han på eiendommen Opdal Nedre. Han benyttet huset som sommerbolig inntil han i 1912 solgte til Joh. Thanem som igjen i 1927 solgte til Jens Arbo. Senere eier av stedet var fru Ragna Halle som i 1940 fraskjøtet den nordligste del av tomten til Hermann Larsen. I 1942 kjøpte så Magnus Jacobsen hovedeiendommen og huset som han ombygde og tok i bruk som helårsbolig. Jacobsen flyttet i 1953 til Nord-Norge som var hans fødested og eiendommen ble solgt til John G. Sevje. Også Sevje benytter huset som helårsbolig, og han har efter hvert bygget det om til en moderne villa.
I 1902 bygde Hafsten også huset på den andre siden av Oksvalveien, kjent under navnet Opdal Søndre. Dette ble straks solgt til grosserer Thomas M. Jordan, derefter til konditor O. Scharff efterfulgt i 1918 av lærhandler Karl A. Aas. Stedet har siden vært i familiens eie, nu ved sønnen Arvid Aas. I de senere år har Aas bygd på huset, og stedet har vært benyttet også som helårsbolig.
Samtidig bygde Hafsten nok et hus i 1902, nemlig på eiendommen Opdal Øvre som senere ble gitt navnet Villa Solveig, beliggende i krysset Oksvalveien/Singers vei. Også her solgte han straks videre og kjøper var boktrykker Marius Stamnes. Denne kjøpte snart efter til den ovenfor liggende parsell. Brødrene Ludv. og Sim. sammen med fetteren Fredr. Solberg overtok så stedet i 1915 og lot da bygge en hytte til på eiendommen, slik at det ble bedre plass for de respektive familier. I mange år ble stedet benyttet av Solbergs arvinger ved fru Margrethe og Rolf J. Myhre, tidligere eiere av nuværende Engens hus i Edvards vei. Solbergs arvinger solgte i 1950 til Erling Fjellbirkeland, som i 1957 solgte videre til Arne Stålstrøm og Kjell Briseid som nu benytter hytten og huset som sommerboliger for seg og sine familier.
I 1902 kjøpte grosserer Ole Røer eiendommen på hjørnet av Bangs vei og Edvards vei og ga stedet navnet Sommerro. Eiendommen gikk senere til sønnen Ole, som var ungkar, og fra dennes dødsbo i 1953 til Erling Hokholt og videre til Brynjulf Saastad. Familien Saastad tok huset i bruk som helårsbolig, og har siden modernisert og restaurert denne prektige villa, så vel innvendig som utvendig.
Året efter, altså i 1903, bygde agent P. O. Hurup sin sommervilla beliggende til den nuværende Støps vei. Eiendommen fikk navnet Gjømle. Allerede i 1908 solgte Hurup til apoteker C. Støp. Eiendommen gikk senere i arv til døtrene frkn. Anna og Thea Støp og fru Henriette Bowitz som sammen med sistnevntes barn Vesla Støp, Gustav Bowitz og Carl Støp Bowitz nu benytter eiendommen som sommerbolig. Carl Støp Bowitz bygde senere egen sommerhytte på den sydlige del av tomten.
Og med dette er den første utparsellering på Oksval gjennemført. Helt i nord og innenfor det område som vanligvis medregnes under Oksval, ble det fra Nesoddtangen gård utskilt de tre eiendommene Hatt Nordre, Hatt Søndre og Fredheim som alle huset helårsboende. Helsårboende fant man den gang også i Bomanstuen som sto på bygslet grunn. Av Skoklefald gård var det utskilt 16 eiendommer pluss Saugstads som var fradelt, og samtlige villaer på disse tomtene ble i mange år benyttet utelukkende som sommerboliger. I dag er de aller fleste av disse bygget om til helårsbruk.
Mellemperioden 1907- 1919
Antagelig har C. B. Skoklefald i denne periode holdt igjen med salg av tomter til sommervillaer, samtidig som Verdenskrigen 1914/18 til å begynne med også ga grunn til noe usikkerhet for pengeplasseringer. I hele 12 års perioden, efter at den første gruppen på 17 sommervillaer og 4 helårsboliger var reist, ble det på Oksval kun oppført 6 nye hus, og samtlige ligger til Øvre Movei og Singers vei.
Det var gråstensmurer Petter Olsen som først bygget i mellemperioden. Han hadde kjøpt av Skoklefald et område mellem Singers vei og Øvre Movei, og her ble det i tur og orden utparsellert 3 store tomter. Først bygde Olsen på eiendommen Solli som var den nordligste, med grense til Øvre Movei og med adkomst via senere Solbergs vei. Eiendommen ble skylddelt i 1907 og huset her ble antagelig oppført umiddelbart. I 1911 ble stedet solgt til Bødtker. Denne var kaptein og førte d/s SVAN som trafikkerte Oslofjorden. Bødtker solgte i 1918 til Pettersen som bare hadde stedet kort tid før han solgte videre til Sim Solberg. I Solbergs tid ble eiendommen omdøpt til Guriaasen. Stedet tilhører nu Hans Hauger som kjøpte det i 1949 og slo seg ned som helårsboende med sin familie.
Harald Hermansen kom til Oksval i 1911 som ansatt av Vellet og ble først anvist bolig i Bomanstuen. Efter noen år fikk Hermansen kjøpt av Skoklefald eiendommen i Øvre Movei som han kalte Høien, og hvorpå han i 1913/14 bygde sitt hus. I tiden som fulgte arbeidet Hermansen delvis for Skoklefald gård, delvis tok han på seg forskjellige oppdrag fra villaeierne. I en lang rekke år var han ansvarlig for Oksval Vannledning ved siden av de mange villajobber som snekker og hagekyndig. Det er knapt den eiendom på det gamle Oksval som ikke har måttet sende bud på Hermansen i ett eller annet oppdrag. Da Hermansen trakk seg tilbake fra aktiv kontraktørvirksomhet, ga han sin tid til andre gjøremål, og det skyldes vel for en stor del hans innsats at Skoklefald kapell for noen år siden fikk sitt nye orgel.
I mellemtiden hadde Petter Olsen bygget et nytt hus som han i 1915 solgte til murmester J R. Singer. Eiendommen fikk navnet Dalbo og fra huset og tomten har man en strålende utsikt til Oslo og Bunnefjorden. Singers innsats og deltagelse i den videre utparsellering ga siden hans navn til den vei som løper forbi eiendommen. Stedet er fortsatt i fru Karens og familiens eie som sommerbolig.
Den samme Petter Olsen bygde også på naboeiendommen, og her solgte han i 1917/18 til restauratør Bernh. Albertsen. Eiendommen fikk navnet Granlund, og også her har man tilsvarende flotte utsikt. Det er nu sønnene Aage og Henrik som sammen med sine familier har tatt huset i bruk som helårsbolig.
I 1919 kjøpte grosserer Nicolai Hagen sammen med sin svoger, Otto Solberg, eiendommen Toppen, på hjørnet av Øvre Movei og Sigurds vei. Det er en ganske stor eiendom som har gitt plass til en pen villa med en dominerende utsikt mot nord og øst. Efter noen år ble den solgt til familien Strand. Eiendommen tjener nu som sommersted for Wilhelm Strand og hans familie.
Bortenfor Hagen bygde så Otto Solberg i 1919/20 sin egen villa på hjørnet
av Håkons vei og Øvre Movei, på eiendommen Skogbakken. Senere eiere har vært Hjalmar Beckholt fra 1930 og W. E. Lindrup fra 1936. Stedet tilhører nu Erik E. Lyche, som kjøpte det i 1959 og med sin familie tok huset i bruk som helårsbolig.
Fra Vellets forhandlingbok nr. 1 har vi rekonstruert medlemsforholdene i de
første virkeår slik nedenstående oppgave viser:
| Medl. v/stiftelsen | * Hans Bang, | Bangs vei | 2 |
| 18/7 1904: | * P. Holter, | Edvards vei | 6 |
| Edw. Bjørnstad, | Nedre Movei | 28/30 | |
| * Chr. Rohde, | Nedre Movei | 32/34 | |
| Chr. Thorvaldsen, | Oksvalveien | 1 | |
| Andr. Hiorth, | Oksvalveien | 3 | |
| Chr. Hiorth, | Oksvalveien | 3 | |
| G. H. Kjelsen, | Oksvalveien | 5 | |
| Marius Stamnes, | Oksvalveien | 13 | |
| P. O. Hurup, | Støps vei | 2/4 | |
| Joh. O. Larsen, | Oksvalveien | 4/6 | |
| Medl. senere i 1904: | Schumann Hansen, | ||
| M. Hiorth, | Oksvalveien | 3 | |
| * Adolf Sørensen, | Oksvalveien | 8 | |
| * Ole Røer. | Bangs vei | 1 | |
| I. O. Hafsten, | Oksvalveien | 11 | |
| C. B. Skoklefald, | |||
| Thomas M. Jordan, | Oksvalveien | 12 | |
| R. Klingenberg, | Bangs vei | 4 | |
| Medl. fra 1907: | Th. Gude, | Bangs vei | 4 |
| O. Scharff, | Oksvalveien | 12 | |
| Medl. fra 1908: | * C. Støp, | Støps vei | 2/4 |
| Medl. fra 1911: | G. Westeren, | Oksvalveien | 1 |
| Martin Heilbrunn, | Støps vei | 1/3 | |
| Mina Haakonsen, frk., | Oksvalveien | 7 | |
| Bødtker, | Øvre Movei | 9 | |
| Medl. fra 1912: | * Joh. Thanem, | Oksvalveien | 11 |
| Medl. fra 1913: | Hamborg, | Bangs vei | 4 |
| Medl. fra 1916: | Hagb. Rasmussen, | ||
| Ludv. R. Solberg, | Oksvalveien | 13 | |
| Medl. fra 1917: | * J. R. Singer, | Singers vei | 1 |
| * Petrine Pettersen, frk., | Oksvalveien | 7 | |
| * Fred. Solberg, | Oksvalveien | 13 | |
| Markowsky, fru, | Støps vei | 1/3 | |
| Medl. fra 1918: | Pettersen, | Øvre Movei | 9 |
| * Bernh. Albertsen, | Singers vei | 3 |
Ifølge oppgaver fra 1919 omfattet Oksvalområdet 27 eiendommer, hvorav 22 sommervillaer. Medlemsfortegnelsen fører frem til en oppgave nedtegnet i forhandlingsbok nr. 1 for 1924. De 11 navn som fortsatt var med i 1924 er ovenfor merket med *.
Fra de samme 27 eiendommer følger efter 1919 nye medlemskap i Vellet, og her igjen har vi nedenfor merket med * ytterligere 8 navn som var med i fortegnelsen fra 1924:
| Medl. fra 1922: | * Chr. Brevik, | Støps vei | 1/3 |
| Medl. fra 1923: | * Sim. Solberg, | Øvre Movei | 9 |
| * Birger Rasmussen, | Bangs vei | 4 | |
| * T. Gabrielsen, | Oksvalveien | 3 | |
| Medl. fra 1924: | * Nicolai Hagen, | Øvre Movei | 3/5 |
| * Otto Solberg, | Håkons vei | 6 | |
| * P. Bull, | Oksvalveien | 4/6 | |
| * Karl A. Aas, | Oksvalveien | 12 |
Fra sommerlivet på Oksval i gamle dager
Det er i dag ikke så mange Oksvalboere som husker stedet fra de glade tyveårene, og enda færre er de som kan se tilbake til tiden for de første innflyttende helårsboende og sommervillaenes første tid, før og umiddelbart efter århundreskiftet. I løpet av de 60 år og mer som er gått, har naturlig nok de fleste av eiendommene skiftet eiere. Som efterkommere av stedets første innflyttende helårsboende i nyere tid finner vi fortsatt på Oksval søstrene Ingeborg og Laura Hatt (Søndre), Johan Hatt (Nordre) og fru Magnhild Naverud, f. Kristensen. Efter de aller tidligste eiere av sommervillaer finner vi fru Betzy Tollefsen (fra 1892), f. Sørensen og Chr. C. Bang (1893), og fra den efterfølgende periode frkn. Thea og Anna Støp og deres søster fru Heniette Bowitz (1908), Harald Hermansen (helårsboende (1911), frk. Aagot og Sven Leyell Finstad (1913) og fru Karen Singer (1915).
På oppfordring har Chr. C. Bang fortalt om sine guttedager på Oksval, og fra familielivet der om somrene. Bang peker på at fortellingen vesentlig vil handle om familien og dens nærmeste, men da man må anta at familielivet artet seg stort sett ens hos de få som den gang bodde på Oksval, skulle beretningen gi et godt og dekkende bilde av sommerparadiset omkring århundreskiftet.
For å begynne med begynnelsen, beretter herr Bang, må jeg fortelle at mine foreldre, uvisst hvorfor, i 1891/92 hadde leid seg inn i et hus på Skoklefaldstrand (Ursvikbukten). Kanskje det allerede da gikk frasagn om Nesoddens herligheter. Mine foreldre var øyensynlig blitt begeistret, for de besluttet straks å se seg om efter tomt. Og de hadde fritt valg, så godt som. De valgte til slutt odden som stikker ut ca. 300 meter syd for Oksval brygge. Her var det lunt og solrikt, og det falt derfor naturlig å kalle stedet Solodden. De flyttet inn sommeren 1893 i et uferdig, men til nød beboelig hus.
Her har vi da bodd adskillige somrer, som regel fra begynnelsen av mai til siste halvdel av september. Den vanlige rutinen om våren var at Schies Transportkompani troppet opp med et antall folk og hentet kufferter, kasser, sekker med sengetøy, viftepalmer og avskjæringer hvori mor hadde puttet et anselig antall potteplanter. Alt ble nu stablet på en diger flyttevogn med en eller to hester foran.
Ferden gikk til Flytebryggen, og godset ble lastet ombord i rutebåten. På Oksval brygge, som den gang var liten og fattigslig, var hest med høyvogn fra Skoklefald møtt frem for å frakte all stasen rett til stuedøren. Efter vel utført jobb ble det øl og dram til folkene. Om høsten gjentok det samme seg, bare i omvendt orden. Nu var bl.a. sommerens produkter med på lasset som safter, syltetøy av forskjellig slag, nedlagte bønner m.m.
På flyttelasset om våren var også et kvantum levnedsmidler. Senere foregikk provianteringen ved innkjøp fra byen, i de første år fra kjøpmann Edw. Bjørnstad i Huitfeldts gate, han som bygde Amalienberg, siden fra Adolf Andersen i Carl Johans gate 2. Varene kom i solide kasser behørig adressert med middagsbåten lørdag, og ble hentet av oss i båt. Melk fikk vi fra Prestegården, tror jeg, og den måtte hentes på bryggen når rutebåten kom innenfra. Senere fikk vi melk fra Skoklefald og den ble da levert ved døren.
Hva gjorde så de voksne? For vårt vedkommende er svaret lett. De dyrket jorden. Efter middagen måtte de selvfølgelig ha en durabel lur. Så var det å ta på seg «nesoddklær» og arbeide. Far var ivrig hagedyrker, men bare av «nyttige» vekster som kål, salat, redikker, rødbeter, bønner, sukkererter, asparges, bær og frukt. Mors interesser lå i blomster av alle slag. Hennes hobby var roser og hun fikk ofte komplimenter for sine fine produkter. Efter vel utført arbeide var det å ta et bad og derefter til aftensbordet. En og annen gang kom en nabo på aftenvisitt og da ble det gjerne litt traktement.
Luftfoto 1964 av Oksval, med bryggen.
For oss barn var Oksval et eldorado. Det kom efter hvert familier med gutter på vår alder, og disse søkte gjerne ned til oss fordi vi lå så nær sjøen. Så ble det bading, og vi var mer ute i vannet enn på land. Det hendte også at vi dro på blåbær- og jordbærturer. Den gang fantes det ikke hus mellem vårt og Sørensens, bortsett fra Trudvang, så vi hadde hele skogen for oss selv med bærsteder som bare vi visste om. Vi bygde hytter i trær som sto bekvemt til, og her levde vi villmannslivet. Til andre tider kunne vi sitte i vedskjulet og lage seilbåter av bjerk eller furu.
En gang vi satt der i skjulet med våre fredelige sysler, ble vi overfalt av «indianere» fra Hellvik. Vi måtte mobilisere i en fart for å jage fienden på flukt.
Jeg nevnte at far dyrket asparges. Til gjødsling av disse måtte han ha tang. Vi gutter fikk gjerne jobben å skaffe denne, hvilket vi påtok oss med stor glede. Såvidt jeg erindrer var vi helt i Adams drakt mens vi padlet robåten langs land og tok opp tang fra bunnen med en lang rive. Det varte ikke lenge før båten var søkkende full og mer under vannet enn over. Da vendte vi tungt padlende tilbake i triumf og losset på stranden. For en slik ladning fikk vi 50 øre.
Blant kameratene var også Olaf Skoklefald. Vi var ofte hos ham og gjorde ikke veien lang. Der balet vi i høyet på låven og hadde mye annen moro. Veien fra Oksval til Skoklefald var en eneste idyll, en sti gjennem skog og fjellrabber. En annen sti førte til åsen på østsiden av tjernet. Her var plassert en benk som kaltes «jabenken», og omgivelsene var absolutt romantiske og inspirerende. På Skoklefald hadde de flere husdyr. Hestene og kyrne kom ofte til Oksval og spredte redsel omkring seg. Jeg vet ikke hva vi var mest redde for, enten de sprelske hestene eller de skulende kuene. Andre så med glede på disse besøk, for dyrene la efter seg visittkort. Når dette skjedde så man fruene fra de omliggende hus dukke frem med spade og bøtte for å sikre seg herlighetene. Det var nemlig en utmerket gjødsel, særlig for roser.
Vi flyttet alltid tidlig ut og sent tilbake til byen, så en del av tiden vi bodde på Oksval måtte vi også gå på skolen og da var det å reise med båten. Fra Solodden til bryggen benyttet vi «snarveien», d.v.s. over et engstykke som strakte seg fra vår vei til «Den gule stuen» (Bomanstuen), gjennem der Engen og Johansen nu bor. Da Holter kjøpte tomten, ble det imidlertid slutt på dette, og det var leit for vi holdt oss helst borte fra nuværende Edvards vei fordi det var så mange huggormer der. Vi kalte den «Ormeveien». Edvards vei fra Engen og sydover var en trang dal med steinrøyser. Efter regnskyll ble den til en stri bekk som flommet ut over veien. Resten av Edvards vei nordover mot Oksvaljordet var en idyllisk skogsvei med fururøtter langt ut i veien og dekket med mose og barnåler langs kantene. Oksvaljordet var faktisk et virkelig jorde, en grønn gress slette uten trær eller busker av betydning. Oksvalbekken var også en del av idyllen, tørr i varme somrer, men ellers sprudlende livlig når regnet kom. Inne på Bakkegårdens grunn laget den en dam og fra denne falt en liten foss ned i bekken. Lenger ned endte bekken i et litet stryk før den falt ut i bukten, og det var her vi hadde seilas og kappkjøring med båtene våre.
D/s «Oksvald» – før ombyggingen
På rutebåten traff man alltid kjente, både de voksne og vi barn. Boplassene langs Nesoddlandet var jo små og på båten var det sjelden mer enn 20-30 personer. Vi ble så og si tvunget til å bli kjent med hverandre. For oss skolegutter var dette det minst vanskelige, og vi fikk kamerater på Tangelaget, Hellvik og steder innover i Bunnefjorden.
Klokken 14,30 gikk båten utover igjen fra Flytebryggen. Denne bryggen var laget av firkantede lektere, bundet sammen av en slags bro av langsgående bord. Broen var gjennemhullet i kanten og der sto det svære pæler som var kjørt fast i sjøbunnen. Hele bryggen hevet og senket seg rundt disse pælene eftersom vannet steg eller sank.
På venstre side av bryggen lå d/s «Bundefjord» og senere «Vidar». På høyre side lå d/s «Flaskebekk» og senere «Juno». Her lå også d/s «Ceres», en mindre og langstrakt båt med lang overbygning. Den gikk til Ormøen og Malmøen og hadde skorsten som kunne legges ned når Ormsundbroen skulle passeres. Ved en mindre flytebrygge østenfor lå d/s «Horten» og «Jarlsberg». Disse anløp Drøbak, Hvidsten, Horten, Åsgårdstrand og Tønsberg. Det var noe av et syn når middagsflåten stevnet ut fra byen. Fra Bjørviken kom d/s «Bundefjord» og «Flaskebækk». Fra Piperviken d/s «Duen», «Oskar», «Asker», «Lovise» og «Sport» som alle skulle utover vestsiden av fjorden til Asker, Leangbukten o.s.v. «Sport» var en gjev båt. Den var fjordens hurtigste og med en baug som et krigsskip. Den skulle da også være med om det ble krig, fikk vi høre av andre gutter. Med hensyn til «Bundefjord» og «Flaskebækk» så fulgtes de gjerne utover. «Bundefjord» skulle jo innom Tangelaget, og da ble det til vår store henrykkelse kappkjøring. Jeg har mistanke om at kapteinene også var sterkt interessert, for om situasjonen begynte å bli prekær for en av dem, kunne man snart se tykk røyk ose ut av skorstenen.
Enkelte av de personer jeg traff på Oksval som barn og i min ungdom står noe klarere frem i hukommelsen enn andre, og jeg vil gjerne nevne disse der de dukker frem av minnene. Det var f.eks. Kristensen som bygde nord for Hatthusene. Han var fisker og jeg så ham hver kveld når han rodde forbi huset vårt for å komme til nattens eller morgenens fiskeplass. Det må ha vært en stri jobb i all slags vær. Senere fikk han motor i båten sin, og turene til og fra fiskeplassene var da ikke fullt så besværlige.
På Nordre Hatt bodde Ingeborg og Karl Hatt med fem barn, Maja, Emma, Johan, Dagny og Aksel. Karl Hatt var en fremragende dyktig mann. Han kunne alt: Snekre, male, dyrke jorden, sementere og tømme doer. Det var ingen som han som kunne treffe en svær sten med sleggen akkurat på det punkt som fikk den til å sprekke der det var beregnet. Han kunne minere og bruke dynamitt med «Varsko her» og fullt utstyr. Jeg hadde den ære å hjelpe ham av og til med å holde mineboret, og jeg gjorde det uten frykt, for sleggen falt alltid med stor kraft like på toppen av boret. Far satte ham meget høyt, og mange Oksvalboere fra den tid har meget å takke ham for.
Jeg husker selvfølgelig «Venedig». Huset ble i flere år leid ut til sommergjester. Det bodde visst både to og tre familier der ad gangen.
Bakkegården var dengang utvilsomt Oksvals vakreste sommersted. Her bodde brødrene Morten, Christinus og Andreas Hiorth. De to første var grosserere i kolonial en gros, den siste var kontorsjef ved Nylands Verksted. Morten Hiorth var gift og hadde to barn, Mimi og Jens. Efter opparbeidelsen så eiendommen ut som en park med vakre hageganger omgitt av velpleide gressplener med buskvekster og trær. Oksvalbekken var demmet opp så den laget en dam, og over denne gikk en liten hvitmalt bro med gelender.
Jeg vil også gjerne nevne «Den gule stuen», eller Bomanstuen som den jo også ble kalt. Den gang bodde det en familie Fredriksen der. De hadde en sønn som het Fredrik som jeg ofte var sammen med, så jeg husker huset ganske godt. Det var et rektangulært, nesten kvadratisk hus på 1 1/2 etasje. Fra vestsiden var det to innganger, men bare den til høyre ble benyttet. Her kom man inn i en mørk gang, et slags lukket bislag som gikk i hele husets lengde. Fra dette kom man inn i kjøkkenet som hadde en diger grue med åpen ild. Den var murt opp av sten. Til høyre var det en kjøkkenbenk, og rett inn for kjøkkenet et soveværelse. Til venstre for kjøkkenet var stuen som strakte seg fra vegg til vegg. Til annen etasje kom man ved hjelp av en utvendig stigetrapp på sydsiden av huset. Denne etasjen var så lavloftet, at selv som gutt måtte jeg gå krumbøyd. Det var to rom i annen etasje.
På jordet, ca. 10 meter syd for stuen, sto et merkelig litet hus. Såvidt jeg kan huske, var huset bygget av bord som var lagt på hverandre med endene utover, hvorefter det hele var kalket sammen. Hva dette huset ble brukt til, vet jeg ikke.
Sol og sommer ved Oksval.
Med hensyn til selskapslivet, så var det vel nærmest klikkvesen, fordi man stort sett innskrenket omgangen til sine nærmeste naboer. Ved større festligheter hendte det at man utvidet rammen av invitasjoner til også å gjelde folk man kjente på det øvrige Oksval og på Tangelaget. Når det var fint vær om kveldene, tok man ofte roturer, og da kunne det hende at man ble praiet fra land til en prat og litt traktement. Men gjester fra byen var nok den mest alminnelige form for selskapelighet, enten det gjaldt større festligheter, weekendopphold eller søndagsmiddag. En gang, jeg tror det var en St. Hans, var det spleiselag for samtlige Oksvalboere. Det var stor oppdekning på Oksvaljordet. Bordet må sikkert har vært 10 meter langt. Hva det ble traktert med husker jeg ikke, bare at hele selskapet havnet hos Sørensens på Helgolf. Arrangementet på Oksvaljordet ble aldri gjentatt, uvisst av hvilken grunn.
Badelivet var i alminnelighet ikke særlig livlig, og svømmedyktigheten var meget liten, spesielt hos «det svake kjønn». Damene holdt seg for det meste i kummene ved badehusene, iført stripete bomullsdrakter. Herfra hørtes ofte kokette hyl når stortåen prøvende ble stukket i vannet. Disse kummene var store, firkantete innretninger som kunne fires og heises ved hjelp av et trinsearrangement med kjettinger. Damene måtte passe seg vel for nysgjerrige og frekke mannfolk som forsøkte å kikke på dem. For noe av det verste som kunne hende var at en dame i badedrakt ble iakttatt av «skapningens herre».
Mannfolk og gutter lå bedre an. Vi lærte tidlig å svømme av pur nødvendighet. Som 5-åring holdt jeg på å drukne fra et av badehusene, men ble reddet av før nevnte Karl Hatt som tilfeldigvis var i nærheten.
Før jeg slutter, vil jeg gjerne nevne de omreisende musikere, både lirekassemenn og hornblåsere. Det ble sagt at de var tyskere, noe jeg den gang ikke kunne kontrollere. Vi kunne høre dem langt ute på sjøen med sitt «Humpa, humpa», når båtene stevnet inn mot Oksval. Det ble også sagt at de reiste gratis fordi de underholdt passasjerene. Siden gikk de fra gård til gård og spilte, og for dette fikk de noen kroner, hvorefter de dro videre. Innslaget av disse musikanter var selvfølgelig en begivenhet for oss gutter.
Ja, slik foregikk det dengang, slutter herr Bang, i de gode «gamle dager» fra tiden omkring århundreskiftet og i de nærmeste årene efter, før krigsforstyrrelser og modernisme hadde rukket å sette sitt preg på tiden og menneskene.
Annen byggeperiode
Under den første verdenskrig hadde utviklingen på Oksval stått meget i stampe. Krigen hadde skapt nye forhold, penger og formuer var kommet og gått. Da freden kom i 1918, gjaldt det derfor å sikre de vinninger som var gjort. Aksjer og papirer i fjerntliggende gruver var ikke lenger så lett omsettelige, og i alle fall var kursene på slike sterkt nedadgående. Man klamret seg derfor til de realverdier man hadde i sin portefølje, eller man skaffet seg nye og flere.
Det var således naturlig at tomter for landstedbebyggelse nu ble mer efterspurt, og det var lett forstålig at Nesodden med sin beliggenhet nær til hovedstaden kom i skuddet. Jordeierne på Nesodden følte kanskje ikke pulsslagene så tydelig som enkelte landstedeiende Kristianiaborgere som vel var mer forretningsmessig innstilt.
Murmester J. R. Singer, som var kommet til Oksval i 1915, hadde utvilsom syn for utviklingen. Det var vel også naturlig at han kom inn på tomtespørsmål i samtaler med sine forretningsforbindelser Nicolai Hagen og Otto Solberg. Sammen deltok disse tre meget aktivt i kommende salg fra Skoklefald Østre og utparselleringene av nye tomter.
I 1919 ble således Nesodden Tomteselskap A/S stiftet, og ved kontrakt av 27. januar samme år med O. B. Skoklefald hadde selskapet fått hånd om det vesentligste av tomter som til da ikke var solgt og som geografisk var beliggende mellem Oksvalveien. Tangenveien, Kleiva og Nedre Movei. Arealet gikk under navnet «Oxvallmoen». Nicolai Hagen og Otto Solberg hadde straks sikret seg hver sin tomt i Øvre Movei, Singer kjøpte til noen av nabotomtene på syd- og nordsiden av sin egen eiendom og Bernh. Albertsen fikk kjøpe resten av grunnen i Oksvalkrysset. Derefter begynte utparselleringen av ca. 30 tomter som i første omgang ble bebygget med hus og hytter for sommerbruk.
Vi gjengir her fra en salgskontrakt fra Nesodden Tomteselskap A/S:
SKJØTE
«Undertegnede Nesodden Tomteselskap A/S erkjender herved ved kjøpekontrakt av 2. august 1919 at ha solgt et areal samt 4 meter paavist strandlinje av vor eiendom Oxvallmoen, g.n. 2, bn. 328 paa Nesodden, hvilket areal ved skylddelingsforretning av 13. september, thinglæst 19. november 1919, har faatt g.n. 2 b.nr 366 samt en skyld av 3 øre.
Eiendommen er solgt i den stand, hvori den har været eiet av sælgerne og med de rettigheter og forpligtelser, hvormed den har tilhørt disse.
Av kjøpekontrakten hitsættes følgende bestemmelser:
Tomtens bebyggelse maa være villamæssig, og der maa paa tomten ikke opføres mere end et vaaningshus, der likesom de øvrige indretninger hvad ytre angaar maa holdes i ordentlig og pen stand.
Al bebyggelse maa holdes mindst 5 meter fra naboer og veier. Paa strandlinjen maa kun opføres badehus, som til enhver tid maa holdes i ordentlig og pen stand.
Husdyr maa ikke genere omboende.
Kjøperen forpligter sig til ikke at drive eller la drive fabrikmæssig virksomhet av nogen art paa tomten, eller anden larmende, ildeluktene eller paa anden maate for de omboende generende bedrift og heller ikke hotel, pensionat, landhandleri, café, brændevinsamlag eller nogen art av forlystelsesetablissement.
Kjøperen har pligt til at indgjærde hele tomten og holde gjerdet i ordentlig og pen stand. Gjærdet maa dog ikke være av plankeværk eller andet ugjennemsigtig materiale.
Kjøperen er bekjendt med sælgernes skjøte av 27. januar 1919 fra Olaf Skoklefald, samt med alle paa eiendommen hvilende heftelser.
Da kjøpesummen er avgjort på omforenet maate skjøter vi herved ovennevnte eiendom g.nr. 2, b.nr. 366 av Nesodden av skyld 3 øre med 4 meter strandlinje og forblir vi ham hjemmelsansvarlig efter loven.
NESODDEN TOMTESELSKAP A/S
Kristiania, den 25-5-1920.
De nye eiendommer som oppsto i tiden 1919 til 1931/32 må vi her gruppere ut fra de forhåndenværende data som fremgår av Vellets medlemslister og andre oppgaver. En fullstendig analyse og fremstilling av utviklingen gjennem tomtesalg og bebyggelse i den periode som nu følger har vi måttet la henstå, hovedsakelig p.g.a, manglende besvarelser av de utsendte spørreskjemaer.
Vi har tidligere henvist til en fortegnelse fra 1924 over Vellets medlemmer i forhandlingsbok nr. 1. Listen inneholder i alt 24 navn, og i tillegg til de 19 som tidligere er navngitt var det nu kommet til ytterligere 5, nemlig de som nedenfor er angitt med medlemskap fra 1924 og merket *.
| Medl. fra 1924: | * Aksel Brostedt | Nedre Movei | 5 | nu | datter |
| fru Grønstad | |||||
| * H. A. Larsen | Nedre Movei | 9 | » | Bentzen | |
| * Arnt Andersen | Nedre Movei | 16 | » | familien | |
| * H. Holter | Nedre Movei | 13 | » | Rogne | |
| * J. Røhne | Kleiva | 8/10 | » | sønn Helge | |
| Medl. fra 1927: | Eugen Andersen | Øvre Movei | 1 a | » | fru Beck |
| Øvre Movei | 1 b | » | Løberg | ||
| A. Emanuelsen | Øvre Movei | 4 | » | Stuen | |
| J. Gulbrandsen | Nedre Movei | 11 | » | Veidahl | |
| Medl. fra 1930: | Bernh. Holtung | Nedre Movei | 7 | » | Sivertsen |
| Brødr. Lilleby | Øvre Movei | 2 | » | Brorson | |
| H. Myhre | Kleiva | 4 | » | Lunde | |
| Rudolf Pedersen | Håkons vei | 2 | » | Digerud | |
| Medl. fra 1928/31: | vaktm. Olsen | ||||
| (tidl. Rolandsen) | Kleiva | 1 | » | fru Trygg-Lier | |
| Medl. fra 1931: | J. W. Wettergreen | Kleiva | 6 | » | Dagestad |
| Constanse og | |||||
| Sigrid Olsen | Kleiva | 3 | » | Skjybak |
I området nord for Oksvalveien ble således 17 eiendommer bebygget før 1919, fulgt av nye 17 med medlemskap i Vellet i perioden frem til 1931/32. I tillegg kommer eiendommene Tangenveien 30 (Gaarding), Øvre Movei 6 (nu Lippestad) og Kleiva 7 (Jakobsen) som var blitt skylddelt og tilskjøtet kjøperne allerede i 1920/21. Efter dette skulle det gjenstå av «Oxvallmoen» ytterligere 15 parseller, samt 10 tomter i Oksvalkrysset, som i 1931/32 ennu ikke var bebygget. I tillegg kommer 4 tomter som i den helt nyere tid er frasolgt eldre og større eiendommer. Dette gir i alt 66 eiendommer på Oksval Nord, hvorav 4 hittil ikke er bebygget.
Efter 1919, og vel også efter 1924, fikk Vellet utbedret Edvards vei frem til Eysteins vei som også var ny. Efterspørselen efter tomter var stor, særlig i noenlunde nærhet av sjøen. Av nye veier kan også nevnes Eigils vei, og parallelt med denne Olavs vei.
Utsikt fra Øvre Movei.
Medlemslistene for Oksval Vel viser det sterke innslag av nye grunneiere fra denne del av distriktet:
| Medl. fra 1925: | L. A. Rasch | Oksvalveien | 14 | nu | fru Sina |
| Medl. fra 1926: | Ståle Svindland | Olavs vei | 8 | » | Sia. Svindland |
| Hilmar Sørensen | Eigils vei | 6 | » | fru Hauge | |
| Gunvor Larsen | Eysteins vei | 10 | » | samme eier | |
| Medl. fra 1927: | Svein Krogh | Bangs vei | 6 | » | fru Elin |
| Emil Thorell | Eysteins vei | 8 | » | Martinsen | |
| Medl. fra 1928: | Kjøpm. Carlsen | Eysteins vei | 4 | » | Myhre |
| Joh. Nordin | Olavs vei | 12 | » | Thommesen | |
| Medl. fra 1930: | Edv. Gisle | Edvards vei | 11 a | » | familien |
| Avd.sjef Næss | Edvards vei | 7 | » | familien | |
| Tjuvstad | Eigils vei | 5 | » | Gunnar Tengs | |
| (Ursvik) | |||||
| Medl. fra 1928/31: | B. Eilertsen | Badeveien | 2 | » | Bjørnsen |
| H. Eliassen | Bangs vei | 8 | » | Kollerud | |
| W. Fleischmann | Edvards vei | 16 | » | samme eier | |
| M. M. Johnsen | Edvards vei | 9 | » | Marit Johnsen | |
| Medl. fra 1931/32: | A. Aslaksen | Eigils vei | 2 | » | Eben Tengs |
| Ludv. Bye | Eigils vei | 10 | » | samme eier | |
| (Ursvik) | |||||
| Th. Bekken | Bangs vei | 10 | » | Heidi | |
| Martin Haug | Edvards vei | 8 | » | Ernst Johansen | |
| Einar Johannesn | Eysteins vei | 9 | » | samme eier | |
| Sigurd Olsen | Edvards vei | 12 | » | Kopperud | |
| Adolf Pettersen | Edvards vei | 10 | » | familien | |
| Gunnar Størvold | Edvards vei | 1 | » | Fossum | |
| A. E. Fridstrøm | Knuts vei | 6 a | » | B. Fridstrøm | |
| Nils Johan Norum | Eysteins vei | 1 | » | Falkenberg | |
| Th. Tharaldsen | Olavs vei | 13 | » | samme eier | |
| Pastor L. Johnsen | Olavs vei | 15 | » | Lepsøe | |
| Johan Bjørnsen | Badeveien | 2 | » | Erl. Bjørnsen |
Om vi tar for oss området syd for Oksvalveien frem til Eysteins vei, finner vi her de resterende 10 eiendommer fra før 1919, fulgt av nye 16 med medlemskap i Vellet i perioden frem til 1931/32. 1 tillegg kommer eiendommene Edvards vei 13 (Halmrast) og 14 (Ernst Johansen – senere Myhre) som var blitt skylddelt og tilskjøtet kjøperne allerede ca. 1920, samt Edvards vei 11 (Mustorp) i 1927; som alle 3 var bebygget. Efter dette skulle det gjenstå ytterligere 9 parseller som i 1931/32 ennu ikke var bebygget. Her mangler imidlertid oppgaver, og 34 enkelte kan nok ha fått sine hytter og hus før 1931/32. Som tillegg kommer 4 tomter som helt i nyere tid er frasolgt eldre og større eiendommer. Dette gir i alt 42 eiendommer på Oksval Syd-Øst, hvorav 1 hittil ikke er bebygget. Oksval Syd, fra Eysteins vei til Dalsbergstien, ble i det alt vesentlige utparsellert av Hesstvedt og bebyggelsen her ble stort sett oppført i den efterfølgende tredje byggeperiode. Den utskrift av medlemsfortegnelsen fra 1931/32 som er gjengitt ovenfor registrerer 9 nye eiendommer med medlemskap til Oksval Vel, pluss 2 eiendommer som senere ble underlagt Ursvik Vel. Fra hele dette store område ble det siden utparsellert ytterligere 94 tomter. Dette gir i alt 103 eiendommer på Oksval Syd, hvorav 3 hittil ikke er bebygget.
I omtalen av den tidligste bebyggelsen på Oksval var også nevnt senere eiere av de respektive eiendommer, og for å gjøre bildet av medlemsforholdene komplett, gjengir vi her i kronologisk orden de nye eiere som er nevnt i Vellets fortegnelser efter 1924:
| Medl. fra 1926: | A. Hansen | Oksvalveien | 4/6 | nu | Iversen |
| Medl. fra 1927: | Carl O. Lund | Oksvalveien | 1 | fulgt av Johanson | |
| Jens Arbo | Oksvalveien | 11 | » | Sevje | |
| Fritz. E. Johanson | Oksvalveien | 1 | fulgt av Pedersen | ||
| A. G. Henly | Støps vei | 1 | » | Saugstad | |
| Medl. fra 1928: | Sven L. Finstad | Nedre Movei | 28/30 | » | samme eier |
| Medl. fra 1929: | Hjalmar Beckholt | Håkons vei | 6 | » | Lyche |
| Medl. fra 1928/31: | Thor Finberg | Edvards vei | 2 | » | Torvund |
| Ernst Johansen | Edvards vei | 4 | » | sønn Knut | |
| Harald Hermansen | Øvre Movei | 7 | » | samme eier | |
| Medl. fra 1931/32: | Ragna Ask | Oksvalveien | 5 | » | Hope |
| Karsten Pedersen | Oksvalveien | 1 | fulgt av Gyda Pedersen | ||
| Gyda Pedersen | Oksvalveien | 1 | » | Tho. Johnsen | |
| Rolf J. Myhre | Edvards vei | 6 | » | Engen | |
| Medl. fra 1932: | Jan Saugstad | Støps vei | 1 | » | fru Agnete |
| Støps vei | 3 | » | sønn Fredrik | ||
| Thora Henriksen | Oksvalveien | 3 | » | Østbye |
Oppgavene ovenfor over medlemsforholdene er utarbeidet på grunnlag av nedtegnelser i forhandlingsbok I og II, herunder medlemslister fra 1904 og 1924. Fra 1931 foreligger det også en trykt medlemsliste, som vel ikke var helt ajourført. Listen inneholder 47 navn, og på baksiden av denne er tilføyet med skrivemaskin og med hånden ytterligere 20 navn.
Medlemsfortegnelsen fra 1931 og tilføyelsene overlapper hverandre i en del tilfeller, men det synes å fremgå at medlemstallet omkring 1931/32 lå på ca. 50. Økningen representerer minst 44 nye sommervillaer eller hytter i perioden 1919 til 1931/32, og bebyggelsen på Oksval som ennu holdt seg til veiene nærmest bryggen og Bunnefjorden skulle på denne tid bestå av minst 72 eiendommer.
Trykk her eller på kartet for en større utgave (PDF)
Tredje byggeperiode
Efterspørselen efter tomter for sommerhytter var fortsatt tilstede, og allerede før Nesodden Tomteselskap A/S hadde videresolgt sine siste parseller, kom det i 1928 et nytt salg fra Østre Skoklefald gård, og denne gang var det Knut Hesstvedt som sto for utparselleringen. Det areal han kjøpte av O. B. Skoklefald dekket de tomter som ikke var solgt, og som i store trekk var avgrenset av Eigils vei, Eystens vei, Okvalveien/Riksveien og Dalsbergstien i syd. Dette området besto av 94 solrike parseller, men hadde til gjengjeld en noe større avstand fra sjøkanten. For å råde bot på dette forhold, lot Hesstvedt legge ut til felles benyttelse den såkalte «Gislestranden», ned for Badeveien.
Men tidene var nu ikke de samme gode som før. Det var merkbare vanskeligheter på det norske arbeidsmarked, og over det hele hang truselen om en ny krig. Hesstvedt, som gjerne ville bli av med sitt store tomteareal, tilbød da salgskontrakter på parsellene på rimelige vilkår. Mange kjøpte og bygde – mens andre tegnet seg for parseller nærmest fordi betingelsene var gunstige, og de mente at det kunne være bra å ha noe i bakhånd.
Da krigen og okkupasjonen kom ble alt så uendelig annerledes enn man hadde kunnet forestille seg. Folk som var så heldige at de hadde slekt og venner på en gård på landet, eller et landsted hvortil de kunne reise, benyttet seg av disse muligheter for avkobling og ekstra forsyninger av forskjellige slag. De fremdeles ubebygde tomter på Nesodden ble nu oaser for eieren, og et flittig benyttet sted for turer og ferier. Byggeplaner som tidligere var lagt på is, gravde man nu frem, for så å finne at de regjerende myndigheter hadde nedlagt forbud mot enhver form for byggevirksomhet, og da spesielt for hytter. Enkelte kommuner, inklusive Nesodden, løsnet senere noe på disse bestemmelser, slik at man efter søknad kunne bli innvilget byggetillatelse for en såkalt redskapsbod. Forutsetningen skulle være at man dyrket sin parsell, og da der intet hus fantes på tomten, skulle man gis adgang til å låse inn spader, hakker og lignende, fra søndag til søndag.
Det ble gitt meget bestemte mål og arealbegrensninger for disse redskapsboder, men alle kontroller tiltrods, greide tomteeierne som oftest å tøye målene slik at rominnholdet tillot to til fire køysenger og et lite kokested. Redskapen havnet på utsiden, og tomten hadde fått det første hyttebygg.
På avsidesliggende tomter tok man kanskje sjansen på snarlig utvidelse, i strid med loven og bestemmelsene, men stort sett kan man si at de nye tomteeierne hadde visse engstelser for å utvide ulovlig så lenge okkupasjonen varte. Efter freden i 1945 derimot, ble mange av redskapshusene ombygget til hytter, men dessverre var det ikke alle som gikk den riktige veien om lokale myndigheter og byggetillatelser. Denne ulovlige hyttebygging skaffet myndighetene en del vanskeligheter, men det meste er nu kartlagt og bragt i lovlige former efterat Nesodden kommune tilbød amnesti og adgang til elektrisk strøm, mot innlevering av tegninger over bebyggelsen.
Oksval hadde ikke så meget av den provisoriske hyttebyggingen, da de aller fleste av tomtene var bebygget før okkupasjonen i 1940. Således var det allerede vokset frem en pen og koselig koloni av sommerhytter på begge sider av Knuts vei, Grøndahls vei, Kåres vei og Dalsbergstien. En del av tomtene har også gitt plass for helårsboliger, og det er beundringsverdig å se de hager og beplantninger som eierne har fått til på disse tomtene som vesentlig består av fjell.
Det tidligere bryggehuset og bussene.
Oksvalområdet er nu forlengst utbygget. Man kan kanskje finne en håndfull tomter som ikke er bebygget, men de er neppe til salgs. Derimot hender det leilighetsvis at bebygde eiendommer blir omsatt, og da blir husene som oftest konvertert til helårsboliger. Det er først og fremst den stadige mangel på boliger i Oslo som har ført til denne utvikling, dernest de forespeilte kommunale anlegg av vann og kloakk som nu forhåpentlig står foran en snarlig løsning.
Oksval Boligbyggelag
I 1950 bebygde Oksval Boligbyggelag det område som er begrenset av Oksvalveien, Singers vei og Tangenveien. Det ble i alt oppført 10 hus med 19 moderne vertikaltdelte leiligheter, pluss et felles vaskeri. Mange av dem som her flyttet inn i nye hjem var tidligere Oksvalboere, men stedet fikk også en del nyinnflyttere som alle ble hilst hjertelig velkommen, og snart gled inn i det stedlige miljø.
Oksvalområdet idag omfatter i alt 211 eiendommer, og distriktet registrerer 138 helårsboende husstander. Det er få barnerike familier, og om man setter den gjennemsnittlige husstand til 3 medlemmer, skulle dette si at det totale antall helårsboende er 414 mennesker. I sommertiden derimot ligger tallet på bortimot 1000.
Det ville sprenge rammen for denne beretning om vi skulle gå i detaljer med bebyggelsen også i den annen og tredje byggeperiode. Det får være en oppgave ved en annen korsvei. Men da dette skal være en beretning for Vellet og dets virksomhet, må det være riktig å gjengi de fullstendige medlemslister fra 40 års jubileet i 1944 og 50 års jubileet i 1954. Begge fortegnelser følger derfor som tillegg til beretningen, idet vi har samarbeidet dem med den nuværende medlemsliste pr. mai 1964.
Den eldre generasjon – i den nyere tid
Før vi forlater oppgavene over landstedbyggere og helårsboende fra den tidligere tid på Oksval, vil vi gjerne gi plass til en håndfull menn og familier som har vært med å skape stedets historie.
I denne forbindelse må vi nevne firmaet Hudtwalcker & Co. A/S som siden århundreskiftet har drevet traneksport fra sin bedrift på Husebergøya. Efter en hvileperiode på 12 år startet firmaet igjen i 1923, og fra 1927 hentet det regelmessig en vesentlig del av sin arbeidshjelp fra Oksval og Nesodden. Motorbåten «Breknæ» møtte hver morgen ved Oksval brygge, hvortil den også returnerte efter arbeidstidens slutt. Fra 1945 fikk man motorbåten «Trygg». Denne er fortsatt i drift med to daglige turer.
Harald Hermansen begynte på Husebergøya i 1927 og han skaffet også andre lokale folk når det var ledige plasser ved bedriften. Fra 1930 kom således Marius Hansen med og fra 1946 Erling Løvaas.
Marius Hansen kom fra Toten til Oksval i 1922 og bodde i mange år på eiendommen Kveldsro i Oksvalveien. I 1935 kjøpte han så tomt av O. B. Skoklefald og bygde sitt hus Solbakken til Tangenveien, straks ovenfor Oksvalkrysset. Da Hermansen sa fra seg tilsynet med Oksval Vannledning, ble det Marius Hansen som overtok. Dette verv skjøttet han med stor omhu like til 1962. Så langt tiden rakk, forsøkte Marius Hansen også å hjelpe til med andre oppgaver som rørlegger og snekker. I dag har han innskrenket virksomheten til å omfatte sin kjære Husebergøy.
Erling Løvaas kom fra Blylaget til Oksval i 1933 og bodde først i Bomanstuen. Han fikk i 1939 kjøpt tomt av fru Hanna Strand på Øvre Movei hvor han bygde og hvor familien bodde til 1958. Løvaas var en meget benyttet mann i Vellets arbeide. Han ordnet med avisene og posten, holdt orden på bryggen og tok også på seg mange oppdrag og arbeider med utbedring av småveiene. Det var også Løvaas som på kontrakt med Oksval Vel støpte trappene som fører fra Nedre opp til Øvre Movei. Det var et kolossalt arbeide i det vanskelige terrenget. Det er i alt 191 trinn i denne trappen som er 36 meter høy.
Fra den eldre tid har vi også O. C. Grøndahl. Han var landmåler, en utdannelse han visstnok hadde fått under tidligere militær tjeneste. Gjennem sitt arbeide kjente han Nesodden bedre enn folk flest. Utallige er de tomter han har vært med å måle. Grøndahl kom angivelig fra et sted lenger inne i Bunnefjorden og ervervet tomten i Grøndahls vei 4. Han solgte i 1928 og stedet eies nu av fru Ragnhild Hansen. Selv flyttet Grøndahl da innover i Bunnefjorden igjen, men kom tilbake til Oksvalveien 10, hvor han bodde i det lille, laftede huset som lå noe tilbaketrukket fra veien og godt skjult av vegetasjon, inntil sin bortgang i 1955 i en alder av 93 år.
Eiendommen tilfalt da Andrea og Petter Samuelsen. Familien Samuelsen hadde tidligere bodd på Flaskebekk, Hellvik og Nesoddtangen, men var ofte å se på Oksval hvor de begge var godt kjent, med og blant beboerne. Sammen med sønnen Dagfinn, bygde Samuelsen en moderne tomannsvilla på tomten, over 40 laftehuset som sto der.
Aksel og Kaspara Dahl kom fra Drammenskanten til Oksval i 1944. Dahl ble ansatt som Vellets mann og hadde tilsynet med bryggen og det nye bryggehuset da det ble reist. Pakker losset fra båtene ble tatt vare på og bragt rundt til de anførte adresser. På samme måte ble avisene båret rundt morgen og ettermiddag i all slags vær, sommer som vinter. Fruen påtok seg husarbeide, og var en meget benyttet hjelp i stedets hytter og hus. De fikk tomt i krysset Kåres vei/Grøndahls vei, hvor de bygde og bodde. Da det ble postombæring fra Oksval poståpneri, var det Dahl som skjøttet dette verv. Dahl fulgte også med som landpostbud da poståpneriet flyttet til Tangensenteret i 1960, og det er for så vidt betegnende at da Dahl sluttet, måtte Postvesenet sette to mann på hans rute. På grunn av arbeidet med posten, hadde Dahl allerede i 1955 måttet si opp sin stilling hos Oksval Vel. Men både han og fruen hadde satt dype og hyggelige spor efter seg. Mødrene kunne således føle seg fullstendig trygge når Dahl tok hånd om svømmeopplæringen ved bryggen om sommeren, og hytteeierne kunne sove trygt i byen når Dahl hadde vakttjeneste på Oksval om vinteren.
En annen av stedets allemannskjente, Martin Marthinsen, finner vi lengst syd i Knuts vei. Marthinsen ryddet et ganske stort stykke land hvor han plantet jordbær, og hvorfra han høster og selger. Om vinteren kjøper Marthinsen ofte trær på rot som han da selv hugger og kapper for å selge videre som brensel.
«Bomanstuen» – Handelsvirksomhet
Efterat familien Boman var flyttet og Skoklefald hadde kjøpt husene tilbake, ble stedet igjen innlemmet i hovedbølet straks før århundreskiftet. Skoklefald leide stedet ut, og det var trolig forutsetningen at leieren skulle få lønnet arbeid på gården. På denne tid var det som kjent allerede oppført en del sommervillaer, og det ble da vanlig at leieren av Bomanstuen også ble efterspurt av villaeierne som trengte hjelp til vedlikehold av sine hus og opparbeidelse og stell av de respektive hager.
Med skiftende leiere falt det rimelig litt vanskelig for Skoklefald å innkreve husleiene for Bomanstuen, så da Oksval Vel i samsvar med styrevedtak 27. mai 1905 søkte generalforsamlingen om samtykke til å inngå kontrakt med Skoklefald om leie og at Vellet skulle overta skyldig leie pr. 1. oktober 1904, ble det vedtatt. Samtidig ble et av styremedlemmene anmodet om å overta tilsynet med stedet.
På denne tid bodde det i Bomanstuen en familie Fredriksen. Denne hadde to sønner, Lorentz, Fredrik og en datter.
I april 1908 flyttet Fredriksen, og det ble truffet ny avtale med Andreas Johansen om fremleie av Bomanstuen på vanlige vilkår. Vellets medlemmer fikk rett til å benytte mannen til arbeidshjelp, hver 2 dager efter tur. For dette skulle hver enkelt gjøre opp med Johansen efter avtalt dagsbetaling.
Andreas Johansen må ha flyttet allerede i 1911, siden man på den tid søkte efter ny mann. Den som nu ble ansatt var Harald Hermansen.
Hermansen har selv fortalt at han ved ansettelsen fikk fritt hus i Bomanstuen, og at den arbeidshjelp han ydet medlemmene ble betalt med kr. 2,50 pr, dag. Kontrakten med Vellet hadde også bestemmelser om at Bryggehuset skulle feies et par ganger i uken, videre at det skulle vaskes der to ganger i sommerens løp.
Det var dengang stor trafikk med gods som kom fra byen med rutebåten, og det gjaldt faste takster for ombringelse av varer fra bryggen.
Hermansen hadde også meget arbeide for Skoklefald, særlig i onnene og om vinteren. Vellets medlemmer hadde gjerne sett at man kunne få etablert et godt eftersyn og vakthold om vinteren, men det viste seg vanskelig å overkomme dette for en mann som på forhånd hadde full dags beskjeftigelse.
Under senåret 1914 fikk Hermansen ferdig sitt hus i Øvre Movei, og Vellet måtte igjen se seg om efter ny leier. Den som fulgte var Håkon Eriksen. Styret innskjerpet avtalen om ombringelse av varer fra bryggen. Denne måtte likeledes holdes ryddig og tomgodset sendes tilbake til byen med dampbåten. Dette med varekasser på bryggen ser ut til å ha vært litt av et problem i de dager.
«Bomanstuen» – i forgrunnen, sett fra syd-øst.
På denne tid startet den første handel på Oksval. Mannen i Bomanstuen fikk efter søknad styrets velsignelse til å selge selters til beboerne på Oksval, men ikke til tilfeldig besøkende.
I 1917 søkte en av Skoklefalds folk, Fredrik Johansen, om å få leie Bomanstuen, men han satte som betingelse at han skulle være sikret kr. 7,00 pr. dag i sommerhalvåret.
Nu forhøyet også Skoklefald leien til kr. 350,00 pr. år, og Vellet innledet derfor forhandlinger om kjøp. I mellemtiden fortsatte leiekontrakten. I 1918 anmodet generalforsamlingen styret om å sørge for mer arbeidshjelp fra kommende sommer, idet man foreslo å tilby husrom i 2.etasjen i Bomanstuen.
Fra sesongen 1918 ble Håkon Eriksens lønn forhøyet til kr. 8,00 pr. dag, men allerede året efter steg daglønnen til kr. 15,00. Utviklingen på arbeidsmarkedet, den gang som nu, løp nok stadig hurtigere enn man var innstilt på, og en daglønn på kr. 15,00 som visstnok også ble overskredet av Eriksen, vakte stor bestyrtelse blant medlemmene.
Det sto imidlertid ikke til å nekte at man var kommet opp i en dyrtid, og alle argumenter tiltrods ble Eriksen i Bomanstuen til 1920. I mellemtiden hadde Vellet også måttet melde ham inn i Frogn Trygdekasse, og da trygdeordningen var av relativ ny dato, synes dette å ha medført en god del misforståelser og diverse korrespondanse for å få disse oppklart.
Utsyn fra bryggen mot Bomanstuen som er påbygget.
Fra og med våren 1921 hadde Vellet sikret seg Johan Anderson. Han var av svensk avstamning og utlært gartner. Anderson fikk da også i stand et lite gartneri ved siden av Bomanstuen, og dekket dermed et stort behov hos villaeierne. Anderson flyttet senere til Eysteins vei og anla der det gartneri som vi alle kjenner, og som nu i mange år har vært drevet av sønnen, Reidar Andersen.
Det var fortsatt Skoklefald som eide Bomanstuen, og flere henvendelser ble gjort fra Vellets side for å få ham til å utføre nødvendige reparasjoner. Men da det stadig pågikk forhandlinger om kjøp, ble intet gjort. Til slutt ble det til at Vellet i 1923 kjøpte Bomanstuen for kr. 9000,00 pluss omkostninger og istandsettelse kr. 2184,06. I den forbindelse ble styret bemyndiget til å utnytte eiendommen best mulig, herunder også bortleie av handelsrett. Det forelå straks et tilbud fra O. P. Erlandsen, Kleiva 1, om leie av handelsretten. I styremøte av 26/11 1923 er det imidlertid referert kontrakt om bortleie av handelsretten til Fredr. og Ludv. Solberg.
Generalforsamlingen i 1924 fastsatte statutter for driften av Bomanstuen, g.nr. 2, br.nr. 449, og det ble nedsatt en kontrollkomite som ble pålagt å fremlegge eget regnskap for eiendommen.
Den 20. april 1924 ble det opprettet kontrakt med Jørgen Krange om handelsretten. Dessverre ga Kranges Landhandleri ikke det økonomiske resultat som var nødvendig for å holde driften gående, og forretningen gikk derfor konkurs. Riktignok søkte konkursboet om fornyet leieavtale med Oksval Vel for en periode av 10 til 15 år, men da medlemmene nu ønsket å gjøre seg av med Bomanstuen, kunne man ikke ta noe standpunkt til søknaden. Det forelå også et tilbud fra Borger C. Thorsen som var villig til å kjøpe stedet.
Tilbakeføringen av eiendomsretten over Bomanstuen til de opprinnelige pantekreditorer blant Vellets medlemmer skulle vært gjennemført og effektiv fra 1. januar 1927, men da det tok tid å få regnskapene avsluttet, var forholdet ikke formelt i orden før i mars 1928. Da ingen ny ordning var truffet med handelsretten, gikk også den bestående kontrakt fra 1924 med Jørgen Krange over til pantekreditorene som de nye eiere av stedet.
Omtrent på denne tid var også Thor Finberg kommet til Oksval som Vellets mann. Efter flere forsøk på å etablere en vintervakttjeneste, først gjennem leieren i Bomanstuen, siden gjennem Hans Grøstad, Hellvik og kaptein Evensen, Oksval, opprettet Vellet i 1928 avtale med Finberg.
Efter Kranges konkurs overtok Finberg også handelsretten i Bomanstuen frem til 1930/31.
Kjent parti fra bryggen.
Vellets protokoller følger nu ikke lenger begivenhetene i Bomanstuen, men folk som kjenner Oksval fra disse år, husker Hans Mjelde og Ole A. Fehn som gode handelsmenn.
I 1931 korn Per Støvne til Oksval. Han leide først Bomanstuen, og bygde efter hvert ut en meget god og velassortert forretning. I 1939 fikk han kjøpt stedet hvor han og hans familie skjøttet landhandleriet under hele okkupasjonstiden og frem til 1948. Støvne ble efterfulgt av kjøpmennene Harald Sjølie i 1948 og Gulbrand Karlstad i 1951.
I mellemtiden hadde C. A. Carlsen i 1924/25 bygget det store huset på hjørnet av Eysteins vei og Støps vei, hvor han åpnet Oksval Landhandleri. I huset var også en tid innredet et moderne pølsemakeri. Det het seg at strøket her og videre sydover ville bli regulert til boligbebyggelse, og man ventet derfor et større antall helårsboliger. Efter hvert er det da også kommet en rekke helårsboliger i dette område, selv om de moderne sommerhytter fremdeles er i stort flertall.
Eiendommen og forretningen ble i 1941 overtatt av Willy Myhre som i tur og orden leide ut landhandleriet til kjøpmennene Torvund og Thorstensen.
I 1953 kjøpte Harald Torvund Bomanstuen, og fortsatte sin kjøpmannsvirksomhet der. Han moderniserte forretningen og kapasiteten økte i pakt med den tiltagende bebyggelse. En rekke av de store sommervillaene langs Oksvalveien og nær bryggen var nemlig i mellemtiden blitt bygget om til helårsboliger. Likeledes hadde man i Oksvalkrysset fått Boligbyggelagets 19 nye leiligheter. For stedets to forretninger betød dette en større og jevnere omsetning, og servicen overfor kundene vokste i form av bedre utvalg og ombringelse av varene.
Efterat Torvund flyttet til Bomanstuen og Thorstensen fraflyttet stedet ble leien av Oksval Landhandleri overtatt av kjøpmann Tore Bakos. Også han moderniserte sin forretning og bygde om til selvbetjening. I likhet med Torvund, kan også Bakos glede seg over en stadig større og jevnere trafikk fra flere og flere helårskunder i tillegg til alt sommerfolket.
Vi må her også nevne Hagens forretning på Granholt som betjener en stor del av Oksvals sommer- og helårsboende som sogner til den nordre del av området.
Brevhus – Poståpneri
I perioden 1920/25 hadde Vellet jevnlig kontakt med Poststyret i Oslo, fordi man ønsket et eget poståpneri på Oksval. Efterat Vellet hadde overtatt Bomanstuen mottok man tilbud fra landmåler O. C. Grøndahl som var villig til å bestyre et postkontor. Også Jørgen Krange som i 1924 hadde fått kontrakt på handelsretten, tilbød gratis kontorhold og bestyrelse i to år i forbindelse med landhandleriet. Tilbudet ble senere utvidet til tre års gratis bestyrelse. For ytterligere å hjelpe til for å få saken løst, tilskrev Vellet Bundefjords Dampskipsselskap med anmodning om fri postbefordring i den samme periode.
Et brev fra Vellet til Poststyret i Oslo, datert 20. august 1924, hadde samlet 39 underskrifter, og i dette og senere henvendelse av 17. april 1925 pekte man på at det på Oksval for tiden var 45 villaer med ca. 60 familier, og i sommertiden 200 til 250 voksne personer. Videre fremholdt man at det stadig foregikk utparselleringer. Det ble også hevdet at de fastboendes antall for vinterhalvåret ikke var særlig betydelig, men at det var sannsynlig at fler og fler ville bosette seg på stedet efter hvert som post- og dampskipsforbindelsene ble bedre. Til slutt gjorde man oppmerksom på at det nærmeste poståpneri var på Hellvik, ca. 1 times vei fra Oksval.
Poststedet ble opprettet som brevhus den 1. mai 1926 og navnet fastsatt til Oksval i Bundefjord. Ved brevhuset ble det bare ekspedert alminnelig brevpost. Verdipost o.l. måtte beboerne på Oksval hente og levere ved poståpneriet på Helvik. Fra 15. mai 1938 ble brevhusets navn endret til Oksval i Bonnefjord. Brevhuset fikk fra samme dato utvidet virksomhet i sommertiden, nemlig som sesongpoståpneri i tiden 15. mai til 15. september. Dette innebar at poststedet i denne tiden også ekspederte verdipost o.l. I tiden 16. september til 14. mai ble poststedet opprettholdt som brevhus.
Først fra 1. mars 1943 ble poststedet omgjort til fast helårs poståpneri. Fra 16. juli 1959 ble poståpneriet flyttet fra Oksval til Tangen Centrum og navnet endret til Nesoddtangen p.å.
Efter de notater som finnes, ser det ut til at poststedet inntil 30. september 1932 hadde lokale i landhandleriet i Bomanstuen ved Oksval Brygge. Fra 1. februar 1933 ble poststedet flyttet til Oksval Landhandleri i Eysteins vei, men fra 15. mai 1938 ble det flyttet tilbake til Bomanstuen.
Fra 1. oktober 1941 ble poststedet flyttet til «Posthytta» på Haugans daværende eiendom i Oksvalveien 5. Endelig ble poststedet fra 1. august 1947 flyttet til Engens hus i Edvards vei, hvor man hadde et postlokale på ca. 10 kvm.
Følgende har vært ansatt som brevhusbestyrere/poståpnere ved poststedet på Oksval:
| Kjøpmann Jørgen Krange | fra | 1/5 | 26 1/5 27 | til | 1/5 | 27 |
| Handelsbestyrer Borger C. Thorsen | » | 15/5 | 27 | » | høst. | 27 |
| Vaktmann Thor Finberg | » | 20/1 | 29 | » | 30/9 | 32 |
| Kjøpmann A. Carlsen | » | 1/2 | 33 | » | 10/11 | 37 |
| Erling Th. Løvaas | » | 15/5 | 38 | » | 19/10 | 40 |
Poststedet ble i denne tiden for det
meste styrt av fru Liv Løvaas.
| Eivind Haugan | fra | 1/10 | 41 | til | 31/7 | 47 |
Da Haugan ble tilstått permisjon fra 27/1 47,
ble poststedet styrt av fru Lydia Haugan.
| Fru Kari Engen | » | 1/8 | 47 | » | 15/7 | 59 |
«Posthytten», på eiendommen Oksvalveien 5.
Så lenge poststedet ble opprettholdt som brevhus, fikk styrerne ikke utbetalt noe fast lønn av Postverket, men de fikk 2 % av frimerkesalget ved poststedet. Efter 15. mai 1938 har det vært fastsatt godtgjørelse til poståpnerne, samtidig som man frem til 1943 også utbetalte 2 % av frimerkesalget i vinterperiodene fra 16/9 til 14/5, da poststedet var opprettholdt som brevhus.
Dessverre foreligger det ikke noen sikre notater over postmengden for de første årene poststedet var i virksomhet. Ifølge notater som er foretatt ved Oslo postkontor, budavdelingen, ble det imidlertid i tiden 30/8 til 11/9 1928 sendt tilsammen 160 almindelige brevpostsendinger til poststedet. Fra poststedet har det vært sendt følgende antall alminnelige brevpostsendinger:
| I 1938 | 5 491 | sendinger |
| » 1945 | 7 300 | » |
| » 1950 | 9 000 | » |
| » 1955 | 39 200 | » |
| » 1959 | 42 300 | » |
Tallene illustrerer ganske godt økningen i virksomheten ved poststedet, og det burde synes fullt berettiget at Vellet først protesterte mot nedleggelsen og siden ved gjentatte anledninger har gjort henvendelser til Postmesteren i Oslo om gjenopprettelse av et poststed, et såkalt brevhus. Idag teller man sendingene til og fra Oksval over Nesoddtangen p.å., men postmyndighetene kan på denne måte ikke få noe riktig bilde av behovet idag. Man kan simpelthen ikke vente at folk skal gå den lange veien til Tangen Centrum med sin post, og dette har derfor medført at man benytter sine forretningsadresser i Oslo. Dette er på ingen måte tilfredsstillende og stedet befolkning, såvel sommer- som helårsboende, har et oppriktig ønske om et snarlig brevhus på stedet.
I håpet om at efterfølgende ikke skal virke avskrekkende på postmyndighetene ved fremtidig vurdering av berettigelsen og det sikkerhetsmessige ved et nytt brevhus, skal vi berette en av de få dramatiske tildragelser som har funnet sted på Oksval: Således hendte det i den tid da poståpneriet holdt til hos Engen i Edvardsvei, at maskerte og vepnede tyver en mørk natt banet seg vei inn i huset ved først å spørre om lov til å låne telefonen. Poståpneren og hele familien ble kneblet og bundet, men heldigvis benyttet ikke tyvene sine skytevåpen. Utbyttet av innbruddet i poståpneriet ble da heller ikke stort. Men tildragelsen forårsaket en tid en viss panikkstemning hos befolkningen i distriktet, og de fleste helårsboende barrikaderte dørene om aftenen inntil man hadde visshet for at tyvene var fakket. Om man på denne tid skulle besøke en nabo, gjorde man best i å gjøre dette før mørkets frembrudd.
Fra vellets virksomhet
Som det vil fremgå av beretningen, oppsto Oksval i årene efter 1884 som et feriested med sommervillaer for en del av Kristianias travle befolkning. I året 1904 hadde stedet således 17 større eiendommer for sommerbruk i tillegg til de 4 helårshus: Hatt Nordre, Hatt Søndre, Fredheim og Bomanstuen. En ganske vesentlig koloni, uten brukbar veiforbindelse til lands, uten stedlig kjøpmann og med en høyst variabel ruteforbindelse med byen.
Dengang som nu var landstedeierne stolte av og glade i sine eiendommer som gjennem en lang sommer kunne gi adspredelse og avkobling fra det daglige arbeide. Det var en lang arbeidsdag, og selv selvstendig næringsdrivende i god forretning eller i høye stillinger kunne ikke alltid ordne seg med sammenhengende ferier. Man praktiserte dengang delt kontortid, d.v.s. man stengte for middag mellem 14 og 16, og så fortsatte man til dagens arbeide var ferdig. Det kunne således ofte forekomme at våre tidligste landstedeiere på Oksval reiste hjem til middag – tilbake til byen – og ut igjen senere på aftenen.
Under disse forhold ble da tanken om å gå sammen i Selskapet til Oksvals Vel til virkelighet. Det konstituerende møte var sammenkalt til den 18. juli 1904 hos G. H. Kjelsen, på eiendommen Skovstuen i Oksvalveien. Følgende 13 landstedeiere var tilstede, nevnt i den rekkefølge de er nedskrevet i forhandlingsbok nr. 1: Edw. Bjørnstad, Chr. Rohde, Chr. Thorvaldsen, Andr. Hiorth, Christinus Hiorth, G. H. Kjelsen, Marius Stamnes, Ferd. Thielemann, P. O. Hurup, Johan O. Larsen, Ole Røer, Peter Holter og Hans Bang. Sistnevnte ble oppfordret til å lede forhandlingene, og han førte også protokollen over møtet. Efterat de tilstedeværende hadde erklært seg enig i at Selskapet skulle stiftes, ble det fremlagte forslag til lover vedtatt. De opprinnelige lover er stort sett de samme som gjelder for Oksval Vel idag, hvorfor vi her gjengir den ajourførte utgave med de endringer som er blitt gjort på generalforsamlingen i 1950 og senere årsmøte i 1960.
«Oksvalstuen», sett fra øst.
LOVER FOR OKSVAL VEL
§ 1.
Oksval Vels formål er å vareta Oksvalbeboernes felles interesser.
§ 2.
Enhver eier eller medeier av grunn ved Oksval kan være medlem av vellet. Også andre kan av styret opptas som medlemmer.
§ 3.
Ordinært årsmøte holdes i august måned før skoleferiens utgang. Ekstraordinært møte kan innkalles med 8 dagers varsel, hvortil også styret er forpliktet når forlangende derom er kommet fram fra halvparten av medlemmene. Fullmakt kan bare gis til et annet medlem av vellet eller til en av vedkommendes familie.
§ 4.
Styret består av 3 personer, formann, sekretær og kasserer, som velges særskilt på ordinært årsmøte blant vellets medlemmer.
Valgperioden er ett år.
Møtet velger også 2 varamenn og revisor.
§ 5.
Styret leder vellets anliggender. I viktige tilfelle, og særlig når det gjelder spørsmål om utgifter av betydning, har det å innhente medlemmenes samtykke på ordinært innkalt møte. Avgjerd kan skje med alminnelig flertall.
§ 6.
Kontingenten fastsettes av det ordinære årsmøte. Utmelding kan bare finne sted til det ordinære årsmøte. Kontingenten gjelder fra årsmøte til årsmøte. Restanse over 2 år medfører strykning som medlem.
§ 7.
Oksval Vel kan bare oppløses når 3 på hverandre følgende ordinære årsmøter vedtar dette med 2/3 flertall av de frammøtte.
§ 8.
Forandring av disse lover, unntatt § 7, kan bare skje ved ordinært årsmøte og krever 2/3 flertall av de møtende medlemmer, og forslag om forandring må sendes styret innen 14 dager før møtet.
Det konstituerende møte i 1904 valgte som formann Hans Bang, som sekretær Chr. Thorvaldsen og som kasserer G. H. Kjelsen. I perioden frem til 1916 ble Hans Bang for hele 12 årsperioder valgt til Vellets formann, og han nedla et stort arbeide til beste for stedet og beboerne.
Hans Bang, Vellets første og mangeårige formann.
Mange av våre veteraner er dessverre borte, men de er ikke glemt. Som bilag til denne beretning følger derfor en fullstendig fortegnelse over formenn og velstyrer i perioden 1904 til 1964 som takk for uegennyttig innsats.
Allerede på det første styremøte den 23. juli 1904 drøftet man spørsmål om anskaffelse av pakkekurver til dampbåten, postkasser og lykter på bryggen. Den 8. august s.å. sendte styret søknad til Nesodden herredstyre om bidrag til en vannledning fra Skoklefaldtjernet til villaene på Oksval. Allerede før neste styremøte den 8. september s.å. forelå det svar. Herredstyret beklaget imidlertid at man for tiden ikke kunne imøtekomme søknaden, men at man skulle nøye undersøke om et kommunalt vannverk ville få tilslutning.
I mellemtiden ordnet medlemmene seg ved å opprette et uavhengig selskap Oxval Vannledning, som straks gjennemførte planene og skaffet vann gjennem et sommerledningsnett. Efter en del utskiftinger av rørlengder består vannledningen fremdeles, og er i bruk hver eneste sommer.
Høsten 1904 hadde Vellets styre hatt kontakt med Bundefjords Dampskipsselskap som dengang trafikkerte Oksval, for å få forlenget utover høsten turen fra Oksval lørdag eftermiddag med ankomst til Kristiania ved 20-tiden. Båtselskapet erkjente berettigelsen av en slik avgang, og ønsket ble imøtekommet.
Allerede før Selskapet til Oksvals Vel ble stiftet, hadde villaeierne kommet til et arrangement med O. B. Skoklefald, således at den arbeidsmann som leide Bomanstuen av ham og som i onnene hjalp til på gården, også skulle gå villaeierne tilhånde med forskjellige jobber. Antagelig rakk ikke denne noe tilfeldige hjelp rundt blant samtlige. I 1905 kom derfor Vellet aktivt inn i bildet ved opprettelse av leiekontrakt for Bomanstuen.
I mellemtiden glemte man ikke den selskapelige side av Vellets virke. Vellet overtok bl.a. arrangementet av St. Hans festlighetene på bryggeområdet, og efter det som er blitt fortalt, var det dengang man hadde virkelige St. Hans bål på Oksval. Et stort antall fete tjæretønner gikk med, rekorden var visstnok 23 stykker. Ifølge forhandlingsboken ga tilstelningen i 1904 som overskudd kr. 11,20. hvilket beløp man besluttet å stille til rådighet for musikk året efter.
Til å begynne med må sommerboerne ha vært en del plaget av løse hester som holdt til på veiene i nærheten av Oksval brygge. En høflig henvendelse til C. B. Skoklefald ser ut til å ha rådet bot på plagen.
Og romantikken blomstret. Fra Oksval og sydover mot Skoklefaldtjernet var det dengang bare en sti, eller svært dårlig kjerrevei. Den ga ikke transportforbindelse med hovedveien som sluttet mellem Berger og Skoklefald, men den ga muligheter for hyggelige spaserturer til idyllen ved tjernet. Noe av det første Vellets styre ble pålagt var derfor å plassere noen benker langs denne vei og ved selve tjernet.
Et kjent trekk fra Oksvalveien. Hornmine midt i hagen.
Generalforsamlingen i 1906 vedtok en detaljert henvendelse til Bundefjords Dampskipsselskap som bl.a. tok sikte på å bringe tilbake til de nordligste bryggene folk som hadde vært til høymesse i Nesodden kirke, via Blylaget. Det ble påpekt at en slik båt med avgang fra Blylaget ved 13-tiden også ville hjelpe tjenestefolk til byen på sine søndags-eftermiddagsfri, og på returreisen ta med seg middagsgjester til landstedene. Også denne henvendelse ble imøtekommet av Båtselskapet.
Båtene benyttet dengang en flytebrygge ved Østbanestasjonen som da var det sentrale sted i Kristiania. Ikke bare båtene på Bunnefjorden, men også de som trafikkerte Vestfjorden og anløpssteder utenfor Drøbak holdt til her. Det skal ha vært et imponerende syn når alle reserver var satt inn og de såkalte middagsbåtene avgikk kl. 14,30.
Det ble efter hvert større trafikk på Bunnefjorden, men Båtselskapet disponerte ikke alltid slik at de enkelte bryggesamfund ble tilgodesett på den måte man mente å ha krav på. Da gamle «Helvik »i 1906 ble tatt ut av ruten på Oksval og man i stedet fikk en eldre slepebåt i trafikken, skapte dette så stor misnøye og så mange ulemper for villaeierne på Oksval at man gjennem Vellet foranlediget tegning av en del støtteaksjer i selskapet for å få tilbake en bedre båt. Noen vanskeligheter hadde man også med bryggen som tilhørte Skoklefald, men saken ble tilsynelatende ordnet slik at normal og tidsmessig trafikk ble gjenopprettet.
Allerede i 1909 besluttet man å abonnere på telefon for Vellets regning, og medlemmene fikk rett til å benytte denne mot en avgift av kr. 3,00 pr. år. Det fremgår av protokollene at villaeierne må ha vært ivrige dyrkere av roser og bærbusker, da man i flere år hadde felles innkjøp av gjødsel for å hjelpe på den karrige jorden. En dypt lastet jakt innfant seg hver høst ved bryggen på Oksval, og herfra foregikk da fordelingen.
Også i 1909 hadde man anskaffet noen få parafinlykter som ble hengt opp der ferdselen var størst. Vedkommende som på fremleie bodde i Bomanstuen hadde bl.a. som oppgave både å tenne lyktene og slukke dem når den siste kveldsbåten hadde passert.
Det ble også arbeidet en del på småveiene som førte frem til landstedene og på Oksvalveien som efter hvert var blitt nerven i veinettet. Oksvalveien var ennu ikke opparbeidet, og da den var hovedadkomsten til bryggen ble det rettet henvendelser til herredstyret om istandsettelse frem til Oksvalkrysset. Tangenveien, nuværende riksvei 67, ble i 1911 utbedret og ført frem til Nessoddtangen, og selv om den fremdeles var smal, åpnet den nye muligheter, først og fremst kommunikasjonsmessige.
I 1914 diskuterte generalforsamlingen de foreliggende planer om Elektrisitetsverk for Nesodden, og styret ble anmodet om å undersøke hva som kunne gjøres for å skaffe elektrisk strøm frem til villaene og veiene på Oksval.
Parti ved bryggen og badestranden.
Efter noen rolige år med brukbare kommunikasjoner sjøveis til byen, hadde man i 1916 igjen trafikkspørsmålet fremme til diskusjon. Misnøyen var angivelig stor, og flertallet av villaeierne var tilhengere av å starte et privat båtselskap for trafikk på Oksval. Vellets styre ble anmodet om å medvirke til fremme av disse planer. Det kom senere til forhandlinger og avtale med vellene på Ursvik og Hellvik som førte til at Nordøstre Nesodden Skibsaktieselskap ble stiftet. Aksjetegning ble anbefalt og det ble utskrevet aksjebrev pålydende kr. 1 000,00 for 4 aksjer å kr. 250,00. Naturlig nok satte mange sin lit til dette selskap hvis formål var å skaffe de 3 første bryggene i Bunnefjorden bedre forbindelse med byen. Tegning og innbetaling fant sted første gang i 1919 og siden i 1921. Aksjene var ikke omsettelige på vanlig måte fordi eiendomsretten var ment å følge villaeiendommene. Det nye selskap anskaffet først motorbåten «Odden I», også kalt «Dunken», og senere en større båt d/s «Odden II». Tilsynelatende var det full tilfredshet med trafikken.
Det lå utvilsomt meget arbeide og mange gode og berettigede tanker bak foretagendet, men selskapet ble møtt med stor konkurranse, og da det ikke hadde alle villaeiertrafikanter bak seg, måtte det gi opp i 1921. Dessverre resulterte forsøket i tap for aksjonærene, og for en tid skapte dette en del splid og ergrelser blant villaeierne, også i forholdet til vellene. På den annen side var aksjonen et varsko for Båtselskapet, med den følge at trafikkforholdene ble bedret på mange måter.
I 1918 hadde Oksval Vel kontakt med Bomansvik Vel, og styret ble bemyndiget til å drøfte nærmere saker av eventuell felles interesse. At kontakten, som forløper for et senere Felles-Vel, skulle skje nettopp med Bomansvik, kan ha sine lett forklarlige årsaker. Boman som ga stedet navn, var nemlig gammel Oksvalboer og efterkommer av familien i Bomanstuen.
To ganger i Vellets lange liv kan man si at det har stått om dets eksistens. Siste gang var i den urolige tid under okkupasjonen, da det i første rekke var politiske forhold og hensyn som vanskeliggjorde samarbeide og trivsel i foreningslivet. Noe hårdere på sin måte var striden i 1919 og de følgende år, da saker som uavhengig båtselskap og ervervelse for Oksval Vel av Bomanstuen sto på programmet. En fraksjon av medlemmene hadde således i brev av 13. august 1919 uttalt ønske om at Vellet skulle bli oppløst. Det sittende styre fastslo imidlertid at fraksjonshenvendelsen ikke hadde form av et konkret forslag, og at det således ikke var adgang for generalforsamlingen til å ta standpunkt tit spørsmålet. Man må unektelig medgi at styret har behandlet saken meget diplomatisk, og resultatet var da også at den ble henlagt. I tiden frem til 1924 er imidlertid notert en del utmeldelser av Vellet som utvilsomt hadde sin bakgrunn til forannevnte aksjon.
Nu gikk det jo slik at Vellet ble den formelle eier av Bomanstuen fra 1923 og frem til 1927/28. Men forholdet var til liten glede. Noe pengeutlegg eller økonomisk tap for Vellet kan man ikke tale om. To av medlemmene sto med panteobligasjoner for tilsammen kr. 6 000,00 og andre medlemmer som hadde tegnet seg for foretagendet fikk en fellesobligasjon for restbeløpet, kr. 3 500,00, pluss ca. kr. 1 500,00 til nødvendige reparasjoner. De grunneiere som hadde vært med å finansiere innkjøpet forbeholdt seg retten til arbeidshjelp fra leieren i Bomanstuen, og det var dette forhold som forstålig nok utviklet seg til stridens eple. Det var derfor heldig at Vellet ikke ble sittende altfor lenge som eier av stedet. På den annen side hadde mellemspillet banet vei for større landhandlerivirksomhet og for poståpneriet.
Når det gjaldt veiene på Nordre Nesodden og innen Oksvalområdet, lot forholdene omkring 1920 fremdeles meget tilbake å ønske. Vedlikeholdet av Oksvalveien pålå fremdeles Skoklefald gård, men man hadde efter hvert kommet frem til det standpunkt at veien som hovedforbindelse til Oksval brygge rettelig burde opparbeides og overtas av Nesodden kommune. Nye henvendelser herom ble derfor rettet til herredstyret i 1922. Vellets styre arbeidet da meget iherdig for at kommunen skulle komme inn i bildet og sørge for at veien ble utbedret og ført frem til Oksvalkrysset og den nye hovedvei. Smått om senn fikk man da også etablert en brukbar fremføring til Oksvalkrysset, men kommunen var fremdeles ikke interessert i å overta veien eller vedlikeholdet av denne. Først efter 1927, og efter store frivillige grunnavståelser fra de omliggende villaeiendommer, kom man omsider til en ordning.
Småveiene dengang var nærmest «tråkk» i terrenget, og bare den del av disse som lå nærmest Oksvalveien var fremkommelig med kjerretransporter. Således var Bangs vei, Nedre Movei og den påtenkte Støps vei neppe mer enn stier. Det samme gjaldt Singers vei. Det kan se ut som om villaeierne resonnerte som så at uten Oksvalveien i opparbeidet stand, hadde man heller ikke så stort behov for utbedring av småveiene. En unntagelse på sett og vis var muligens Øvre Movei. Da Hermansen bygde sitt hus på eiendommen Høien i 1913/14, var han avhengig av en brukbar vei ned til Oksval. Han nedla derfor adskillig arbeide og greide å skaffe en brukbar vei i dette vanskelige terreng.
Først efter 1920 og kanskje mest efter 1930, ble det mer fart i veiarbeidet. Fra nu av finner man stadig utgiftsposter til veiene i Vellets regnskaper.
Man avsatte nu penger til et Veifond og valgte en spesiell veikomité som utarbeidet beretninger til generalforsamlingen. Det fremgår at bevilgninger i første omgang ble gitt til Øvre og Nedre Movei, Kleiva, Eysteins vei, Eigils vei og Støps vei sydover til Oksval Landhandleri.
Helt fra første gang det var snakk om elektrisk strøm til Nesodden, hadde villaeierne fulgt nøye med i utviklingen. I 1915 kom Elektrisitetsverket i drift, og allerede i 1917 ble enkelte av villaene på Oksval tilkoblet nettet. Nu ble det ytterligere fart i planene for veibelysning, og efterat søknaden om strøm var innvilget og diverse anbud var sendt frem og tilbake, godkjente man i 1925 Elektrisitetsverkets tilbud på kr. 1 850,00 for 19 lampepunkter. Senere søkte man herredstyret om hjelp til utvidelse, men fikk avslag.
På denne tid hersket det også stor misnøye blant villaeierne med hensyn til den strømtariff som Elektrisitetsverket benyttet. Man ønsket å betale en avgift som sto i et rimelig forhold til den tid man benyttet strømmen, altså i sommerhalvåret, mens E-verkets tariffer var på helårsbasis.
Fellesvellet
Forholdet til Elektrisitetsverket og kommunen i spørsmålet om strømtariffer ble en fellessak for alle villaeiere p���� Nesodden, og en medvirkende årsak til at de noe famlende forsøk på å koordinere velarbeidet fikk ny grobunn. På Bunnefjordsiden hadde man allerede Nord-Østre Nesodden Velforeninger, stiftet på møter 2. juli og 15. august 1925. Fellesforeningen ble i første omgang dannet av Helvik, Ursvik, Oksval og Flateby, og umiddelbart tiltrådt av Helvikskog.
Blant de første saker som ble behandlet var villatyverier og botemidler, herunder søknad til Nesodden kommune om bidrag til vakttilsyn. Derefter tok man for seg billettprisene og båtrutene. Det var stor enighet om at prisene måtte ned, og at søndagsrutene burde utvides.
På møte 6, april 1927 deltok også Nesoddtangen, Flaskebekk, Søndre Flaskebekk (nu Sjøstrand), med Fjellstrand Vel som observatør.
I 1928 diskuterte Fellesforeningen blant annet prisen på melk. Det besto på denne tid en «Melkeleverandørforsyning», og da denne fremsatte krav om 38 øre pr, liter for melken, ble det besluttet at man skulle møte med et tilbud på 30 øre.
Representantskapet for Nesoddens Velforeninger avløste Fellesforeningen for Nord-Østre Nesodden i 1936, og de første lover for denne ble vedtatt i møte 12. november samme år. Disse lover ble fremlagt og behandlet på styremøte i Oksval Vel den 7. april 1937.
I 1938/39 hadde representantskapet tilslutning fra i alt 17 Vel. I tillegg til de tidligere nevnte finner vi nu også: Ildjernet, Dalbo, Svestad, Fagerstrand, Berger, Solbergskogen, Torrvik, Bomansvik og Blylaget.
I dag er tallet 27 vel hvorav ett, nemlig Søndre Langåra, egentlig ligger i Frogn kommune. Det nuværende representantskap for Nesoddens Velforeninger ble omorganisert i 1952 og nye lover vedtatt i møte den 3. april samme år.
Økonomi og samfundsaker
Når vi ser tilbake på de oppgaver i eldre tid som Oksval Vel har tatt seg av og løst til beste for stedet, dets innbyggere og for kommunen, spør man seg uvilkårlig hva dette kan ha kostet av arbeide og penger. Det er en kjensgjerning at de største løft ligger i dugnadsarbeider og usvikelig innsats fra velstyrer og enkeltpersoner. For alt dette arbeide har man intet regnskap og ingen reel målestokk. For de oppgaver som krevde kontantutlegg, har man funnet dekning gjennem medlemskontingent, inntekter fra tilstelninger, basarer og utlodninger.
Oksval brygge med det nye bryggehuset.
Vellets første lover fra 1904 fastsatte kontingenten til kr. 10,00 pr. år, men man ble snart klar over at denne ikke strakk til. Kontingenten har da også senere vært gjenstand for debatt og fastsettelse på generalforsamlingene, eller årsmøtene som nu er det rette navn. Den har således variert fra kr. 15,00 til kr. 35,00, alt avhengig av den suksess man har hatt med arrangementer og tilstelninger, sett i relasjon til de uttellinger velkassen har stått overfor.
Samlet for distriktet er det investert anselige beløp. Ved 50-års jubileet i 1954 var det således utarbeidet en oppgave som viste at det i kontanter var investert ca. kr. 500 000,00, og at verdien av grunnavståelser tilsvarte et lignende beløp.
En analyse av Vellets regnskaper fra tidligere år vil forstålig nok bare omfatte de poster som har passert foreningen. Således er det i protokollene ved gjentatte anledninger referert saker av engere lokal natur som styrer og årsmøter av økonomiske grunner ikke har kunnet støtte, og som derfor er blitt overlatt til de omliggende grunneiere å ordne. Disse poster kunne gjelde utbedring og vedlikehold av småveiene, veibelysning, tilskudd til anskaffelse av sneplog o.s.v. Imidlertid må man ha lov til å si, at det i de senere år er Vellet som sådant, som gjennem medlemmene og sitt administrasjonsapparat i det valgte styre, har tatt hånd om de oppgaver som har meldt seg. Hvor pengene er kommet fra og hva de er brukt til vil fremgå av efterfølgende sammendrag fra Vellets kassaregnskaper for perioden 1945 til 1963:
| Inntekter: | Kr. | Utgifter: | Kr. |
| Beh. fra arrangementer | 25 000 | Veiarbeider | 43 000 |
| Kontingenter | 37 000 | Bryggehuset | 22 000 |
| Tilstelninger | 49 000 | Badestranden | 18 000 |
| Tilskudd fra kommunen | 14 000 | Lys, snebrøyting, strøsand | 18 000 |
| Vakthold, telefon | 10 000 | ||
| Diverse | 14 000 | ||
| 125 000 | 125 000 |
Dette gir et gjennemsnittsbudsjett på kr. 6 579,00 pr. år.
Fra 1953 ble det på kommunebudsjettet avstått i alt kr. 9 000,00 til «ikke kommunale veier», med det resultat at kr. 6 570,00 ble fordelt på Vellene. Første utbetaling kom i 1954, og Oksvals andel var kr. 634,00. Fra 1957 ble posten i kommunebudsjettet forhøyet til kr. 15 000,00 med kr. 11 617,00 til vellene, herav kr. 1 110,00 til Oksval.
Vellets årsmøte i august 1963 gjorde vedtak om at fremtidige styrer skulle forpliktet til å tilgodese veivedlikeholdet med et beløp som minst tilsvarte kommunens tilskudd kr. 1 110,00. Helt nytt er det at kommunen også har innvilget et bidrag på kr. 5,00 pr. lampepunkt, og da Oksval har bekostet 84 vei lys vil dette igjen si et årlig tilskudd på kr. 420,00. Oppsetting av stolper, strekk av ledninger og montering av lysarmaturer har kostet distriktet kr. 20 000,00 eller mer. Tilsynet med og utskiftingen av lamper trekker årlig ca. kr. 600,00 fra Vellets kasse.
Fra og med inneværende år har kommunen igjen forhøyet posten for veibidrag, og lykkeligvis er det nu blitt slik at i alt kr. 20 000,00 skal gå som tilskudd til Vellene. Tilskuddet skal dekke så vel sommer- som vintervedlikehold av småveiene. Tildelingen er stykket opp slik at vanlig veivedlikehold skal tilgodeses med kr. 17 000,00, og dette beløp er allerede fordelt første gang med kr. 1 626,00 til Oksval. Fellesvellet skal deretter fordele de resterende kr. 3 000,00 efter oppgaver fra de enkelte vel som har hatt utgifter til snebrøyting og sandstrøing.
Oksval Vel og stedets befolkning er selvfølgelig glade for denne økte forståelse fra kommunens side for problemene i Velområdene, men det er ennu et godt stykke igjen før man kan oppnå balanse for de rent samfundsmessige poster på utgiftsiden. Utgifter til vedlikehold av en veilengde på i alt 6 600 meter, 84 punkter for veibelysning, snebrøyting, sandstrøing og bryggehuset med venterom krever årlig ca. kr. 4 000,00 fra Vellets kasse. I tillegg hertil forsøker Vellet efter beste evne å dekke også noen av de nære sosiale behov, så som opparbeidelse og vedlikehold av Badestranden med flåten, telefon og lokalavisen «OksvalPosten». Dessuten må det kunne antas at Vellet med sine trykte jubileumskrifter i noen grad har bidratt til komplettering av Nesoddens historie.
Småveiene
Utgifter til veiarbeider har de senere år tynget stort i Vellets regnskaper og krevd et kolossalt antall dugnadstimer fra grunneierne. Ved den siste veiaksjonen i årene 1962 og 1963 ble det således utført meget arbeide med grøfting og nedskjæring av vegetasjon i veikantene, efterfulgt av påfylling med ca. 135 store billass (6 345 hl) pukk og grus. Noe arbeide gjenstår, men de aller fleste av småveiene har nu fått et godt grunnlag for det fremtidige vedlikehold.
Når det gjelder vintervedlikeholdet av småveiene, hadde det unektelig vært hyggeligere om kommunen hadde kunnet delta med mer direkte hjelp, men inntil så skjer har Oksval for en del år tilbake gått sammen med andre vel på Nordre Nesodden og truffet avtale om sneplogkjøring. Mens vi venter på at kommunens nye sandstrøapparat skal finne frem også til småveiene hos oss, har Vellet ved dugnad fra sommer- og helårsboende laget en del kasser for strøsand og plassert dem der hvor behovet synes å være aller størst.
Veibelysningen må idag sies å være ganske god, men den kunne unektelig vært enda bedre. Vellet har lenge søkt om et nytt strekk i Knuts vei, mellem Kåres vei og Dalsbergstien, og det har også bedt om bedre lysarmatur i Oksvalveien. Det har imidlertid vært meget vanskelig å få kontakt med kommunens veilyskomite som avgjør slike saker.
Fra Vellets midtsommerarrangement på bryggen 1963.
Bryggen og Bryggehuset
Det var ikke bare hyggelige forhold da Oksval fra 1937 og frem til 1948/49 måtte befordre en vesentlig del av trafikken til og fra Oslo, med store busser på den smale og svingede veien ned til bryggen. Det var på ingen måte plass for slik trafikk.
Med den store økning av den stedlige befolkning hadde også det gamle bryggehuset utspilt sin rolle. Av inntekter av basarer og tilstelninger hadde man heldigvis spart en del penger, og da freden kom satte man straks planene om det nye Bryggehuset ut i livet. Det ble et pent og praktisk innredet hus, Nesoddens beste blir det hevdet, men så kostet det også Vellet ca. kr. 13 000,00. Det rommelige leskur og det oppvarmede venterom er godt å kunne ty til når man i regn og kulde må vente på rutebåten.
I det avlåste ekspedisjonsrom oppbevarer Vellet en del av sine eiendeler. Her er også Vellets telefon, og efter avtale har såvel Båtselskapet som E-verket adgang til denne. Dessverre har det vist seg vanskelig å finne er ordning som tillater utvidet bruk av telefonen for medlemmene, men det har i denne forbindelse vært arbeidet for å få tilkoblet en telefonboks. Telefonen vil sannsynligvis også komme til nytte når rutebåtene nu får installert radiotelefon, slik at man i tide kan varsle forsinkelser og kjedelige forbikjøringer. Det siste gjelder særlig inngående trafikk søndager i sommerhalvåret.
Strandområdet
Efter avtale med gårdbruker Olaf Skoklefald hadde Oksval Vel fått anledning til å opparbeide området ved badestranden, og det er i årenes løp bekostet store arbeider her med drenering og kanalisering av bekken, bygging av terrasser og planting av piletrær. Badeflåte er også anskaffet. Bare under den første opparbeidelsen straks efter freden, gikk med det beløp på kr. 22 764,32 som var innsamlet og sperret for Badesaken.
Skoklefald solgte i 1958 resten av gården Østre til Nesodden kommune, heri innbefattet strandområdet på Oksval. Det var da underforstått at Vellet fortsatt skulle disponere og vedlikeholde dette friareal. I jubileumsåret vil det således atter en gang bli oppfordret til dugnad der. Man håper å kunne få opparbeidet området litt mer parkmessig med blomster og beplantninger, samtidig som selve badeplassen vil bli utvidet til å omfatte stranden nord for skjæret. Det er likeledes meningen å sette opp en del benker og plassere en lekekasse for de aller minste.
Badestranden. Idrettsforeningen arrangerer svømmestevne.
Båtstranden har gitt seg selv navn. Under bruksavtalen med Skoklefald erkjente han også den gamle hevd om plass for vinteropplag, slippsetting og puss av båtene. Ved gjentatte anledninger har båtsaken vært oppe til behandling på årsmøtene, og for en del år siden gikk også Vellet til anskaffelse av en hånddreven vinsj for opphalingslipp. Efter hvert som antallet av småbåter økte, var spørsmålet om en molo og båthavn stadig under debatt, men saken har tidligere uvegerlig strandet på økonomien. I de senere år har saken fått ny aktualitet ved at Statens Bensinfond nu disponerer en del midler til slike formål, så man må kunne regne med en vesentlig støtte til en havn for bensindrevne motorbåter.
Det er nu kommunen som eier grunnen her, og da arbeidet med kloakken som pågår ventelig også ville berøre området, tilskrev Vellet i 1961 formannskapet for å få formell tillatelse til å fremme planene om molo og småbåthavn. Som rimelig kan være, ble saken av formannskapet forelagt for kommuneingeniøren, og han har siden bekreftet at han i sin innstilling av mai 1963 har anbefalt fortsatt bruksrett og anlegg av småbåthavn. Vellet oppnevnte et Båtutvalg til å forberede saken, samtidig som det tok kontakt med Nesodden Seilforening. Så snart kommunens formelle bekreftelse forelå, skulle Båtutvalget sørge for at det ble utarbeidet omkostningsberegninger og forslag for utnyttelse av området.
I brev som nettopp er mottatt har Nesodden kommune nu meddelt at den i prinsippet godkjenner planene om en småbåthavn nord for bryggen. Meget tid er dessverre gått tapt, men i løpet av sommeren skulle det være mulig å gå igang med undersøkelser av bunn- og dybdeforholdene og fra sakkyndig hold få en uttalelse om de muligheter som foreligger innenfor en økonomisk forsvarlig ramme. Når man ser på den værhårde stranden og kjenner bunnforholdene utenfor, kan man lett forstå nødvendigheten av en lukket båthavn og den interesse for saken som er vist av nuværende og fremtidige båteiere i distriktet.
Fra Båtstranden nord for bryggen. Det er her man ønsker en molo og småbåthavn.
Foreningsliv og virke
Vi er nu inne i en periode med store ungdomskull som på mange måter er med å skape rørelse og nytt liv i stedlige forhold. Naturlig nok kommer dette lettest til syne om sommeren, når befolkningen på Oksval tredobles.
Men ungdommen har også tidligere gjort seg gjeldende. Således stiftet den allerede i 1932 Oksval Idrettsforening, som gjennem årene har beskjeftiget ungdom av begge kjønn i nyttig idrettslek. Fotballgruppen er kanskje den dominerende, men også svømming, håndball og friidrett står på programmet. Særlig svømmekursene og klubbkonkurransene i denne gren har hatt stor verdi for våre yngste, og har ved mange anledninger samlet store skarer av tilskuere veid bryggen og langs badestranden. Oksval Idrettsforening har også vært ansvarlig for badeflåten som stadig er like populær, og foreningen har vært med på mange lokale arrangement og tilstelninger.
For få år siden startet interesserte lokalfolk en seilforening, men da man ønsket et større konkurransemiljø, utvidet man adgangen til medlemskap under navnet Nesodden Seilforening. Helt fra starten kunne foreningen glede seg over tilgangen på mange ivrige seilere, som for det meste ved egen hjelp bygde et stort antall A-joller og O.K.-joller. Senere bygde noen av seniorseilerne de større og raskere Finnjoller. Det er et vakkert syn å følge båtene i alle tre klasser når de med sine fargerike seil samler seg bak «startstreken» før skuddet utløser jakten på koster og bøyer, og ikke minst den foran liggende båt. Trods sine unge år, har Seilforeningen hevdet seg med stor bravur i mesterskap og lokale seilaser.
«I.S.I.» burde være godt kjent av alle Oksvalboere. Bak initialene skjuler seg navnet Interessentskapet Skoklefald Idrettsplass. Interessentskapet ble startet i 1935 av idrettsforeningene på Helvik, Helvikskog og Oksval, hvor hver forpliktet seg med en tredjepart. Senere kom også Ursvik til, slik at det nu er 4 jevnbyrdige deltagere. En tomt på ca. 10 dekar i Helvikskogen ble innkjøpt. Ved utallige dugnadstimer og med penger fra innsamlinger og arrangementer vokste det efter hvert frem en meget brukbar fotball- og idrettsbane, klubbhus, salgsboder og en stor, overbygget scene. Representantskapet som forestår driften av «I.S.I.» velges på de årlige generalforsamlinger efter forslag av idrettsforeningene som er med i Interessentskapet. Det er sikkert ikke lett å drive et slikt sted og samtidig skaffe balanse, eller aller helst et overskudd i kassen. Men «I.S.I.» og tilstelningene der, hva enten det er idrett eller annen underholdning, har stor tilslutning av de unge og aller yngste, og dermed også av de respektive foreldre. Plassen har ett, for ikke å si to permanente dansegulv, og selvfølgelig er det anledning til å få seg en svingom til tonene av moderne poporkestre.
O.K.-joller under regatta utenfor Oksval brygge.
Interessentskapet er også så heldig å ha bak seg aktive organisasjoner som kaller seg I.S.I.’s Venner og I.S.I.’s Damegruppe. Voksne av alle aldre, som tidligere har vært aktive, eller som har sine døtre og sønner i idrettsforeningene, finner man nu i disse organisasjoner. Begge har hjulpet til med utstyr, stoler og utebord, betjening av salgsbodene, belysning og meget annet, og ungdommen setter stadig stor pris på disse hyggelige håndsrekninger.
Arbeidsoppgaver i Nesodden kommune
Av de kommunale tiltak i den senere tid som har hatt spesiell interesse for Oksvalområdet er byggingen av det nye vannverket og kloakkanlegget. Nesoddens vannkilde blir nu Bleksli-Bråtetjern som ligger mellem Toåsen og Gaupefjell, omtrent rett opp for Steilene. Ferdig utbygget skal dette kunne forsyne 30 000 mennesker med det nødvendige vann. Vannverket skal tas i bruk fra høsten 1964, og forhåpentlig vil det nye ledningsnettet på Oksval snart kunne tilkobles.
Og det er bra, for det er et uhyggelig stort antall brønner og borehull som efter hvert er blitt forurenset og for fremtiden vil være totalt ubrukelige som drikkevannskilder. Dessuten er vannet i Skoklefaldtjernet nu neppe brukbart i husholdningen og vil vel bli ytterligere forurenset eftersom nye boliger blir bygget i den umiddelbare nærhet.
Dette berører såvel helårs- som sommerboende, og man håper derfor at kommunen innen overskuelig fremtid vil fortsette utbyggingen av forgreningsnettet og finne frem til en rimelig ordning som gjør det mulig å tilkoble sommerabonnement for drikkevann.
Vann- og kloakkledninger er nu lagt fra bryggen sydover langs Oksvalveien og skal i første trinn føres frem til Grøndahls vei. For de helårsboende, og for de sanitære forhold generelt, er det av den aller største betydning at kloakkledningene blir ført ut i distriktet, slik at flest mulig kan koble til. Mange har allerede bygget om sine hus til helårsboliger, andre har planene ferdig og venter bare på vann og adgang til kloakknettet.
Distriktets folk er meget takknemlig for at de sanitære forhold nu står foran en snarlig løsning.
I forbindelse med kloakkanlegget har Vellet søkt kommunen om et W.C. for bruk i sommermånedene, nær stranden og bryggen. Man hadde tenkt seg en lav liten bygning i lettbetong som eventuelt kunne dekkes utvendig med villvin eller lignende. Innvendig kunne man legge stålpuss og forøvrig gjøre innredningen enklest mulig, slik at det skulle være overkommelig å holde stedet rent ved spyling og vask.
Nesodden kommune har i de siste år gått sterkt inn for utbedring av riksvei 67 og for en broforbindelse over Bunnefjorden, hvorved distansen til Oslo blir kortere. Bilene vil da slippe å kjøre berg- og dalbanestrekningen gjennem Frogn til Nesset. Når disse arbeider er ferdig, regner man at grensen mellem trafikkområdene tidsmessig og økonomisk sett, vil ligge omtrent ved Nesodden kirke. M.a.o. bebyggelsen på Nesodden nord for kirken vil også i den overskuelige fremtid best kunne betjenes gjennem sjøveis transport til Piperviken i Oslo.
Nesodden kommune gjør regning med å ta imot sin del av befolkningsøkningen i Osloområdet. Da Tangendistriktet nu på det nærmeste er utbygget, vil det bli de nye boligfelter langs riksvei 67 som kommer til å gi plass for den største del av den antatte tilvekst. Kommunen har derfor utpekt Ursvik som sted for den fremtidige ferjeforbindelse med Oslo. Foreløbige planer går ut på å skaffe parkeringsplass i Ursvikbukten for 3 000 biler, og derfra en helt ny vei frem til riksvei 67. Nesoddtangen brygge vil da bli vesentlig avlastet og sannsynligvis bare betjene trafikken videre langs Vestveien.
Velforeninger, velområder og kommunikasjoner
Det vil kanskje ikke være helt korrekt å påstå at Nesodden kommune og befolkningen der, i perioden fra 1890 og fremover, for en stor del levde av «badegjester». Bokstavelig talt er det i et hvert fall neppe riktig. Men det kan heller ikke være tvil om at innflytterne til sommervillaer og hytter i årenes løp har utrettet meget til beste for kommunen, for de har bevislig lagt igjen betydelige summer i skatter og ved innkjøp hos innenbygds næringsdrivende. Det var vel også gjennem den private utbygging i bryggesamfund og velområder, og gjennem efterkommere av de første landstedeiere, at man først kunne spore økningen i antall helårsboende i kommunen.
Mens kommunen i 1891 hadde 1 294 innbyggere, var tallet i 1920 vokset til 2 450 og i 1946 til 3 924, fordelt i velområder og spredt bebyggelse. Tallet for 1950 var 4 392 mennesker, og fremdeles registrerte man den vesentligste økningen i velområdene inntil boligbyggelagene startet sin virksomhet omkring 1950.
Noen tall fra passasjertrafikken illustrerer også utviklingen:
| År | Nesoddtangen: | Oksval: | Sum vest: | Sum øst: |
| 1922 | 23 000 | 23 000 | 321 000 | 235 000 |
| 1926 | 34 000 | 40 000 | 413 000 | 376 000 |
| 1931 | 48 000 | 57 000 | 429 000 | 386 000 |
| 1936 | 60 000 | 72 000 | 474 000 | 444 000 |
| 1941 | 64 000 | 125 000 | 432 000 | 450 000 |
| 1946 | 114 000 | 202 000 | 592 000 | 653 000 |
Fra utstikker «A» i Piperviken.
Normalt burde trafikken på Bunnefjordsiden ha fortsatt å stige. De nye oppgaver som Fellesvellet har innhentet i 1963, viser at det i velområdene nu er 990 fastboende familier, og om vi går ut fra gjennemsnittsfamilien på 3,4 personer, kommer vi frem til et samlet antall på 3 366 mennesker. Også tallet på sommerhus er øket sterkt siden 1946, og da vesentlig på Bunnefjordsiden. Tilbakegangen i antall båter og ruter gjør imidlertid at man ikke kan registrere utviklingen gjennem passasjertrafikken. Sommer- og helårsboende er blitt henvist til lange og besværlige spaserturer frem til riksveien og bussene i en slik grad at antall passasjerer med båtene på Bunnefjorden tvert om er for nedadgående, noe følgende oppgave tydelig viser:
| År: | Nesoddtangen: | Oksval: | Sum vest: | Sum øst: |
| 1951 | 465 000 | 128 000 | 778 000 | 564 000 |
| 1956 | 767 000 | 162 000 | 979 000 | 515 000 |
| 1961 | 1 156 000 | 121 000 | 1 281 000 | 355 000 |
| 1963 | 1 200 000 | 114 000 | 1 342 000 | 315 000 |
Man skal her være oppmerksom på at de noe høye tall for Oksval i 1946 og til dels i 1941, til en viss grad skyldtes bussene. Den senere nedgang må imidlertid tilskrives reduksjonen i antall båtanløp. Fra Oksval til Oslo har man relativt god forbindelse om morgenen, men efter kl. 12.10 hverdager leter man forgjeves efter forbindelser på vinterruten. Det samme forhold gjelder hjemreisen hvor sist, båt fra Oslo går kl. 17.50 og på lørdager så tidlig som k1. 17.00.
Nesodden Folkeregister har opplyst at det pr. 1/1 1964 bodde 7 577 mennesker i kommunen. Samtidig registrerer Nesodden Boligbyggelag 2 300 bosettere i den nye Tangenbebyggelsen i tiden efter 1950. Det var bare naturlig at denne organiserte boligbygging fra tomter utparsellert av kommunen og med kommunal hjelp til opparbeidelse av veier, vann og kloakk, nye skoler og en total omlegging til det bedre av båtforbindelsen over Nesoddtangen brygge til Oslo, skulle vise den største økningen i befolkningstilveksten.
Likevel er det i samme periode kommet til ytterligere 885 mennesker som i de aller fleste tilfeller har bosatt seg i velområdene. Vi skal også huske på at det fremdeles bor 5 277 mennesker utenfor Tangenområdet, d.v.s. 70 % av Nesoddens befolkning, og herav sogner igjen de aller fleste til velområdene og er avhengig av de lokale veier, det vedlikehold og den utbygging av områdene som utføres gjennem vellene.
De tall som fremkommer i rapportskjemaene fra Vellene for 1963 er i seg selv meget interessante, og da vi samtidig har innhentet en del opplysninger om stiftelsesår og tidligere jubileumsberetninger, har vi samarbeidet dette i en oppgave som vi her gjengir:
| Velforening | Antall | Meter | Antall | Stiftet | Beretning | |
| medl. | priv.vei | fastb.fam. | ||||
| Alværn | 90 | 2 500 | 21 | 26/7 | 50 | – |
| Berger | 65 | 1 800 | 45 | 21/7 | 29 | 25 år 1954 |
| Blylaget | 83 | 5 100 | 65 | 1916 | – | |
| Bomansvik | 100 | 3 085 | 32 | Juni | 14 | – |
| Dalbo | 72 | 1 800 | 6 | 24/6 | 28 | 25 år 1953 |
| Ellingstadåsen | 61 | 3 250 | 0 | 23/7 | 14 | – |
| Fagerstrand | 124 | 3 250 | 41 | 1918 | 30 år 1948 | |
| Fjellstrand | 150 | 7 420 | 194 | 6/6 | 12 | – |
| Fjordvangen | 141 | 4 500 | 55 | 16/10 | 23 | – |
| Helvik | 90 | 4 500 | 37* | 1/6 | 12 | 50 år 1962 |
| Flaskebekk | 73 | 2 500 | 15 | 3/9 | 94 | 50 år 1944 |
| Helvikskog | 123 | 5 710 | 40 | 17/8 | 20 | 25 år 1945 |
| Ildjernet | 44 | 1 850 | 0 | 6/8 | 33 | 25 år 1958 |
| Nesoddtangen | 86 | 3 475 | 60 | 29/6 | 20 | – |
| Nordstrand | 23* | 650* | 10* | 5/7 | 47 | – |
| Oksval | 152 | 6 600 | 139 | 18/7 | 04 | 40 år 1944 |
| 50 år 1954 | ||||||
| Rudstrand/Presteskjær | 11 | 1 400 | 0 | 13/7 | 44 | – |
| Sjøstrand | 92 | 3 890 | 38 | 16/8 | 17 | – |
| Solbakken | 22* | 7 500* | 7* | 14/6 | 46 | – |
| Solbergskogen | 77 | 3 000 | 8 | 1935 | – | |
| Solåsen | 31 | 1 860 | 18 | 1947 | 10 år 7957 | |
| Spro | 70 | 1 300* | 43* | 17/8 | 47 | – |
| Svestad | 89 | 800 | 24* | 5/7 | 26 | – |
| Torrvik | 40* | 2 000* | 9 * | ca. | 1934 | – |
| Ursvik | 126 | 6 000 | 29 | 23/7 | 20 | – |
| Øvre Torrvik | 54 | 1 350 | 54 | 16/10 | 47 | – |
| 2 089 | 81 090 | 990 | ||||
| Søndre Langåra (Frogn) | 49 | 3 000 | 1 | juli | 24 |
*) Rapportene for 1963 mangler eller er ufullstendige. Tallene er hentet fra tidligere oppgaver.
Idet vår jubileumsberetning går i trykken kan vi notere ytterligere 8 medlemmer i Oksval Vel, slik at tallet idag er 160, hvilket også vil fremgå av fortegnelsen som følger beretningen.
Efter de opplysninger som er innhentet, skulle det altså være Flaskebekk Vel, stiftet i 1894, som er det eldste Vel på Nesodden. Og såvidt vites har Vellet der vært i kontinuerlig virksomhet helt siden starten. Bosetningsmessig er Flaskebekk neppe av så gammel dato, men da det først kom folk der, ble det tråkket en sti østover langs Skoklefaldtjernet, gjennem Skoklefald gård frem til rodeveien ved Berger. Denne sti ble i 1872 opparbeidet som kjørevei for kommunens regning med grunnavståelser fra gårdene Skoklefald og Flaskebekk. Stedet fikk i 1873 egen brygge, og det var vel dette som åpnet veien for utparsellering av tomter til sommervillaer i årene efter 1890.
Anno 1944. Kødannelse og vedopplag er de karakteristiske trekk i bryggebildet.
På Rudstrand brygge ble det angivelig stiftet et interessentskap for utparsellering i 1901, men noe Vel i vanlig forstand kom ikke igang før en god del år senere.
Det ble derfor Oksval som den 18. juli 1904 fulgte som Vel nr. 2 på Nesodden, og da hadde stedet allerede 4 helårsboliger og 17 sommervillaer. En ganske anselig koloni som helt fra starten fikk et aktivt og handlekraftig Vel.
Vår utflytter, Georg Boman, sørget i 1914 for starten av Bomansvik Vel, og av våre gode naboer kom Helvik i 1912 og Helvikskog (også Boman), Ursvik og Nesoddtangen i 1920.
En rekke av Vellene her ute har ved jubileer fra 10, 25, 30, 40 og 50 år utgitt beretninger som gjennem omtalene av de respektive velområder også bidrar til kompletteringen av Nesoddens historie.
Med beliggenhet i Frogn, men kommunikasjonsmessig under Nesodden, ligger Søndre Langåra Vel stiftet i juli 1924 og medlem av Fellesvellet. Blylaget i Bunnefjorden og Fagerstrand på vestsiden, er som kjent rene Nesoddbrygger, men begge velområder strekker seg inn i nabokommunen Frogn.
Med i Fellesvellet for Nesodden er således idag hele 27 Vel.
Av rapportskjemaene vil det fremgå at småveiene i velområdene i alt representerer 81 km, en ganske betydelig veilengde. Fra andre oppgaver har vi funnet at gårdsveier, nyanlagte veier i boligstrøkene og andre private veier teller ca. 119 km. De kommunale veier sammen med statens og fylkets veier på Nesodden utgjør ialt 103 km.
Oksval Vel i nyere tid
Vår beretning gjorde et opphold i omtalen av arbeidet i Vellet for tiden omkring 1931/32. Av protokollene synes å fremgå at det nu fulgte noen gode og rolige arbeidsår. Man fikk utbedret småveiene ytterligere i det nordlige område, samtidig som Vellet deltok i konferanser med Knut Hesstvedt som foresto utparselleringen av området mot syd, hvor han efter salgskontraktene skulle opparbeide de nødvendige veier.
Det lå «tyngde» bak gubbelaget som representerte Oksval på I.S.I. under Vellets arrangement i 1951.
Helt rolig var det nok ikke likevel, idet Vellet på denne tid ble engasjert i en sak hvor man måtte søke rettens avgjørelse. Når vi nevner den her, er det fordi vi gjerne vil klarlegge Vellets forhold til slike saker, og fordi den foreliggende sak har stor prinsipiell betydning, og vel også skapte presedens for noen av de spørsmål som kan henføres til villaklausulene for stedets eiendommer.
Rent generelt har Oksval Vel tatt det standpunkt at Vellet ikke skal la seg engasjere når det gjelder tvistesaker av privat karakter, om for eksempel slikt skulle forekomme mellem naboer eller grupper av grunneiere. Noe anderledes vil selvfølgelig spørsmålet stille seg om saken skulle gjelde brudd på villaklausulene, eller berøre området i sin almindelighet og medføre skader eller ulemper for Vellets medlemmer. Slike forhold synes å ha vært tilstede i 1933/34 da Bakkegården ble solgt til en forening som aktet å benytte eiendommen som feriested. Saken kom for retten og den ga enstemmig medhold til Vellets og grunneiernes påstand, slik at angjeldende forening ikke fikk anledning til å benytte eiendommen som utfluktsted for foreningens medlemmer, og heller ikke som samtidig oppholdsted for en flerhet av familier.
Gjennem Vellet ble vintervaktholdet opprettholdt, først med Kjell Riis, siden med Erling Løvaas. Disse to, sammen med Harald Hermansen og Erling Hansen Wold (nu på Berger) deltok i de stadige veiarbeider som pågikk, også inn i okkupasjonstiden. Pengene satt den gang relativt lett, og basarer og lotterier i Oslo og på Oksval innbragte store beløp som ble merket for Badesaken og et nytt bryggehus. Således greide man i 1944 også å skaffe tilveie nødvendige midler til støping av trappene mellem Nedre og Øvre Movei. Vellet gjorde også den første avtale om sneplogkjøring med Johan Anderson.
Vellets 40 års jubileum ble feiret i 1944 og man utga i den anledning den første beretning med Rolf J. Myhre som hovedredaktør. Tidene dengang gjorde det imidlertid vanskelig å feire dagen slik man gjerne hadde villet.
Året efter, altså i 1945, ble det besluttet å utgi lokalavisen «Oksval-Posten». I vårt arkiv finnes 1 utgave for hvert av årene 1945, 1946 og 1947. De utgaver som kom, var satt med ordentlig trykk, med billedstoff og mange interessante artikler og meddelelser fra redaktøren og Vellets styre. Avisen gikk inn da Fellesvellets Avis nu var på trappene. «Oksval-Posten» gjenoppsto imidlertid i 1961 og utkommer nu 3 ganger om året. Hittil er den kommet ut 8 ganger.
Oksval Yngres Vel – fra et skirenn.
Det er tydelig at Badesaken har hatt høy prioritet, for man disponerte faktisk den nette sum av kr. 22 764,32. Da det senere viste seg at de innsamlede penger under saneringen var blitt båndlagt for dette formål alene, satte man opp et omfattende arbeidsprogram for strandområdet. Badestranden ble renset, bekken lagt i kanal, terrasser bygget, trapper støpt, benker og bord anskaffet, trær plantet, sole- og dansegulv bygget, likeså et privet.
Like stor aktualitet synes molosaken og båthavnspørsmålet å ha hatt. Man hadde diskutert et alternativ ut for den nye felles «Gislestranden», men funnet at bunnforholdene her var vanskelige og dybden for stor. Derefter sluttet man opp om prosjektet ved båtstranden og en kombinasjon av mudring og molo. Da politiet ikke ga tillatelse til bruk av Badesakens penger, fant man det vanskelig å reise annen kapital, og saken ble midlertidig stilt i bero.
Et tegningsutkast til Bryggehuset var laget av Henry Himberg i 1945 og senere noe omarbeidet av arkitekt Jan Hemsen. Byggmester ble O. Ormestad med en pris på kr. 10 100,00 for tømmermannsarbeidet. Det fremkom dessverre klager fra naboene om misbruk og bråk i forbindelse med det kombinerte sole- og dansegulv og det ble tilslutt fjernet.
Sommeren 1950 og igjen i 1951 hadde Vellet større arrangementer på «I.S.I.» med underholdning, utlodning, salg fra bodene, og selvfølgelig dans efterpå.
I 1951 forelå en reguleringsplan for Nordre Nesodden som forutsatte en ny, bred motorkjørevei fra Nesoddtangen langs stranden på Bunnefjordsiden tvers gjennem Oksval. Vellet gjorde oppmerksom på den berøvelse av privat grunn som dette ville innebære, og fikk senere medhold i den innsendte protest.
I 1953 ble «Oksval Yngres Vel» stiftet med stor oppslutning fra stedets unge Det ble arrangert søndagsturer til museer og andre severdigheter, skirenn, løvsagkurser og felleslesning fra kjente verker i litteraturen. «Oksval Yngres Vel» besto i mange år under ledelse av frk. Gudrun Moen, inntil de yngre ble eldre og virksomheten tok slutt.
Fremme ved 50 års jubileet i 1954 finner vi at Vellet gikk til innkjøp av en rekke håndbårne veiskilt utført i tre, hvorav de aller fleste heldigvis står den dag i dag. Nok en gang ble det gjort en generaljobb på småveiene som allerede var kommet i forfall. Man utga igjen en jubileumsberetning som supplement til den tidligere, med J. W. Wettergreen som hovedredaktør.
Jubileet ble feiret med et stort arrangement på Oksval brygge i alle tiders strålende vær, og på høstparten med en stilig fest i Oslo for medlemmer med ektefeller. Ved denne anledning ble Ragnvald A. Larsen og J. W. Wettergreen utnevnt til Vellets første æresmedlemmer.
I 1956 foreslo styret for årsmøtet at det medlem som hadde betalt kontingent i 40 år skulle bli stående som medlem resten av levetiden uten å betale kontingent til Vellet. Årsmøtet sluttet seg til styrets forslag og Harald Hermansen, som var tilstedet på møtet, ble utnevnt til æresmedlem.
Æresmedlemmer av Oksval Vel
| Ragnvald A. Larsen,
Knuts vei 17. Kasserer i Oksval Vel 1944 og 1945. Formann 1946. Sekretær 1950 og 1951. Æresmedlem fra 1954. |
J. W. Wettergreen,
Tidligere adresse Kleiva 6, Sekretær i Oksva1 Vel 1932 og 1933. Formann 1934, 1935 og 1936. Sekretær 1937 og 1945. Æresmedlem fra 1954 |
| Harald Hermansen, Øvre Movei 7,
Oksvalboer siden 1911. Mangeårig medlem av Oksval Vel. Æresmedlem fra 1956. |
Oksvals æresmedlemmer av Fellesvellet
| Som representant for Oksval Vel har Eben Tengs, Eigils vei 2, i mange år møtt i Fellesvellet hvor han har innehatt en rekke tillitsverv, i foregående periode som formann i valgkomiteen. Tengs er den første av Oksval Veis medlemmer som er utnevnt til æresmedlem av Fellesvellet. | I 1954 ble Birger Rasmussen, tidligere adresse Bangs vei 4, utnevnt til æresmedlem av Fellesvellet, som erkjentlighet for at han sammen med sin bror i alle år hadde holdt åpen for badende deres eiendom «Flatebystranden» mellem Fjordvangen og Berger. |
Som Oksvals tredje representant er Ragnvald A. Larsen utnevnt til æresmedlem av Fellesvellet, for sine fortjenester som formann og medlem av styret i en lang rekke år, og for sitt utrettelige arbeide for Velsaken på Nesodden. Larsen har nu i flere år stått som redaktør av Fellesvellets Avis.
Jubileums året 1964
Styret i Oksval Vel i jubileumsåret består av:
| Styret: | Isak Th. Nordahl, formann.
Svein Grønstad, sekretær. Bjørn Sivertsen, kasserer. |
|
| Varamenn: | Frank W. Aamodt og Kjell Briseid. | |
| Revisor: | Gudrun Moen. | |
| Valgkomité: | Arne Labrå og Rolf J. Hansen. | |
| Arr.komité: | Bernt Fridstrøm, fru Mary Skaug, Lyder Hope,
Oddvar Solberg og Gunnar Dagestad. |
|
| Red.komité: | Kjell Briseid, Chr. C. Bang og Ragnvald A. Larsen.
Tilknyttet som korrekturleser: Sven Leyell Finstad. |
Vi skal ikke her foregripe begivenhetene for meget, da denne beretning nødvendigvis må avsluttes og gå veien om trykkeriet før selve jubileumsommeren innledes. Således vil styrets beretning om driftsåret 1963/64 som vanlig bli forelagt det kommende årsmøte.
Redaksjonskomiteen har imidlertid hatt kontakt med styret og fått anledning til å referere en del om de planer og vedtak som er truffet i forbindelse med 60 års jubileet.
Styret har således bestemt og organisert en større basar allerede på vårparten og forsommeren, idet inntekter fra denne skal delta i bestridelsen av utgiftene i jubileumsåret. Styret har også hatt flere møter med Arrangementskomitéen og drøftet opplegget for årets midtsommerfest som skal gå av stabelen lørdag 20. juni på Oksval brygge.
Så følger jubileumsdagen, lørdag den 18. juli. De 60 år vil bli feiret med en sammenkomst for medlemmer med ektefeller i Pers Konditori, Tangen Centrum. Som Vellets gjester ved feiringen er med ektefeller innbudt representanter for Nesodden kommune og Fellesvellet.
Nye æresmedlemmer
| Fru Karen Singer, Singersvei 1.
Medlem av Oksval Vel siden 1917 sammen med sin mann og i eget navn. |
Sven Leyell Finstad, Nedre Movei 28/30.
Medlem av Oksval Vel siden 1928. Vellets sekretær i årene 1928, 1929 og 1946, kasserer i 1930. |
Oksval Vels Takkeadresse
Oksval Vel har siden 1956 et vedtak på årsmøtet om spesiell heder for medlemmer med mange års medlemskap. Efter nøye gransking av medlemsfortegnelsene er styret kommet til den konklusjon at normale generasjonskifter i de aller fleste tilfeller vil bryte en 40 års periode for personlig medlemskap. Oksval Vel har således en del medlemmer med mangeårig medlemskap, men som ennu ikke har nådd den tid som tidligere er fastsatt.
Styret har derfor utarbeidet en spesiell Takkeadresse som vil bli tilstillet følgende medlemmer, her nevnt alfabetisk orden:
Chr. C. Bang, Bangs vei 2.
Oksvalboer siden 1893 med direkte fortsettelse av sin fars medlemskap fra 1904.
W. Fleischmann, Edvards vei 16,
Medlem siden 1928/31.
Einar Johannesen, Eysteins vei 9,
Medlem siden 1931/32. Vellets sekretær 1949.
Fru Elin Krogh, Bangs vei 6,
Medlem siden 1927 sammen med sin mann og i eget navn.
Fru Gunvor Larsen, Eysteins vei 10,
Medlem siden 1926.
Fru Maria Myhre, Edvards vei 14,
Oksvalboer siden 1920 og medlem sammen med sin mann og i eget navn fra 1932.
Fru Sina Rasch, Oksvalveien 14,
Medlem siden 1925 sammen med sin mann og i eget navn.
Fru Agnete Saugstad, Støps vei 1,
Medlem siden 1931/32 sammen med sin mann og i eget navn.
Harald Skattum, Eigils vei 4,
Medlem siden 1934. Vellets sekretær i 1938 og 1939.
Frkn. Thea og Anna Støp, Støps vei 2,
Oksvalboere siden 1908 med direkte fortsettelse av sin fars medlemskap fra 1908.
Eben Tengs, Eigils vei 2,
Medlem siden 1937. Vellets formann i 1938, 1939, 1940 og 1941.
Th. Tharaldsen, Olavs vei 13,
Medlem siden 1931/32.
Fru Betzy Tollefsen, Oksvalveien 8,
Oksvalboer siden 1892 med fortsettelse av sin fars medlemskap fra 1904.
Videre har ytterligere 30 medlemmer stått tilsluttet Oksval Vel sammen med sin mann eller i eget navn siden årene 1936/44.
Vi avslutter derfor denne beretning med et sammendrag fra medlemsfortegnelsene i jubileumsårene 1944, 1954 og 1964, sammen med en oppgave over formenn og velstyrer. På medlemsfortegnelsen har vi på grunnlag av det materiale som her er referert til, avmerket
*** = æresmedlemmer,
** = min. 30 års medlemskap og
* = min. 20 års medlemskap.
Tillegg til jubileumsberetningen ved 6o år – 1964.
Medlemmer i Oksval Vel, hentet fra de offisielle fortegnelser:
| Navn: | Oksval-adresse: | Medl. 1964: | Medl. 1954: | Medl. 1944: | Fra: | |
| Albertsen | Singers vei 3 | Aage | – | Olga | ||
| Andersen | Nedre Movei 16 | Elsa | Arnt | – | ||
| Andersen | Øvre Movei 1 | – | fru | Halvdan | ||
| Andersen | Eigils vei 1 | Reidar | Johan | Johan | ||
| Arntzen | Kåres vei 2 | Johan | – | – | ||
| Aune | Støps vei 8 | – | – | Rikard | ||
| * | Bae | Olavs vei 2 | Anders | Anders | Anders | 1937 |
| Bakland | Støps vei 6 | D. | – | – | ||
| Bakos | Knuts vei 4 | Tore | – | – | ||
| ** | Bang | Bangs vei 2 | Chr. C. | Chr. C. | Hans | 1904 |
| Beck | Øvre Movei 1 a | Judith | Georg | – | ||
| Bentzen | Nedre Movei 9 | S. | – | H. C. | ||
| Bergmyr | Knuts vei 33 | Omar | – | – | ||
| Bjørk | Knuts vei 29 | Martha | Martha | – | ||
| Bjørnsen | Badeveien 2 | Erling | Erling | – | ||
| Bolstad | Kleiva 2 | – | August | August | ||
| Boyesen | Tangenveien 60 | – | Eyvind | – | ||
| Bowitz | Støps vei 2 | Gustav | Gustav | – | ||
| Bratteli | Edvards vei 3 | Trygve | Trygve | – | ||
| Bratung | Olavs vei 5 | Dagmar | – | – | ||
| Briseid | Oksvalveien 13 | Kjell | – | – | ||
| Brorson | Øvre Movei 2 | Roar | – | – | ||
| Brustad | Sigurds vei 1 | Kristian | – | |||
| * | Bøyding | Knuts vei 22 | Odvar | Odvar | Odvar | 36/44 |
| Christensen | Knuts vei 1 | Sv. | Sv. | |||
| Dahl | Kåres vei 2 | Aksel | Aksel | |||
| Dahl | Støps vei 6 | – | Øyvind | |||
| Dagestad | Kleiva 6 | Gunnar | ||||
| Davidsen | Knuts vei 42 | Egil | ||||
| Digerud | Håkons vei 2 | Einar | ||||
| Ehrnst | Eysteins vei 10 | Jacob | ||||
| Eliassen | Grøndahls vei 3 | Sverre | ||||
| Elton | Knuts vei 23 | Gunnar | ||||
| Elvestad | Tangenveien 84 | Kåre | ||||
| Eriksen | Oksvalveien 10 | Erling | ||||
| Erlandsen | Eigils vei 1 | – | Olaf | Olaf | ||
| Fagernes | Knuts vei 33 | – | Herbert | Herbert | ||
| Falkenberg | Eysteins vei 1 | Henning | – | |||
| Finnbråten | Knuts vei 3 | – | Anker | |||
| * | Finnbråten | Knuts vei 3 | Ivar | Ivar | Ivar | 1944 |
| *** | Finstad | Nedre Movei 28 | Sven L. | Sven L. | Sven L. | 1928 |
| Fjeldseth | Eysteins vei 10 | Johan | – | – | ||
| ** | Fleischmann | Edvards vei 16 | W. | W. | W. | 28/31 |
| * | Folkan | Grøndahls vei 5 | Ragnvald | Ragnvald | Ragnvald | 36/44 |
| Follum | Tangenveien 50 | Anker | – | – | ||
| Fridstrønt | Knuts vei 6 a | Bernt | – | – | ||
| * | Gebhardt | Edvards vei 18 | Otto | Otto | Otto | 1939 |
| Gisle | Edvards vei 11 a | – | – | Edv. | ||
| Gjertsen | Oksvalveien 7 | Willy | Willy | – | ||
| Granberg | Eysteins vei 7 | – | Randi | |||
| Grøndahl | Oksvalveien 10 | O. C. | O. C. | |||
| Grønstad | Nedre Movei 5 | Ella | Brostedt | Brostedt | ||
| Grønstad | Nedre Movei 5 | Svein | ||||
| Gulbrandsen | Tangenveien 84 | Sigrid | ||||
| Guldby | Knuts vei 34 | Gunnar | ||||
| Gulliksen | Eysteins vei 2 | Gullik | Gullik | |||
| * | Hagen | Knuts vei 13 | Gustav | Gustav | Gustav | 36/44 |
| Hagen | Knuts vei 39 | Odd | ||||
| Halmrast | Oksvalveien 22 | – | – | Hans | ||
| Hasle | Tangenveien | – | Magne | – | ||
| * | Hammersmark | Grøndahls vei 2 | Alvilde | Alvilde | Alvilde | 36/44 |
| Hansen | Knuts vei 5 | Agnes | Agnes | – | ||
| * | Hansen | Knuts vei 10 | Herman | Herman | Herman | 36/44 |
| Hansen | Tangenveien | – | – | Marius | ||
| Hansen | Tangenveien 72 | – | Ole | – | ||
| * | Hansen | Grøndahls vei 7 | Ragnhild | Ragnhild | Ragnhild | 36/44 |
| Hansen | Knuts vei 5 | Rolf J. | – | – | ||
| Hansen, Silju | Oksvalveien 20 | Kai | – | |||
| Hansteen | Evdards vei 8 | M. Chr. | M. Chr. | |||
| Hatt | Nedre Movei 22 | Johan | ||||
| Haugan | Oksvalveien 5 | Eyvind | Eyvind | |||
| * | Hauge | Eigils vei 6 | fru | A. | A. | 1940 |
| Haugen | Knuts vei 30 | Alfred | Alfred | |||
| Hauger | Øvre Movei 9 | Hans | Hans | |||
| Heidi | Bangs vei 10 | Arnt | Bekken | Bekken | ||
| Helgerud | Eysteins vei 9 | Arnt | ||||
| Hellebostad | Oksvalveien 3 a | Peder | ||||
| Henriksen | Tangenveien 48 | Carlo | ||||
| Henriksen | Øvre Movei | – | – | Inga | ||
| Herberg | Tangenveien 44 | – | Odd | – | ||
| *** | Hermansen | Øvre Movei 7 | Harald | Harald | Harald | 28/31 |
| * | Hermansen | Håkons vei 1 | William | William | William | 1942 |
| Himberg | Knuts vei 4 | – | Signe | Henry | ||
| Hjort | Støps vei 8 | Sigurd | – | |||
| Holtung | Nedre Movei 5 | Bernh. | ||||
| Hope | Oksvalveien S | Lyder | – | |||
| Houg | Knuts vei 7 | Halvor | Halvor | |||
| Howlung | Oksvalveien 4/6 | Willy | ||||
| Hveem | Knuts vei 11 | Gustav | Gustav | |||
| Høgbo | – | – | Arild | |||
| * | Iversen | Olavs vei 11 | Adolf | Adolf | Adolf | 36/44 |
| Iversen | Oksvalveien 4/6 | Kristian | Jenny | Bjørn | ||
| Iverslien | Tangenveien | – | Magne | – | ||
| * | Jakobsen | Kleiva 7 | Gunvor | O. M. | O. M. | 36/44 |
| Jensrud | Knuts vei 31 | Signe | Signe | – | ||
| ** | Johannesen | Eysteins vei 9 | Einar | Einar | Einar | 31/32 |
| Johansen | Oksvalveien 7 | – | – | Alfred | ||
| Johansen | Edvards vei 4 | Knut L. | Ernst | Ernst | ||
| Johansen | Tangenveien 74 | – | Oskar | – | ||
| Johnsen | Håkons vei 2 | – | Bjarne | Bjarne | ||
| Johnsen | Eysteins vei 3 | – | Bj. | – | ||
| Johnsen | Edvards vei 9 | Marit | Ragna | M. M. | ||
| Johnsen | Olavs vei 15 | – | – | Ludv. | ||
| Johnsen | Oksvalveien 1 | – | Tho. | |||
| Jørgensen | Knuts vei 34 | James | James | |||
| Karlsen | Knuts vei 8 | Reidar | ||||
| Kollerud | Bangs vei 8 | L. K. | – | |||
| Kopperud | Tangenveien 52 | – | Hans | |||
| Kopperud | Edvards vei 12 | Leif | Leif | Olaf | ||
| Kragelund | Olavs vei 12 | Chr. | ||||
| Kragelund | Olavs vei 7 | Holger | Holger | |||
| Kristiansen | Dalsbergstien 3 | Nils | ||||
| * | Kristoffersen | Knuts vei 12 | Th. | Th. | Th. | 36/44 |
| ** | Krogh | Bangs vei 6 | Elin | – | Svein | 1927 |
| Krogh | Bangs vei 4 a | Svein | ||||
| * | Kvale | Tangenveien 82 | Jean | Jean | Jean | 1942 |
| Labrå | Knuts vei 6 | Arne | Arne | Johannessen | ||
| Larsen | Knuts vei 15 | Bjørn A. | ||||
| ** | Larsen | Eysteins vei 10 | Gunvor | Gunvor | Gunvor | 1926 |
| * | Larsen | Oksvalveien 9 | Herman | Herman | Herman | 1940 |
| Larsen | Grøndahls vei 6 | Kolbjørn | – | – | ||
| Larsen | Grøndahls vei 3 | – | – | Ludvig | ||
| *** | Larsen | Knuts vei 17 | Ragnvald | Ragnvald | Ragnvald | 1937 |
| Lepsøe | Olavs vei 15 | Fred. | – | – | ||
| Lie | Olavs vei 10 | – | – | Per | ||
| Lifeldt | Eigils vei 3 | – | Arthur | Arthur | ||
| Lilleby | Øvre Movei 2 | – | Erling | Brødr. | ||
| Lillemoen | Olavs vei 1 | Rigmor | R. S. Hansen | R. S. Hansen | ||
| Lindrup | Håkons vei 6 | – | Frida | W. E. | ||
| Lippestad | Øvre Movei 6 | Oscar | – | – | ||
| Ludvigsen | Grøndahls vei 4 | – | – | Ole | ||
| Lund | Oksvalveien 18 | – | – | Birger | ||
| * | Lunde | Kåres vei 3 | Birger | Birger | Birger | 36/44 |
| Lunde | Kleiva 4 | Ragnar | – | – | ||
| Lyche | Håkons vei 6 | Erik E. | – | – | ||
| Lye | Tangenveien | – | Hugo | – | ||
| Løberg | Øvre Movei 1 b | Øivind | – | – | ||
| Løvaas | Øvre Movei 10 | – | – | Erling | ||
| Løvaas | Knuts vei 11 | Helge | – | – | ||
| * | Marthinsen | Støps vei 7 | Birger | Birger | Birger | 36/44 |
| * | Marthinsen | Olavs vei 3 | Oskar | Oskar | Oskar | 36/44 |
| * | Martinsen | Fysteins vei 8 | Alfred | Alfred | Alfred | 36/44 |
| * | Mellby | Knuts vei 2 | Kristine | Oskar | Oskar | 36/44 |
| Moen | Knuts vei 44 | Gudrun | Gudrun | – | ||
| Molteberg | Oksvalveien 11 | – | Åsmund | – | ||
| * | Mustorp | Edvards vei 11 | Marthe | Sigv. | Sigv. | 36/44 |
| Myhre | Kleiva 4 | – | H. | H. | ||
| Myhre | Øvre Movei 8 | Th. | – | – | ||
| Myhre | Edvards vei 4 | – | – | Rolf J. | ||
| ** | Myhre | Edvards vei 14 | Maria | Thorleif | Thorleif | 1932 |
| Naverud | Nedre Movei 20 | Halvard | – | – | ||
| Nesset | Tangenveien 54 | – | Ivar | – | ||
| Nielsen | Håkons vei 3 | – | – | Alfred | ||
| Nielsen | Øvre Movei 6 | – | Olga | Einar | ||
| Nissen | Oksvalveien 3 | – | Per | – | ||
| Noack | Olavs vei 10 | Herbert | Herbert | – | ||
| Nordahl | Øvre Movei 12 | Isak Th. | – | – | ||
| Nordberg | Tangenveien 54 | – | Astrid | – | ||
| Nordin | Olavs vei 12 | – | – | Joh. | ||
| Norum | Eysteins vei 1 | – | Nils | Nils | ||
| Norvold | Dalsbergstien 5 | Reidar | – | – | ||
| Nyhus | Grøndahls vei 1 | Mentz | – | – | ||
| Næss | Eysteins vei 6 | – | Halvor | – | ||
| Næss | Edvards vei 7 | K. og B. | M. | M. | ||
| Odden | Eysteins vei 3 | Oddvar | – | – | ||
| Olsen | Tangenveien 78 | – | Helge | – | ||
| Olsen | Knuts vei 7 a | – | – | Wilhelm | ||
| * | Paulsen | Knuts vei 9 | Anders | Anders | Anders | 36/44 |
| Persson | Knuts vei 19 | Hilmer | Hilmer | – | ||
| Pedersen | Oksvalveien 1 | – | – | Gyda | ||
| Pettersen | Oksvalveien 4/6 | Alf | – | – | ||
| Pettersen | Oksvalveien 11 | Per | – | – | ||
| Pettersen | Edvards vei 10 | Ragnar | Gust. A. | Gust. A. | ||
| Pettersen | Håkons vei 4 | – | Robert | Robert | ||
| Ramsøe | Edvards vei 3 | – | – | Ramsøe | ||
| ** | Rasch | Oksvalveien 14 | Sina | L. B. | L. B. | 1925 |
| Rasmussen | Bangs vei 4 | – | Birger | Birger | ||
| Rasmussen | Støps vei 5 | Gustav | – | – | ||
| * | Raun | Olavs vei 6 | Ole J. | Ole J. | Ole J. | 36/44 |
| Rogne | Nedre Movei 13 | Oscar | – | – | ||
| Rolstad | Knuts vei 8 | Gunnar | Gunnar | – | ||
| Rosenlund | Grøndahls vei 4 | Arne | – | – | ||
| Rustad | Tangenveien 68 | Sigurd | Sigurd | |||
| Røer | Bangs vei 1 | Ole | ||||
| * | Røhne | Kleiva 8/10 | Helge | Helge | Helge | 36/44 |
| Rønning | Tangenveien 68 | Johan | – | |||
| Samuelsen | Oksvalveien 10 | Dagfinn | – | |||
| Samuelsen | Knuts vei 32 | Kåre | – | |||
| Sandberg | Tangenveien 78 | Henrik | – | |||
| Sandell | Dalsbergstien 2 | I. og A. | I. og A. | |||
| ** | Saugstad | Støps vei 1 | Agnete | J. | J. | 31/33 |
| * | Schlevogt | Dalsbergstien 4 | fru F. | fru F. | Henry | 36/44 |
| Segersten | Knuts vei 20 | Jack | Jack | – | ||
| Seland | Tangenveien 76 | Karl Ingv. | – | – | ||
| Sevje | Oksvalveien 11 | John | John | – | ||
| Simonsen | Bangs vei 4 | Bror | – | – | ||
| *** | Singer | Singers vei 1 | Karen | Karen | J. R. | 1917 |
| Sivertsen | Nedre Movei 7 | Bjørn | – | – | ||
| ** | Skattum | Eigils vei 4 | Harald | Harald | Harald | 1934 |
| Skaug | Knuts vei 40 | Reidar | Reidar | |||
| Skjybak | Kleiva 3 | Jens | – | Østen | ||
| Solberg | Knuts vei 9 a | Helge | – | |||
| Solberg | Øvre Movei 9 | Knut | ||||
| Solberg | Oksvalveien 13 | Ludv. | ||||
| Solberg | Kleiva 2 | Oddvar | – | |||
| Solberg | Øvre Movei 9 | |||||
| Solheim | Grøndahls vei 3 | Ragnvald | ||||
| Solland | Tangenveien 60 | Johannes | – | |||
| Stein | Kåres vei 1 | Arvid | Arvid | |||
| Stensrud | Håkons vei 4 | Arne | – | |||
| Stoltenberg | Knuts vei 21 | – | Helge | |||
| Strand | Øvre Movei 3/5 | Wilhelm | – | Hanna | ||
| Stuen | Øvre Movei 4 | Magne | Magne | |||
| ** | Støp | Støps vei 2 | Frkn. | frkn. | frkn. | 1908 |
| Støp-Bowitz | Støps vei 4 | Carl | Carl | |||
| Støre | Kleiva 8/10 | Bjarne | – | |||
| Størvold | Edvards vei 1 | – | Astrid | Gunnar | ||
| Støvne | Edvards vei 2 | – | – | Per | ||
| Stålstrøm | Oksvalveien 13 | Arne | – | – | ||
| * | Sundsby | Olavs vei 4 | fru | Holger | Holger | 36/44 |
| Svenningsen | Eysteins vei 1 | – | – | A. og S. | ||
| Svindland | Olavs vei 8 | – | – | Ståle | ||
| Sørensen | Dalsbergstien 1 | – | Thorleif | Thorleif | ||
| Saastad | Bangs vei 1 | Brynjulf | – | – | ||
| ** | Tengs | Eigils vei 2 | Eben | Eben | Eben | 1937 |
| ** | Tharaldsen | Olavs vei 13 | Th. | Th. | – | 31/32 |
| Thoresen | Grøndahls vei 4 | – | Olaf | Olaf | ||
| Thommesen | Olavs vei 12 | Rolf | – | – | ||
| Thon | Oksvalveien 16 | H. A. | Jørgensen | Jørgensen | ||
| Thorstensen | Eysteins vei 4 | – | Henry | Henry | ||
| Thwaits | Knuts vei 37 | – | Thomas | – | ||
| ** | Tollefsen | Oksvalveien 8 | Betzy | – | Betzy | 1904 |
| Tollefsen | Oksvalveien 8 | Dag | – | – | ||
| Torvund | Edvards vei 2 | Harald | Harald | – | ||
| Toverud | Nedre Movei 32 | Einar | – | – | ||
| Trulsen | Tangenveien | – | – | Trulsen | ||
| * | Trygg-Lier | Kleiva 1 | Borghild | Borghild | Bjarne | 36/44 |
| Tybing-Gjedde | Bangs vei 8 | – | – | T.-G. | ||
| Tyreng | Tangenveien 62 | Bjørn | – | – | ||
| Uddveg | Tangnveien 36 | – | Harald | – | ||
| Vatle | Øvre Movei 10 | Hans | – | – | ||
| Vego | Knuts vei 48 | Asbjørn | Asbjørn | – | ||
| * | Veidahl | Nedre Movei 11 | Carl | Carl | Carl | 1942 |
| Volan | Eysteins vei 5 | – | Jan | Jan | ||
| Warme | Knuts vei 17 | – | Eugen | – | ||
| *** | Wettergreen | Kleiva 6 | – | J. W. | J. W. | |
| Winge | Tangenveien 66 | – | John | – | ||
| Winger | Knuts vei 37 | Amund | – | – | ||
| * | Wold | Knuts vei 36/38 | Ragnhild | Ivar | Ivar | 36/44 |
| Østbye | Oksvalveien 3 | Torolv | – | – | ||
| Aamodt | Eysteins vei 6 | Frank | – | – | ||
| Aas | Oksvalveien 12 | Arvid | – | – | ||
| Aaslund | Edvards vei 22 | Asbjørn | – | – | ||
| 160 medl. | 142 medl. | 125 medl. |
_____________________
Vellets arkiv
Ved 60 års jubileet foreligger blant annet:
| Forhandlingsbok nr. 1 | for Selskapet til Oksvals Vel med referater fra generalforsamlinger, styremøter og konferanser i tiden 18/7 1904 til 1/5 1926. Boken inneholder medlemsfortegnelser fra 1904 og 1924. |
| Forhandlingsbok nr. 2 | ført på samme måte i tiden 26/7 1926 til 27/10 1936. |
| Forhandlingsprotokoll nr. 3 | ført på samme måte i tiden 28/6 1937 til 15/8 1958. |
| Forhandlingsprotokoll nr. 4 | ført på samme måte i tiden fra 18/10 1958. |
| Medlemsprotokoll | påbegynt 1950/51. |
| Kassabok | » 1945/46. |
| Hovedbok | » 1945/46. |
| Scratch-bok | med avisutklipp o. lign. vedr. Oksval og Nesodden. |
| Saksarkiv | med diverse saksmapper og korrespondanse. |
Tillegg til jubileumsberetningen ved 6o år – 1964.
Formenn og styremedlemmer i Oksval Vel:
| Valgår: | Formann: | Sekretær: | Kasserer: |
| 1904 | Hans Bang | Chr. Thorvaldsen | G. H. Kjelsen |
| 1905 | » | P. Holter | » |
| 1906 | Andr. Hiorth | » | Ole Røer |
| 1907 | Hans Bang | » | Chr. Rohde |
| 1908/10 | » | Chr. Thorvaldsen | » |
| 1911/13 | » | Adolf Sørensen | » |
| 1914/15 | » | » | Frk. Nina Haakonsen |
| 1916 | » | O. B. Skoklefald | Chr. Rohde |
| 1917 | C. Støp | J. R. Singer | O. B. Skoklefald |
| 1918 | P. Holter | Fredr. Solberg | B. Kjelsen |
| 1919/20 | » | C. Støp | » |
| 1921 | C. Støp | Fredr. Solberg | Th. Thanum |
| 1922 | Chr. Brevik | » | » |
| 1923 | Ole Røer | » | J. R. Singer |
| 1924 | J. R. Singer | Ole Røer | Fredr. Solberg |
| 1925 | Birger Rasmussen | Sim. Solberg | J Røhne |
| 1926 | L. B. Rasch | » | » |
| 1927 | Sim. Solberg | Ikke valgt | » |
| 1928/29 | Hilmar Sørensen | Sven L. Finstad | A. G. Henly |
| 1930 | » | Ingv. E. Lilleby | Sven L. Finstad |
| 1931 | » | » | H. Myhre |
| 1932/33 | Svein Krogh | J. W. Wettergreen | » |
| 1934 | J. W. Wettergreen | A. Aslaksen | » |
| 1935 | » | » | E. Bye |
| 1936 | » | Eugen Andersen | » |
| 1937 | Eugen Andersen | J. W. Wettergreen | Arnt Andersen |
| 1938 | Eben Tengs | H. Skattum | W. E. Lindrup |
| 1939 | » | » | Ingv. E. Lilleby |
| 1940/41 | » | E. Østen | Per Støvne |
| 1942 | Bjarne Trygg-Lier | Sv. Hauge | Ramsøe |
| 1943 | » | E. Østen | Sv. Hauge |
| 1944 | » | » | Ragnvald A. Larsen |
| 1945 | H. Himberg | J. W. Wettergreen | » |
| 1946 | Ragnvald A. Larsen | S. L. Finstad | Herman Hansen |
| 1947 | A. Iversen | H. Røhne | » |
| 1948 | » | » | Th. Sørensn |
| 1949 | L. Moen | Einar Johannesen | Th. Sørensen |
| 1950 | » | Ragnvald A. Larsen | Eugen Warme |
| 1951 | M. Onsaker | » | » |
| 1952 | Hugo Lye | Gudrun Moen | » |
| 1953/54 | John Sevje | Gudrun Moen | W. Gjertsen |
| 1955 | Gudrun Moen | Harald Uddveg | Sverre Eliassen |
| 1956 | B. Fridstrøm | » | » |
| 1957 | » | Fru Hermansen | Gustav Bowitz |
| 1958/60 | G. Rasmussen | » | » |
| 1961/62 | Kjell Briseid | Rolf J. Hansen | Lyder Hope |
| 1963 | Isak Th. Nordahl | Svein Grønstad | Bjørn Sivertsen |
OKSVAL VEL
Regnskap for perioden 10/7 1962 til 20/7 1963.
| Utgifter: | Inntekter: | ||
| Badeflåtens drift ………………….. | 48,00 | Renter ………………………………… | 159,70 |
| W.C. og redskapsbod, avskrives | 5,00 | Kontingenter ………………………. | 2 336,00 |
| Snerydding …………………………. | 315,00 | Midtsommerarrangement …….. | 3 032,64 |
| Omkostn., Oksvalposten, porto | 983,78 | Komm.stønad veibelysning ….. | 420,00 |
| Veibelysning ………………………. | 592,50 | Ekstraord. komm. veibidrag …. | 832,50 |
| Bryggehusets drift ………………. | 379,56 | Kapitalkonto, underskudd ……. | 1 943,61 |
| Telefon 691, bryggehuset …….. | 130,30 | ||
| Tap på kontingenter …………….. | 64,00 | 8 723,85 | |
| Veiarbeider, Vellets tilskudd … | 6 205,71 | Veiaksjonen, grunneiertilskudd .. | 7 000,00 |
| 8 723,85 | |||
| Veiarbeider grunneiertilskudd .. | 7000,00 | ||
| 15 723,85 | 15 723,85 |
Status pr. 20/7 1963
| Aktiva: | Passiva: | ||
| Bryggehuset ………………………… | 8 000,00 | Kapitalkonto ………………………. | 15 433,71 |
| Dansegulv …………………………… | 5,00 | ||
| Redskaper …………………………… | 25,00 | ||
| Kartotek ……………………………… | 5,00 | ||
| Luftgeværer…………………………. | 300,00 | ||
| Kran for slipp ……………………… | 50,00 | ||
| Stolpesko og sikringsbelte ……. | 40,00 | ||
| Kontorrekvisita ………………….. | 1,00 | ||
| Kontingentrestanser ……………. | 160,00 | ||
| Blå bord ……………………………. | 5,00 | ||
| Lampeskiftermekanisme ……… | 50,00 | ||
| Badeflåte og stupetårn …………. | 300,00 | ||
| Kassebeholdning…………………. | 83,61 | ||
| Postgiro …………………………….. | 245,94 | ||
| Kreditkassen, konto 370982 … | 6 163,16 | ||
| 15 433,71 | 15 433,71 |
Ansvar:
For mottatt veidekkmateriale, ikke betalt ca. kr. 2 700,00.
Sandkasser:
11 stk. sandkasser er utgiftsført ovenfor med kr. 672,01. Fondet for Snebrøyting og sandstrøing er søkt om refusjon for 1962/63 med 20 % = kr. 134,40, sammen med utgiftene til snebrøyting kr. 315,00. Totalt vintervedlikehold kr. 449,40.
Medlemstall:
Ved periodens begynnelse 131 medlemmer. Avgang i perioden 6. Nye medlemmer i samme periode 27. Vellet har pr. 20/7 1963 152 medlemmer.
Oksval, 20/7 1963.
| L. Hope
kasserer |
Gudrun Moen
revisor |
| Utgiver: Oksval Vel. Redaksjonskomité: Kjell Briseid, Chr. C. Bang, Ragnvald A. Larsen. Skrift: Kumlien Antikva. Papir: 120 gram hvit kunsttrykk. Klisjeer: Reprodusøren A/S. Trykk: Otto Stenersens Boktrykkeri A/S. Omslagstegning: Kristian Iversen. Omslagstrykk: Silketrykk v/Formtrykk. Omslagskartong: Tosa Buttenkarton. Bokbinder: Lorentzens Bokindustri A/S. Jubileumsberetningen er trykt i 300 eksemplarer. Dette er nr. XXX |