Oksval Vel

 

 

1904-1979

 

 

 

75års Jubileum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utgitt av Oksval Vel

Nesodden

Forord

 

Ved tre tidligere jubileer er det utgitt jubileumsberetninger: ved 40-årsjubileet i 1944, 50-årsjubileet i 1954 og 60-årsjubileet i 1964. 70-års-jubileet blev hoppet over for å ta det igjen i forbindelse med den „rundere» 75-årsdagen.

I 1977 oppnevnte styret C. Støp-Bowitz som redaktør av 75års-beretningen, og på forslag av denne blev to andre Oxval-veteraner, Fredrik Saugstad og Rolf Hansen, oppnevnt som redaksjonsmedlemmer.

Det største problemet, som straks meldte seg, var trykkingen av en bok av en viss størrelse for et såvidt begrenset publikum. Den vilde, med dagens trykkepriser, bli uforholdsmessig dyr. Man blev derfor enige om å benytte skrivemaskinsats og offsettrykk, og det vil glede oss om medlemmene vil sette pris på dette arrangementet.

I de tidligere beretninger er naturligvis svært meget av det historiske stoff som forelå, blitt tatt med, og selv om iallfall de to første ikke lenger er å få kjøpt, har vi ikke funnet å ville gjenta for meget av dette. Isteden har vi forsøkt å belyse andre sider ved stedet, naturen (siden vi nå har en naturforsker blandt oss), en rundtur langs veiene, samtale med veteraner for å få frem halvt glemte episoder o. lign., og så en àjourføring av kartet fra 60-års-beretningen.

Det vil glede oss som har arbeidet med denne beretningen, om flest mulig av Vellets medlemmer og andre med tilknytning til stedet vil få glede og nytte av beretningen i den form den foreligger. Det er sikkert meget av dens innhold som vil interessere og fengsle leserne.

Til alle som har ydet verdifull hjelp på forskjellige måter ved utarbeidelsen av jubileumsberetningen, bringer vi herved vår beste takk.

 

STYRET.

 

Stedsnavnets opprindelse

 

Det er kjent at munkene på Hovedøens kloster (oppført 1147, brant 1532) hadde sommerbeite for en del av sine husdyr på nordøstre Nesodden, og dette antaes å være opprindelsen til stedsnavnet Oxval. Første delen av navnet er jo klar nok: Ox = okse. Annen del av navnet derimot, val, kan kanskje være litt vanskeligere å tyde. Det har vært antydet at oksene blev slaktet her, at det altså skulde dreie seg om oksenes valplass; men også andre tydninger er mulige. Ifølge Norsk Riksmålsordbok kan val ha tre hovedbetydninger: I. valplass, slagmark; II. vadested, flat strand (omkring en vik); III. kyst, strand. Det er vel helst den tredje av disse betydningene man får gå ut fra; legger man den til grunn, blir det mening i navnet: oksekysten, oksestranden.

På det eldste av de Nesoddkartene som er gjengitt i Vellets 60-års-beretning, tegnet av Hans Lemmich Juell i 1800, er navnet skrevet Oxval. Slik var navnet også skrevet på det navneskiltet som stod på det gamle bryggehuset vi hadde til 1947, og da landhandler C. A. Carlsen i 1931 opprettet sin forretning i krysset Eysteins vei / Støps vei, gav han den navnet Oxval Landhandleri. Da det ikke kan sees at det noen gang har vært foretatt noen offentlig navneendring, skulde altså stedets rette navn være Oxval.

På et kart tegnet av løytnant Solem i 1879, også gjengitt i 60-års-beretningen, men med den tydelig feilaktige opplysning at også det er tegnet av Hans Lemmich Juell (79 år efter at han tegnet det første!), er navnet skrevet Okseval. Da man i 1927 fikk en båt som skulde bære stedets navn, blev den hetende Oksvald. Ingen av disse formene kan forøvrig påberope seg noen tradisjon eller hevd, formen med d i enden er i hvert fall åpenbart direkte gal.

 

 

Litt om naturen på Nesodden

 

Det er vel kanskje, bevisst eller ubevisst, ønsket om naturopplevelse som gjør at vi trives så godt på Nesodden, utenfor selve byen. I de tidligere beretningene har naturen så å si ikke vært nevnt, og redaksjonen er derfor kommet til at en kort oversikt over naturforholdene her kanskje kan påregne interesse.

Om naturforholdene på Nesodden skriver sogneprest Chr. Ruge i sin beskrivelse av Nesodden (1743): „Luften og Veirliget findes Høst og Vaar skadeligt for dend Kuld og Fugtighed, de Tiider føre med sig, og derfor befindes de her mest regjerende Sygdomme at være Forkjølelse, Trangbrøstighed, Hoste, Hæshed og Sting. Besynderlige Urter og Væxter findes ikke her. Folk blive her gjerne gamle, Medlidenhed og Hjælpsomhed er en af deres fornemste Dyder, Hevngjærrighed en af deres største Laster; deres eneste Inclination er for Tobak.»

I sin bok „Nesodden Herred» (1924) gir dr. Hj. Berner en oversikt over Nesoddens geologi, som bærer preg av at den ikke er skrevet av en geolog. Forøvrig er det lite å finne i litteraturen om naturforholdene på Nesodden.

 

Geologi.

Når Berner skriver at Nesodden aldri er blitt systematisk undersøkt i geologisk henseende, kan nok dette være riktig. Men som en del av det sydøst-norske grunnfjellsmassivet byr heller ikke halvøen på noen særlig interessante trekk.

Hele Nesodden består næsten utelukkende av grunnfjell (gråsten, d.v.s. gneis og glimmerskifer). Grunnfjellet representerer ikke, som man før trodde, jordens opprindelige størkningsskorpe, den som blev til da planeten Jorden var kommet så langt i sin avkjøling at det ytterste laget var størknet til et fast stenskall. Grunnfjellet er tvert imot tydeligvis oppstått ved omdannelse av enda eldre bergartsmasser av samme hovedtype som de vi kjenner fra yngre formasjoner. Den tiden grunnfjellet stammer fra, kalles Praecambrium eller urtiden. Det finnes ingen tydelige fossiler i grunnfjellet, organismene som levet den gangen, hadde antagelig ingen hårde skall eller skjelettdannelser som egnet seg for fossil oppbevaring.

Gjennem første halvdel av den påfølgende tid, jordens oldtid (formasjonene Cambrium, Ordovicium og Silur), fra for ca. 520 til for ca. 320 millioner år siden, var størstedelen av Norge havbunn, hvor det blev avleiret enorme masser av leire og sand, som efter hvert herdnet til skifer og kalksten, til dels med mengder av fossiler i. Ved overgangen mellem Silur- og Devontiden inntraff den Caledoniske fjellkjedefoldningen som bragte den tidligere havbunnen opp over havflaten og skapte den norske fjellkjeden.

I de påfølgende tider, ut gjennem resten av jordens oldtid, var vår del av landet bl. a. karakterisert av adskillig vulkansk virksomhet som bl. a. førte til en rekke forkastninger, d.v.s. sprekker i jordskorpen, hvor landet på den ene siden av sprekken sank i forhold til den andre. I området syd for Oslo dannet det seg bl. a. to parallelle forkastninger, en langs Nesoddens vestside og en langs Bundefjordens Østside. På vestsiden av begge disse forkastningene sank landet, til dels under havoverflaten, slik blev Oslofjorden og Bundefjorden dannet, mens østsiden blev stående, og vi kan ennu tydelig se den steile veggen på Nesoddens vestside og på østsiden av Bundefjorden. Erosjonen gjennem de følgende årmillioner har så skrapt vekk de yngre bergartene på de høyeste stedene, på Nesodden altså helt ned til grunnfjellet, mens de fossilførende lagene er bevart på de innsunkne, mere beskyttede områdene som Askerlandet og øene i fjorden (f. eks. Ildjernet, Malmøen, Ulvøen).

Vi vet lite om hvad som hendte i vårt område i jordens middelalder og størstedelen av den nyere tid; men ganske „nylig» (geologisk sett), d.v.s. for mindre enn en million år siden, inntraff en betydlig klimaforverring som førte til at størsteparten av Skandinavia (og mange andre områder på den nordlige halvkule) blev dekket av en veldig isbre.

Klimaet svinget forøvrig ganske meget i denne tiden, slik at man regner med at vi har hatt minst fire slike istider i løpet av de siste 600 000 år, med lange mellemistider med klima like bra som idag, eller enda varmere.

Den flere kilometer tykke ismassen trykket landet flere hundrede meter ned, men efter hvert som isen smeltet, hevet landet seg igjen. Isbreen lå imidlertid ikke i ro, den gled langsomt nedover, hos oss vil det si sydover. Denne bevegelsen har bidratt til å grave ut fjorden ytterligere, og den har også gitt Nesodden dens form. Særlig hvor fjellmassen består av hårdt fjell med tilbøyelighet til oppsprekking, dannes det rundaktige rygger med svak helling og glatt, jevnt rundet overflate på den siden isen kom fra (støtsiden), og en uregelmessig overflate med hyller og hakk på den andre siden (lesiden), hvor isen har revet med seg stykker. En slik rygg kalles en „hvalskrott», og hele Nesodden er en eneste stor slik hvalskrott; men både på Oxval og overalt ellers på Nesodden ser vi også mindre og små hvalskrottformete rygger oppå den store.

En annen virkning av isen er at det fryser fast større og mindre sten i dens underside, og når disse skurer over underlaget, efterlater de karakteristiske skuringsstriper i fjellet, som viser isens bevegelsesretning. Fine slike isskuringer ser vi overalt på Nesodden, for å ta de nærmeste eksemplene: på badestranden og i Støps vei.

 

Planteliv.

Nesodden ligger i blandingsskogbeltet ved kysten vår, det vil si at vi har adskillig barskog (gran, furu, ener) med ganske meget løvtrær innimellem: bjerk, asp, lønn, lind, alm, hassel, rogn, og hist og her litt hegg og ek. Der hvor tomteeierne har latt en del av den naturlige trefloraen bli stående, har vi mange steder vakre skogholt. Noen steder finner vi et enkelt flott tre som skiller seg ut, som f. eks. den svære, gamle eken hos Saugstad i Støps vei, eller lerken på Byes tomt. Noen har også et eksotisk innslag på tomten sin, en stor, fin Thuja f. eks., og selv har jeg en japansk Ginkgo.

Grunnfjellet som utgjør Nesodden, gir jo ikke den rikeste jorden, og granskogen er mest av blåbærtypen. For ikke så veldig mange år siden kunde man ennu plukke betydelige mengder blåbær og tyttebær på Oxval. Bringebær, bjørnebær og nyperose finner vi også på egnete steder. Granskogen er jo ikke så rik på mindre blomsterplanter, men gjøksyren trives bra der. Blandt løvtrærne, på åpne steder og langs veikanter er det om våren og på forsommeren et vell av de vanlige blomsterplantene å se: hestehov og blåveis, litt senere danner hvitveisen store tepper, og så kommer løvetannen på alle plener, men selv om den kan være vakker nok, er vi ikke så glad i den. Og så kommer alle de andre som maigull, vinterkarse, liljekonvall, Maria nøklebånd, engsoleie og krypsoleie, blåklokke- og storkenebbartene, stjerneblom og linnea, og langt utover høsten står fremdeles ryllikene i blomst, næsten til sneen kommer

 

 

Mindre påaktet er kanskje bregnene, snellene og kråkefotplantene: ormetelg og skogburkne med sine karakteristiske bladkretser, einstapens brede trekanter, fugletelg og hengeving, og i fjellsprekkene den lille sortburknen. Olavsskjegg har vært funnet ved Presteskjær, men jeg har forgjeves lett efter den på Oxval. I skogen finner vi masser av snelleplanter (kjerringrokk), som barn var jeg med å plukke dem inn i massevis til apotekbruk. Hist og her i skogen støter vi på kråkefotens lange, krypende, næsten tauverklignende stengler. Av laverestående planter er det nok av moser som gir skogbunnen dens vakre grønnfarve, og på alle fjellknauser mellem sisselroten finner vi reinlav og islandslav. Vår og høst, i hvert fall i litt mere regnfulle år, er det bra med sopp, foruten fluesoppene som vi helst undgår, er det kantareller, blåmusseron, puddertraktsopp, kremler, fåresopp, rødskrubb, smørsopp, piggsopp og meget annet godt, og om våren mange steder morkler.

Nede på badestranden blomstrer strandnelliken og aksveronikaen med sine flott mørkeblå blomsteraks. Går vi så ned til vannkanten, kommer vi til algebeltet med de tynne, grønne flakene av havsalaten og dusker av grønskearter. Litt lenger nede i vannet kommer de grønnbrune tangartene som mange kanskje ikke er så glad i når de skal bade: blæretang, kaurtang, grisetang, sagtang, martaum og andre. Enda dypere nede vokser de svære tareartene, fingertare og sukkertare, og en mengde små rødalger, hvor de tynne, krusete flakene av hinneblad skiller seg ut.

Ja, her er noe for enhver smak!

 

Dyreliv.

Nesodden, sommer og badeliv. Ungene har ofte stor moro av alle dyrene de finner i sjøen og på stranden. Får man opp en tarebit eller en tangkvase, kan den være tett besatt med hydroider, som ser ut som små, farverike blomster. Men vi legger mere merke til deres større slektninger, brennemaneten og glassmaneten, som ikke er særlig populære når vi har tenkt oss i vannet. Ofte kan de opptre i store mengder når vind og strøm har drevet dem opp fjorden.

På bunnen er det kanskje sjøstjernene vi helst legger merke til, mest det vanlige korstrollet som varierer veldig i farve og mønster. Alle de tomme, åpne blåskjellene på bunnen vidner om korstrollenes måltider. Inne mellem tangen finner vi også ofte lange, slyngende børsteormer på jakt efter smådyr. Av og til kan vi oppleve å se dem komme i mengdevis opp til overflaten om natten for å gyte. Andre børsteormer som lever i kalkrør, kan ofte sitte tett på sten, skjell eller på tareblader og strekke sine farverike fangarmer ut av røret.

Den store strandsneglen liker seg best akkurat i vannkanten, slik at den blir sittende over vann ved lavvann. I misforstått dyrevennlighet går ofte barn og plukker dem og kaster dem ut i vannet. Små blåskjell sitter også gjerne nokså høyt oppe, men de vandrer nedover med alderen. På sandbunn kan vi også se åndehullene til sandmuslingene, de store, hvite skjellene som barn gjerne leker med.

 

I vannkanten og under båter er det nok av rur, de små, hvite kalkkjeglene som er vonde å trå på. Det er noen eiendommelige, fastsittende krepsdyr som strekker sine lange, tynne ben ut av hullet i toppen av kjeglen for å fange bytte. Dette har gitt dem navnet „vinkende engler»; men kommer man for nær, så f, eks. skyggen faller på dem, trekker de straks benene inn og lukker åpningen. Andre små krepsdyr som tanglopper, spretter inn og ut blandt tangen, og de små, grålige strandrekene blir ofte fanget av barna og kokt i en blikkboks; men stort mat er det jo ikke i dem! Og så er det strandkrabbene da, som får småjentene til å hyle av redsel for å bli kløpet i tærne, men små som de er, er de ikke noe å være redd for. Den store, spiselige krabben, som nok kan klype kraftig, risikerer vi ikke å støte på her i Bundefjorden.

Utenfor bryggen og badehusene kan vi ofte se stimer av forskjellige fisk, mest småsild kanskje. Men ute i fjorden kan man nok få både hvitting og torsk og makrell og andre matnyttige fiskeslag, eller en ulke eller knurr. Av og til forviller en liten hai seg også til våre strender, men bare helt ufarlige arter.

                       

 

 

Sjøfuglene utgjør et kapitel for seg. Før i tiden var det mest svaler, fiskemåke og noen terner vi så, med idag er de helt utkonkurrert av hettemåken med sin karakteristiske mørke hette på

hodet. Ungfuglene er gråbrune som hos alle måker. En del ender er også et hyggelig innslag langs stranden vår.

En sjelden gang har vi også sett en fjordsel eller en flokk niser (småhval) ute i fjorden.

Men det fins da dyreliv på land også. I jordbunnen lever insektlarver, midder og mengder av mikroorganismer som er av stor betydning for planteveksten, og ikke å forglemme metemark, til og med mange forskjellige arter. Den store metemarken på opptil 30 cm trives i god havejord, ofte sammen med den grå metemarken og skogmetemarken. Den siste er mere nøysom og finnes til og med i barskogbunnen. Av og til ser man den blå metemarken i masser efter kraftige regnskyll. Til og med den sjeldne grønne metemarken har jeg funnet på Oxval. I kompost- og løvhauger opptrer kompostmetemarken i store mengder, og under mose på sten finner vi ofte den lille, mørkt rødbrune mosemetemarken som aldri går ned i jordbunnen. I takrenner, stubber, ofte høyt oppe i trærne, kan vi treffe på stubbe- og barkmetemarkene.

Insekter er det nok av, både mygg, fluer, hveps og humler. Hyggeligere er kanskje sommerfuglene, i hvert fall når de er voksne og ikke lenger gjør noen direkte skade. Nattsvermerne samles gjerne rundt lampene på verandaene i sommerkveldene, men siden vi fikk mere moderne veibelysning, foretrekker de ofte å samles rundt lyktestolpene. Av og til ser vi også en snyltehveps eller en svær trehveps som med sin lange leggebrodd skremmer vettet av folk, men de er helt ufarlige, leter bare efter et sted å legge egg. Så kommer kanskje en øyenstikker durende som et lite fly og bråstopper i luften foran ansiktet vårt mens den lurer på om den skal fly forbi til høyre eller til venstre.

Maur kan være litt av en plage når de invaderer spiskammeret, eller hvis det er en art som graver ganger i treverket i huset. Edderkopper, som er våre beste hjelpere i kampen mot skadeinsekter, har vi heldigvis også rikelig med.

 

 

I tjern og dammer er det masser av øyenstikker- og døgnfluelarver, vannkalver og teger. De tegene som setter vond smak på bær, er vi mindre glad i. Om våren finner vi også rumpetroll i dammene, det er larvene til frosk, padder og vannsalamandere. I vått vær er det heller ikke sjelden å møte voksne frosk og padder som er ute på jakt efter insekter og snegler. Er filteret på vannledningen i uorden, hender det at et rumpetroll eller en igle, helst den lille hundeiglen, kommer ut av springen.

Bruker vi øynene godt, kan vi få øye på en firfisle eller en stålorm, kanskje også en buorm eller en huggorm som ligger og soler seg eller er ute på jakt efter insekter og andre skadedyr.

Våren er fuglesangens tid. Heldigvis har vi enda skog nok på Nesodden til at vi kan nyde hele koret av småfugl. Bokfinken og rødstrupen kjenner vel de fleste, kanskje også havesangerens utrolig lange, boblende strofe, løvsangeren, gransangeren, gulspurven, måltrosten, rødvingetrosten, svarttrosten, meisene og alle de andre. Av og til hører vi gjøken, noe de andre fuglene ikke har grunn til å være så glad for. Hele sommeren hører vi de kjente skrikene til grønnspette og flaggspetter. På trestammene ser vi også spettmeisen som klatrer både oppover og nedover stammen eller sitter med hodet nedover og hakker i en kongle den har satt fast i barken på en furu.

 

Pinnsvin og spissmus er dessverre blitt sjeldne å se i det siste. Men ekorn har vi fremdeles rikelig av. At den tar nøtter og kongler, gjør ikke så meget, men når det plyndrer småfuglenes reder, er det ikke så hyggelig. Skogmus har vi også nok av, og om høsten trekker de gjerne inn i forlatte sommerboliger om de kan komme til. I stenrøyser og murer kan vi få øye på en røyskatt eller en snemus. Rev og rådyr løper ofte over veien foran oss, og når søplebøtten er veltet i nattens løp, er det gjerne grevlinger som har vært på ferde. Selv elgen gjester oss en gang iblant.

Dette er bare blitt et springende og høyst ufullstendig streiftog gjennom noe av alt det liv vi kan glede oss over, vi som er så heldige ikke å bo midt i byen. Men hvor mange av oss legger egentlig merke til det alt sammen? Kanskje disse linjene kan bidra til at en og annen av leserne får mere glede av livet omkring seg her på Nesodden.

 

 

En rusletur på Oksval

 

Når vi nå skal ta en tur rundt på vårt velområde, er det for å få ned på papiret noen av de tildragelsene som ikke har vært skrevet ned tidligere, og som kanskje vil være av interesse for dagens Oksvalboere. Det er redaksjonens håp at alle som ser dette og ergrer seg over gale eller ufullstendige opplysninger, vil skrive om det til redaksjonen, slik at det kan komme med i neste jubileumsbok. På denne måten håper vi at mest mulig av «oksvalhistorien» og oksvalhistoriene kan bli alle manns eie.

På en tur rundt Oksval, er nok brygga det riktige stedet å starte, selv om brygga ikke lenger er det sentret som den var for 30 år siden. Helt til lenge etter krigen var den en selvfølge for mange oksvalboere å møte opp på 11-båten hver søndag for å se om de fikk besøk,- eller bare for å se på folket. I det hele var det stor aktivitet på brygga i eldre tid. For eksempel gikk nesten alle varer fra Oslo til kjøpmennene med 11-båten om hverdagene. S/S Oksval hadde denne ruta siden det var den eneste båt med lastebom. Kjøpmennene møtte opp med lastebil eller hest og kjerre for å hente varene sine. På 14,30-båten om sommeren møtte endel av Oksvals hushjelper opp for å møte sine arbeidsgivere og hjelpe dem å bære varer som var kjøpt i byen. Disse hushjelpene møtte naturligvis korrekt antrukket,- enten i sort satengkjole og hvitt forkle, eller i blåtøykjole og hvitt forkle. Ja dengang var brygga et typisk senter med 8 båtanløp hver vei om sommeren og 5 om vinteren. Noen få år før krigen fikk Oksval bussanløp istedet for Helvik. I tillegg gikk det jo også busser fra Tangen. Til tross for de innskrenkede rutene, var båtene nesten tomme om vinteren. Dengang var jo Nesodden en typisk feriekommune. I 1954 prøvde noen av de reisende med båten en morgen å ta en privat folketelling over Oksvals fastboende. De kom til at det bodde 92 mennesker i velområdet den vinteren.

Før krigen ble det holdt en stor bryggefest med basar og utlodding hver sommer. Her underholdt blant annet Herman Hermani noen ganger, men det var også mere lokale innslag. Ved en anledning, presenterte arrangørene fra Vellet den nyvalgte Nesoddprinsessen for publikum. Mange var skuffet over valget,- og det var kanskje ikke så rart. For ”Nesoddprinsessen” var nemlig Finn Tollefsen som var sminket og kledd i de moderne rumbabukser.

 

 

«Flyttebåten» har Dagfin Tollefsen kalt dette bildet fra 1917. Bemerk hvor smal brygga var den gangen.

 

Det venteværelset vi har nå, ble bygget i 1946-47, og det er et resultat av det arbeidet som vellet satte igang under krigen i Trygg-Liers formannstid. Ragnvald A. Larsen var formann da det ble reist. Det var naturligvis et stort økonomisk løft å få opp dette huset. Før denne tid, hadde vi et gammelt, grønt venteværelse som etterhvert ble temmelig ramponert. Her fantes bl. annet en liten hylle for hvert velmedlem for aviser. Det var Vellets bryggemann som hadde jobben å legge avisene i riktig hylle. Ikke alle var like begeistret for det nye venterommet med nøkkel for alle velmedlemmenen, idet det gamle huset var satt opp av Skoklefald, og alle hadde adgang uten hensyn til velmedlemskap.

Vel, vi må komme oss videre, og vi rusler oppover Oksvalveien. På høyre side har vi Brosstads hus. Her bodde før og under krigen to damer,- fru og frøken Pedersen. De kom flyttende til Oksval fra Gressholmen hvor de hadde fyrverkerifabrikk.

Bakkegården er nesten et kapittel for seg. Dette er en av de største eiendommeme på Oksval, og før det ble solgt unna tre tomter, strakte den seg fra Oksvalveien til Øvre Movei og var på 18 mål. I 1933 ble denne eiendommen solgt til Bryggearbeidernes Avholdslag og var tenkt brukt til feriehjem. Som ventet ble det ramaskrik i området, over at nivået skulle trekkes ned på denne måten. Det ble en god del møter om saken, men visstnok ikke noen rettssak. (I jubileumsskriftet fra 1964 er det nevnt at det ble rettssak!) Endel av naboene framholdt at det finnes en klausul på tomtene om at «.der ikke maa bygges arbeiderboliger.» Resultatet ble ihvertfall et nytt salg av Bakkegården, og det fornemme Oksval slapp å få feriehjem på sine enemerker. I Oksvalveien 6 bor familien Iversen som er blant veteranene av de fastboende. De kom også fra Gressholmen hvor de hadde hus inntil Oslo Sjøflyhavn ble lagt der. De flyttet da med seg tildels ganske store frukttrær som de fraktet med fiskeskøyte. Før Iversens bodde en fengselsbetjent her. Han var meget forarget over usømmeligheten som florerte på den tid, og han slo derfor med stokken sin etter folk som var så frivole å vise seg i badedrakt. I Oksvalveien 8 bor familien Tollefsen. Dette huset bygdes før århundreskiftet av Helga og Adolf Sørensen. Stedet fikk navnet Helgolf etter disse. Den generasjonen som har eiendommen nå, er barnebarn av Sørensen. Sørensen bygde like etter århundreskiftet Skovly hvor Saugstad nå bor. Dette for å få noen naboer, og han solgte denne eiendommen til en god venn av seg, Thielemann. Av skjøtet framgår at Thielemann kan bruke Sørensens badehus mot en årlig leie a kr 10.

 

 

 

Helgolf. Her ser vi hvordan huset var håndverksmessig utsmykket. Denslags ser vi ofte på villaer som ble bygget omkring århundreskiftet.

 

Tvers over veien for Helgolf finner vi Kveldsro hvor Gjertsen nå bor. Mange kaller stedet for «Nonneklostret» og dette oppnavnet kommer muligens av at frøken Petrine Pettersen og en husbestyrerinne bodde her. Petrine Pettersen hadde en meget kjent damekonfeksjonsforretning i Oslo. En annen teori om dette oppnavnet går ut på at en diakonisse bodde her en periode.

I Oksvalveien 10 hvor Samuelsen nå bor, bygde Ole C. Grøndahl i 1933/34 to små hytter og bodde der sammen med sin kone som da var nesten 90 år gammel. Hun fortalte om at hun i sin ungdom hørte om planene til bru mellom Oslo og Nesodden. Ole C. Grøndahl som var 16 år yngre enn sin kone, var underoffiser av utdannelse og drev med landmåling til etter krigen, da han var over 80 år gammel. Han var ikke så lite av en original, og hadde mange interesser. Han var blant annet godt orientert i historie og literatur. Vi må anta at det var Hamsun-interessen som førte til at stedet fikk navnet ”Selvanraa”. Grøndahl bodde tidligere i Grøndahls vei og ga altså denne veien navn.

Ved krysset Eysteins vei og Oksvalveien hadde fra først av byggelaget Oksval I avløp for sin kloakk. En eller annen optimistisk planlegger hadde regnet ut at jordsmonnet skulle absorbere avløpet fra 18 husstander. Resultatet ble som en kunne vente, en kraftig stank til sine tider, og et stort område med meget sleip og fuktig overflate. Det var mens dette var på det verste, en av beboerne lenger nede i veien hadde sendt inn en prøve av vannet i sin brønn til Statens Institutt for Folkehelsen (Nå Folkehelsa). Folkevittigheten vil ha det til at svaret lød: «Prøven er helt OK.

Det finnes ikke antydning til eggehvitte i denne urinprøven.» Nå svinger vi opp Eysteins vei. Denne veien og Eigilsvei var de to første som fikk veiskilt på Oksval. Allerede før 1932 kom disse to skiltene opp. Det har vært vanskelig å finne ut hvem det var som satte dem opp, men det er ikke umulig at det var Hilmar Sørensen i Eigils vei 6 som skal ha æren for dette. De øvrige veiene fikk skilt i 1937, og det skjedde i velregi. Riktignok hadde Øvre og Nedre Movei sine navn fra gammelt av,- selv uten skilt.

Oxval Landhandleri ble bygget i 1925, og her var det pølsemakeri, skomakeri, og bakeri i kjelleren. Det hele må ha vært basert på sommergjestene, og det gikk sikkert ikke med overskudd om vinteren når åpningstiden var fra 11 til 13 og kundekretsen var ca 100 personer fordelt på tre lanhandlerier, Støvne i Bomanstuen og Granholt holt jo også åpent.

Især i området rundt Oxval Landhandleri ser vi mange tomter hvor det er et hus og ei lita hytte. Det var jo praktisk for folk å bygge hytte før en startet med selve huset, men det er en klausul på de fleste tomtene om at de skal bebygges med minst 42 kvadratmeter, og i begynnelsen av 30-årene ble det lagt press på for å få oppfylt kravet. Dette var jo hardt for mange i en tid med stram økonomi, men vi hørte ikke om noen som måtte flytte fra sine eiendommer av den grunn.

På denne tid ble murhuset ved landhandleriet bygget. Volan som var murer, bestemte seg for å bygge et murhus. For å gjøre det så billig som mulig, kjøpte han et gammelt fabrikkbygg til nedriving, for 250 kroner. En Osloavis, som skrev om dette i 50 årene, hadde overskriften: Murvilla for 10 kroner. Forklaringen var den at Volan fikk solgt jernkonstruksjonene som hadde vært i fabrikkbygget, for 240 kroner, men vi må tro at det ferdige huset har kostet «noe» mer enn disse 10 kronene,- for ikke å snakke om alt arbeidet. Det fortelles at Volan bar 12 murstein i ryggsekken sin hver gang han reiste fra byen, men han må nok ha fraktet endel stein på andre måter også, for bare ytterveggene ville ha representert over 800 ryggsekker.

 

Den nedre del av Knuts vei ble stort sett bygget ut i perioden fra 1933 til 40. Det var i den tid funkis var den ledende stilart, og mange av husene bar preg av det. Disse husene hadde tak med fall til en side og store vinduer. Endel av dem ble satt opp av en entreprenør som tok på seg flere hus i samme slengen. Denne entreprenøren var litt av en foregangsmann og isolerte sine hus med «Arkimatter», mens det vanlige den gang bare var 4 lag papp og 4 lag panel. Hvis en så nøye etter, kunne en finne enden av matta som stakk fram ved bjelkelagene. I et av disse husene skulle det settes inn et nytt vindu ca 20 år etter at huset var nytt. Da viste det seg at det ikke fantes antydning til matte i veggen, og at det som stakk ut ved bjelkelagene bare var smale remser som hadde blitt lagt inn for bevise at det fantes matter i veggene.

I dette området støter vi også på mange Stenberghus fra den samme perioden. Disse husene har vegger av 2-3” lafteplank, og var stort sett bygget over samme lest. De første som ble bygget, var nok tegnet med en ganske lav annenetasje, men etterhvert fant folk at de ville spandere på seg en planke mer på høyden, og annenetasje,- og dermed også hele huset,- ble høyere og de siste husene som ble bygget før krigen hadde ganske bra høyde på annen etasje. Dette systemet med lafteplank ga pene sommerhus, men de hadde jo ikke noen isolasjon, og var ubrukelige om vinteren, så derfor ble flere av disse husene kledd ut- eller innvendig når de skulle brukes til vinterhus. Samtidig ble de ofte bygget på, slik at det nå er umulig kjenne igjen deres opprinnelse.

Når vi nå er ved enden av Støps vei, stikker vi en liten tur nedover. Her finner vi Baklands hus i nr. 6. Dette huset ble i sin tid flyttet til Oksval nordfra et eller annet sted hvor det ble revet og merket. Videre nedover finner vi nr. 2 og 4 som apoteker Carl Støp kjøpte for ca. 70 år siden. Støp, som jo veien er kalt opp etter, var formann i Vellet i to perioder, og han var også aktiv i styret forøvrig. Det er nå 3. og 4. generasjon som eier dette stedet.

Vi fortsetter vår vandring på Eysteins vei etter avstikkerene ved landhandleriet. Hos gartner Andersen var det tidligere et stort gartneri som Johan Andersen startet. Har var store drivhus og meget store jordbæråkre. Gartneriet solgte såvel jordbær som planter til folk på Oksval, og det hadde i lange perioder fast plass på Stortorget i Oslo. Andersen tok også på seg arbeide med stell i hagene rundt i området.

Vi svinger ned Edvards vei. Hovedredaktøren har allerede i et intervju i denne boka, tatt med et poeng om byggemetoden i Edvards vei nr 3, og vi går videre. Tvers over veien i nr. 1 til Bangs vei, bor nå Saastad.  Her bodde tidligere kullgrosserer Ole Røer. Han fikk bygget en rekke små hus, og hadde blant annet høns og duer. Han flyttet ut ganske tidlig om våren og flyttet inn i september. Mens vi er på denne kanten, får vi svippe litt bortover Bangs vei. I nr. 2 bodde tidligere høyesterettsdommer Hans Bang. Han var Vellets første formann, og han hadde dette vervet i tilsammen 12 år,- mer enn noen annen i hele Vellets historie. Den intelligente leser vil kanskje allerede ha forstått at veien er kalt opp etter Hans Bang.

 

 

Bangs vei 1 har alltid vært en velstelt eiendom.

 

Vi går nå videre ned Edvards vei. Vi får Torvund på høyre side. Dette er altså Bomanstuen som er grundig omtalt i såvel jubileumsberetningen fra 1944 som fra 1964. Her var det nok litt uklarheter med hvem som drev landhandleriet. Finberg drev frem til 1932. Fehn hadde butikken i 33 og 34. Støvne overtok høsten 1934, og i motsetning til sine forgjengere, holdt han åpent også om vinteren.

 

 

I Nedre Movei stanser vi hos Wagner i nr 32 og 34.  Dette huset ble opprinnelig bygget i Holmestrand. Det ble så flyttet til Nesodden hvor skreddermester Rohde tok det i bruk i 1896. Her er det vist mange eksempler på et meget godt håndverk. Takene er utført med overdådige profileringer, og likedan finner vi brystpaneler som meget få ville ha råd til idag. På eiendommen finnes også et lite lysthus. Det fortelles at dette var en gave fra en tysk tøyleverandør. I gulvet her er det en liten luke som fører ned i en minivinkjeller som kan nåes ovenfra. Tøyleverandøren er oppgitt som den som har holdt vinkjelleren stadig fylt. I nr. 26 bodde tidlige frøknene Hatt, som flere ganger har hjulpet til med opplysningene til jubileumsbøkene.

 

 

Nedre Movei 32 og 34 er nå restaurert

 

Frøken Ingeborg Hatt har vært så elskverdig å fortelle en god del til redaksjonen også denne gang. Frøken Hatt, som er tredje generasjon på Oksval, forteller at de hadde bakerovn ute, og det var altså en ovn av den gamle typen hvor en fyrte opp, og når så ovnen hadde fått den riktige temperaturen, ble glørne og asken raket ut og brødemnene satt i. Det fantes også smie på tomta, og i det heletatt bar det preg av at her måtte en klare seg uten nevneverdig samkvem med omverden. Frøken Hatt forteller at hun og søsteren gikk på Berger skole, men da var skolen i Fjordvangkrysset i det gamle, hvite huset som var Kommunale Kontorer før og under krigen. Hun forteller også at de ofte gikk på isen over til øyene når det var kalde vintre.

 

Ja, her slutter vår rusletur rundt i velområdet. Det er noen veier vi ikke har besøkt. Det kan være at disse veiene er lite interessante fordi bebyggelsen er nyere, men det er kanskje mer sansynlig at vi ikke har kjent veiene godt nok til å finne noe å fortelle om dem. Likedan er det sikkert mange eiendommer som her ikke er nevnt, men hvor det virkelig finnes interessante opplysninger. Ja, og så er det sansynligvis ting som er fortalt her og som er mer eller mindre feilaktige. Som nevnt innledningsvis, håper vi at alle lesere hjelper oss med rettelser og tilføyelser, slik at den neste jubileumsboka kan få med nye sider ved Oksvals historie.

 

 

Fra gamle Dage

 

Redaksjonen har hatt en samtale med hovedredaktøren, som vel er en av dem som har de lengste tradisjoner på Oxval, idet han har vært her hver sommer siden 1914.

 

Det har vel skjedd en del forandringer her i disse årene?

Ja, det skulde jeg mene! Det var jo min bestefar, apoteker C. Støp, som kjøpte eiendommen Gjømle i 1908. Den gangen var det tolv villaeiere på Oxval, fortalte han. Huset, som var bygget av Leif Hurup, var oppført i 1903. Tomten var på vel 4 mål og grenset til ville skauen. Senere kjøpte han til en bit av denne skogen også, der hvor mitt hus nu ligger, og til slutt blev også tomten mellem Brattelis hus og Gjømle tillagt. Den nuværende Støps vei var en kort veistump, som fra Saugstads nuværende hus fortsatte i en skogsti. I 1920-årene plukket vi meget blåbær der hvor den såkalte Bakos-plassen med den store butikken nu ligger, og også der hvor Brattelis hus står. Det huset blev forresten bygget på en underlig måte, på 4 stolper, og så laget man kjelleren til slutt! Skoklefalds kuer og hester gikk løse på veiene, og passet man ikke på å holde portene lukket, kom de gjerne inn og forsynte seg av det man hadde i havene. Et annet morsomt innslag den gangen var lirekassemenn som kom i porten og begynte å spille for å få noen øre. Eller det kom en omreisende kramkar og falbød sine varer. Særlig husker jeg er stor, tykk russerinne som kom med sin kuffert med bånd, knapper, strikk, kammer, sakser o. a., og som alltid måtte få julekake og en stor kopp kaffe med mange sukkerbiter.

 

Men hvordan fikk man ellers kjøpt noe her?

Alt måtte husfaren ha med seg fra byen, eller det blev ekspedert med båten. Ved akutt behov var det å gå til Helvik, hvor det var et par landhandlerier. En tid var det en ordning med at fru Hermansen (Harald Hermansens første kone) fikk noen melkesåer med båten og stod i bryggehuset og øste opp melk med et litermål til husmødrene. I „den gule stuen”, Bomansstuen, bodde det alltid en arbeidsmann som gikk rundt og tok småjobber for villaeierne. Den første jeg husker, het Eriksen, han hadde kone og to barn, Edgar og Ella. Efter ham kom gartner Anderson (far til Reidar og Ivar Andersen), som senere etablerte sitt eget gartneri oppe i Eysteins vei. Senere blev den første butikken bygget i flukt med „den gule stuen”, den som nu Torvund har (av tidligere innehavere husker jeg Finberg, Fehn og Per Støvne). Siden kom C. A. Carlsen med sitt Oxval Landhandleri på „Bakos-plassen”, som den gang nærmest lå i skogkanten, og så Granholt.

 

Hvordan var det med badelivet?

Det blev holdt i svært ,sømmelige” former. Damer, og også eldre menn, badet alltid i en sprinkelkum som blev heist ned fra badehusets indre. Men solen kom jo ikke dit inn, og vannet var kaldt i kummen. Jeg prøvde aldri å bade i kum.

 

Hvordan var trafikken?

Man kan vel knapt snakke om trafikk på land i hvert fall. Veien til bryggen var som et uttørket elveleie, full av rullestener; men en gang iblandt våget en hest med en varevogn seg nedover, f. eks. for å hente eller bringe flyttelasset for en sommerboer. En tid kjørte også en melkerute. Veibelysning fantes ikke, vi måtte tenne en fjøslykt når vi skulde følge gjester til båten om søndagskveldene i august eller september.

 

Vi tenkte kanskje mest på båttrafikken.

Ja, båtforbindelsen var i hvert fall bedre enn idag, selv om den hadde sine mangler i mine guttedager også. Det var først bare de tre båtene ,,Bundefjord”, „Helvig” og „Nesodden” som gikk, jeg kan såvidt huske „Frogn” også. (Pussig at Båtselskapet i sin 100års jubileumsberetning kaller båten „Hellvik”, den het da vitterlig „Helvig” så lenge den gikk i Bundefjorden.) Det var flere båtavganger hele dagen, søndag og hverdag, både til og fra byen, hele året. Men i 1920-årene var ikke båtene alltid å stole på. En gang kom båten k1.19.30 fra byen ikke før ved 21-tiden, og fra en uvant kant, den hadde vært en tur borti Askerlandet og hentet disponentens frue, som var i selskap der! Det var aldri reservebåt søndag aften, og hadde det vært fint vær og mange gjester utover, gikk båten ofte full til byen fra Helvik eller Ursvik. Ofte kom den igjen en times tid senere for å hente de uheldige som stod igjen, men jeg husker også hvordan vi gikk opp og ned til bryggen til langt på natt med gjester som skulde til byen. En gang gikk så båten inn til Helvik med gjestene våre, hvor den blev liggende til kl. ett om natten, det var bestilt ekstrabåt til å hente et privat selskap der! Av og til gikk det båt til Tangen på en tid det ikke gikk noen til Bundefjorden, eller omvendt. Min tante, Thea Støp, som også var i apotek, måtte ofte reise den veien om aftenen. Til å begynne med var det ikke vei til Tangen engang, bare en skogsti, og hun fortalte hvordan hun måtte legge seg ned på alle fire for å føle hvor stien gikk!

 

Men det blev bedre efter hvert?

Ja, for å tvinge frem bedre båtforbindelse blev det tidlig i 1920-årene startet et par konkurrerende selskaper. Først Nordøstre Nesodden Aktieskibsselskap med „Odden”, et motorfartøy av tre med to propeller som slo samme vei, og derfor ristet noe forferdelig. Senere kjøpte dette selskapet også en dampbåt, „Odden 2”. Et par år senere kom et lignende selskap inderst i Bundefjorden, med båtene „Angelo” og „Tinfos”. Båtene fra de forskjellige selskapene gikk parallelt utover i middagen. Slikt kunde jo ikke gå. Hvor det blev av „Odden” vet jeg ikke, men Bundefjordselskapet kjøpte efter hvert „Odden 2” som blev omdøpt til „Tourist I” (senere overtatt av Nesoddens Dampskipsselskap) „Angelo” og „Tinfos” (den siste kvittet de seg med igjen). I 1927 som så båten med det forvanskede navnet „Oksvald”, efter at man en sommer hadde hatt en leiet båt, „Frost”, og til sist fikk vi den store, prektige „Ursvik”.

 

Hvordan var det så under krigen?

I 1930-årene var rutetilbudet riktig bra, og da lå det også alltid reservebåt utpå for å se om alle kom med søndag aften. Det kunde være næsten 100 mennesker på bryggen efter en fin søndag om sommeren. Men så kom altså 2. verdenskrig. Tyskerne rekvirerte mange av båtene, og de som var igjen, supplert med tilfeldige leiede båter, som f. eks. „Vestfjorden”, som måtte fyres med ved. Båter og brygger var fulle av vedstabler. Bussene, som da gikk fra Oxval, fyrte med generatorknott, og slepte seg opp bakken til hovedveien, ofte med folk stående til og med på den nedfelte bagagelemmen bak. Og så blev altså Bundefjord Dampskipsselskap og Nesoddens Dampskipsselskap sluttet sammen fra 1942. Det var ingen tvil om at dette måtte komme til å gå ut over Bundefjorden, og det har jo bare så alt for godt slått til. Det ligner jo ingenting at rutetilbudet i Bundefjorden idag er adskillig dårligere enn i 1908! Samlingen av båttrafikken over Tangen og overgang til buss er tungvint og upraktisk for alle som bor langs sjøen, hvor Nesoddens opprindelige bebyggelse ligger. Det er adskillig behageligere å komme rett hjem med båten. Og båtene forurenser jo adskillig mindre enn alle bus­sene og bilene. Dessuten tåler sjøen slitage bedre enn veiene!

 

Du laget en vise den gang Båtselskapet anskaffet „Huldra” og ,,Mikkel”. Kan vi ta inn den?

Ja, tror dere den kan påregne interesse, så gjerne det.

 

Takk for praten, og måtte du snart f å oppleve flere direkte båter igjen!

 

LITT OM BÅTTRAFIKKEN I BUNDEFJORDEN.

(Mel. : En er for liten og en er for stor).

 

Når jeg skal til Oxval, ja så kommer jeg ‘ke hit.

Båten går til Tangen den, men jeg skal ikke dit.

Så må man ta bussen eller gå,

kanskje svømme direkte var no’ å tenke på!

Service er liten, men Nesodden stor.

Det er langs stranden mange som bor.

Noen vil busse, men vi vil ha båt,

så nå må pipen få en annen låt!

 

„Tyrihans”, „Prinsessen” er det trang passasje i,

Er du slank, så kan du kanskje smyge deg forbi.

Kiosken har den største plassen fått,

man kan ‘ke reise båt uten å kjøpe noe godt!

Ja, farten er liten, men kiosken er stor,

Cola og is, det får du ombord;

men bare en røyk kan du ikke mer få,

snart blir det vel forbudt å ta en skrå!

 

Båtselskapet selger båter, bygger nye flott.

Vesle „Mikkel” og et slagskib „Huldra” har man fått.

Båtselskapet må nu snart slå Back,

for disse to vidunderne er skyld i at det sprakk.

Én er for liten og én er for stor.

,,Mikkel” som far og „Huldra” som mor

må gi bastarder av selsom modell,

men Bundefjorden får ‘ke båter lell.

 

,,Mikkel” skulde bli en sann velsignelse for oss,

men vi blev jo lurt, så vi får fortsette å slåss

for til Oxval tør den ikke gå,

her var alt for mange folk som vilde sitte på!

Den er for liten, men Oxval er stor,

her bor det fler enn selskapet tror.

Tenk om de brukte litt sundt folkevett

og sendte hit en stor båt rett og slett!

 

Lumbricus.

 

Oksval vandledning

 

„Aar 1905, den 24, marts afholdtes i Møllergaden nr. 9 et møde af villaeiere ved Oksvald, til stiftelse af selskabet „Oksval Vandledning”.

Slik begynner den første styreprotokoll, og det er blitt mange flere i årenes løp. Vann har det aldri vært for meget av på Nesodden, og for disse villaeiere, med store hus, tjenerboliger og haveanlegg, ble det sikkert snaut med vann bare fra en brønn. De herrer villaeiere som var til stede, het Holter, Stamnes, Thorvaldsen, Kjeldsen og Bang.

Sammen med disse var også eierne av Østre Skoklefaldtjern, Martin og C. B. Skoklefald. Fra dette tjern skulle vannet pumpes over i et basseng og videreføres i rør langs hovedveien ned til Oksval, – og her fordeles i stikkledninger til andelshaverne.

Allerede året i forveien var det blitt sendt ut en innbydelse, og 12 stykker hadde tegnet seg. Overslag over kostnadene hadde de mottatt fra ingeniør Corner, og dette beløp seg til kr. 3765,-. Selskapets kapital ble fastsatt til det beløp som ville medgå til anlegget, „dog ikke mer end kr. 300,- pr. medlem” het det. Årskontingenten, som skulle dekke vedlikehold o.s.v., ble satt til kr. 10,-. Det skulle også svares en årlig avgift på kr.5,- pr. medlem til Martin Skoklefald.

Anlegget var og er ikke isolert mot frost, altså et sommervannsanlegg. Siden dengang er 73 år passert, og mye vann har rent både gjennom og ut av rørene, men mest til glede for andelshaverne, som idag teller 20. „Storveien”s utvidelse, husbygging og kloakkrørlegging, samt tidens tann på jernrørene, har gjennom de senere år herjet stygt med anlegget. Vedlikeholdet er nesten alltid kronglete og sent. De gamle, rustne jernrørene er efter hvert blitt byttet ut med plast.

Vannledningen har ved enkelte anledninger vært forsøkt, idet nye tomteeiere av gamle Skoklefaldeiendommer ikke har villet ha ledningen gjennom sin tomt. Hver gang har disse nye eiere måttet bite i gresset og erstatte eventuelle skader. Selskapets gamle tinglyste overenskomst av 7. mai 1905 (akkurat en måned før unionsoppløsningen med Sverige) med Skoklefald er helt klar på dette punkt og lyder: „Selskabet skal ha ret til over min Carl B. Skoklefalds eiendom, der selskabet finder det bekvemmest, at lægge og vedligeholde vandledning fra Skoklefaldtjernet til villaeierne ved Oksval. ”

Før, da lønninger o.s.v. var anderledes, kunne selskapet tillate seg å ha leiet hjelp til av- og påsetting av vannet, samt vedlikehold (Hermansen, Marius Hansen, og senere John Fjeldseth). Idag derimot strekker ikke budsjettet til, og dette arbeidet blir utført av styret, eller av det styremedlem som er best egnet. Det blir på denne måten veldig „populært” å sitte i styret. Andelshaverne står i grunnen i takknemlighetsgjeld til disse, som sommeren igjennom med rørtang i hånden „flyr” opp og ned langs ledningen. Stort sett er det bra med vann fra anlegget nå, men vannet egner seg ikke til drikkevann lenger, dessverre. Dette berører et par av andelshaverne, idet disse har fått sine brønner forurenset av kloakk fra husbygging, og bare har Oksvals Vandlednings vann.

Lovene fra stiftelsen gjelder også idag, dog med moderate forandringer. Styret, som i hine dager kaltes noe så fint som „Direktionen”, valgtes på generalmøte. Dette ble holdt årlig, – om sommeren. To veier på Oksval har fått navn efter gamle styremedlemmer i Vandledningen, Bangs vei og Støps vei. Vi som er andelshavere i Oksval Vandledning, er tross mange vanskeligheter i de senere år, meget glad for å kunne skru på kranen om sommeren.

 

Badestrand

 

 

Noen få oksvalboere husker at det fantes badekummer under endel badehus. En dame kunne jo dengang ikke bade så menn så det, – selv om badedraktene naturligvis var fotside. En slik badekum var rett og slett ei sprinkelkasse som kunne heises opp og ned under badehuset. Den var som regel belastet med noen store steiner for å synke. Her var ikke de helt store mulighetene til å utvikle så svært eminente svømmeferdigheter,- men så kunne damene som regel heller ikke svømme dengang. Selv om enkelte herrer også foretrakk å bade i kummene, var guttene og mennene mye heldigere. Bang forteller i beretningen fra 1964 at han og hans kamerater badet nakne. De voksne mennene hadde stilige og kanskje litt våvede badedrakter som bare rakk til knærne.

Vel, dette var altså dengang Oxval var ungt som feriested, og Vellet bare så vidt hadde sett dagens lys. Bading var jo en vesentlig aktivitet for feriegjestene, og på begge sider av brygga kom det opp badehus,- med eller uten badekum. Badestranda ved skjæret ble brukt til utskiping av is og tømmer, men siden dette foregikk om vinteren, forhindret det ikke at stranda ble brukt til bading om sommeren. Det er ikke så få som har tatt sine første svømmetak her.

 

 

Det er sikkert mange oksvalboere som aldri har vært på „Fellesstranda”

 

Når vi snakker om badestrand, har vi så lett for å glemme „Gislestranda” som egentlig skulle være Oksvals fellesstrand. Av en eller grunn ble det ikke bygget badehus, men badebrygger her. Det var området like nedenfor Badeveien som var av satt til fellesbadet. Det skal en stor porsjon fantasi,- og lite oppriktighet,- til for å kunne påstå at dette er et barnevennlig sted. Derfor er det kanskje ikke så rart at folk heller har foretrukket å bade på „Oksvalstranda”.

 

 

Oksvalstranda i ny og forbedret utgave.

 

Like etter krigen på sommeren i 1945 ble det satt igang en stor ansiktsløfting på stranda. Bekken fikk støpte sider og tre bruer. Idag ville vel de fleste ha foretrukket å beholde bekken i sin opprinnelige form. Buskasset langs bekken ble hugget ut.

 

 

Moteriktige badedrakter under første verdenskrig, 1921. Badedraktene blir stadig kortere. Når ser vi enden?

 

Det kom en „stupepall” på skjæret, og en trapp ble støpt oppover fjellet for at det skulle være lettere å komme opp og ned i vannet. Disse støpearbeidene ser vi ikke stort til idag. Isen har nok gjort sitt her.

Der ble også bygget et dansegulv like ved Torvunds gjerde, og det var dans om lørdagene sommeren 1945. Samtidig ble det laget skrå paller som kunne legges på dansegulvet slik at en fikk skråningen mot sola istedet for, slik som på resten av stranda,- med fall fra sola. Disse solpallene forårsaket imidlertid et veritabelt rabalder. Underskriftslister ble sendt rundt med protester mot dansegulvet i alminnelighet og mot solpallene i særdeleshet. Blandt annet ble det fremholdt at de unge, halvnakne pikene lå og klinte seg inn på mannfolkene like utenfor en fedevareforretning!! (I sannhetens navn må det erkjennes at det sto matvareforretning og ikke fedevareforretning, men det høres unektelig flottere ut med fedevare.) Enden på visa ble at en grunneier og velmedlem rev dansegulvet. Da dette jo var selvtekt, protesterte naturligvis velstyret, men saken rant ut i sanden, og det ble ikke satt opp verken nytt dansegulv eller solpaller utenfor fedevareforretningen.

 

 

To oksvalpiker på badetur Drøbak i 1917

 

Etter den tid har det ikke blitt gjort så store krafttak på stranda, men vi har da fått gjerde mot veien, flaggstang og søplekasse. Det har også vært en rekke dugnader for å holde stranda iorden. Flåter har vi hatt en del av. Felles for dem alle er at de har vært mektig tunge så det alltid har vært et stort ork å få dem ut og inn.

I skrivende stund, våren 1979 er allerede årets storaksjon satt igang, og det er håp om at vi skal få en enda bedre strand i årene fremover. Når det gjelder selve badevannet…… nei for all del, la oss snakke om noe hyggeligere.

 

 

Velarbeidet de siste 15 år

 

I dette kapittelet skal vi ta for oss velarbeidet i de siste 15 årene.

Velarbeidet for årene før 1964 er blitt utførlig omtalt i de tidligere jubileumsbøkene.

Denne perioden har vært den vanskeligste i vellets 75-årige historie. I årene frem til 1964, ble stort sett alle engasjement som berørte oksvalbeboerene vedtatt og utført av vellet. Det var ikke ofte at Nesodden Kommune tok avgjørelser som grep inn i den enkeltes interesse. At enkelt personer eller lokale grupper på tvers av vellet skulle fatte vedtak som berørte velmedlem, hadde ikke tidligere funnet sted.

Vellets arbeide hadde stort sett til nå hatt karakter av en vern- og velferdsorganisasjon.

Etter 1964 begynte Nesodden Kommune å fatte interesse for vårt område. Det gjorde seg gjeldende i flere forslag som omfattet bl.a. reguleringsplaner – byggestopp – veiutvidelser o.s.v. Vi fikk også merke at grupper med særinteresser begynte å interessere seg for Oksval området.

Nesodden Seilforening hadde lagt sin aktivitet til Oksval – Båthavnprosjektet tok form – kloakklaget KODE ble startet. Det ble dette pålagt de sittende styrer nye og ukjente oppgaver. Vi vil i de påfølgende avsnitt ta for oss noen av disse nye oppgavene, i tillegg til de vanlige veloppgaver.

 

Vel-veiene

Jubileumsboken fra 1964 avsluttes med en oversikt over veiaksjonen 1962 – 63. Denne aksjonen er vel den største fellesaksjon som har vært utført på våre velveier. I alt ble 6 345 hl. pukk og grus kjørt ut. I tillegg til vellets oppsparte midler ble det også innkrevet en ekstra kontingent på kr. 50.- fra hver grunneier.

For at veiene skulle holde i best mulig stand vedtok årsmøtet i 1964 at man skulle utarbeide en vedlikeholdsplan, den ville bevirke at 1/5 av vellets veier hvert år skulle opprustes og ettergruses. Innen Oksval Vel er det 6 600 meter velveier. Vedtaket skulle altså gjøre det mulig at ca 1 300 meter velveier ville bli opprustet hvert år. Dette skulle komme i tillegg til den nødvendige førstehjelp som måtte utføres på de andre velveiene.

Dessverre maktet ikke de senere styrer å leve opp til den vedtatte målsetning, grunnen til dette er mange. Det kan nevnes de drastiske nedskjæringer av båtanløpene til og fra Oksval som bevirket at fler og fler benyttet bilen – for små kommunale midler – økte omkostninger både til veidekksmaterialer, frakter og til snebrøyting.

Denne perioden har også vært preget av en del byggevirksomhet – både når det gjelder Ny- På- og ombygging. Dette har medvirket til at store og tunge transportbiler og maskiner har belastet velveiene.

Velstyret måtte igjen gå tilbake til den årlige befaringen, og etter beste evne og skjønn fordele de små midlene som var til rådighet. Opprustningstanken måtte legges på is – og igjen ble det bare midler til den årlige første hjelp – veistandaren sank. Hvert år foregår det dugnader på velveiene, men det ser ut til at vårt arbeide kan sammenliknes med en evig kamp med vindmøller.

I perioden 1964 – 79 har et relativt stort antall eiendommer skiftet eiere. Flere av disse nye eiere har også blitt fastboende. Disse mener, og med rette, at kommunen burde ta på seg mer av vedlikeholdsutgiftene til velveiene, men dessverre har ikke kommunen funnet midler til dette. Selv om kommunen har økt bevilgningene fra år til år, har ikke denne takten vært i samsvar med de utgifter vellet har til vedlikehold. For eventuelt å bøte på de vanskeligheter vellet har med å holde veiene i orden, har styret i perioden tatt opp både med Nesodden Kommune og Nesodden Velforbund, muligheten for at kommunen kan overta vintervedlikeholdet (snebrøyting og sandstrøing) av velveiene – videre at det burde utarbeides en plan for kommunal overtakelse – men dessverre ingen av disse forslagene er blitt godtatt.

Av styreprotokolen kan en lese at styret har vært opptatt av å finne frem til måter som kan begrense den enkelte grunneieres dugnadsinnsatts. Det har vært forsøkt med maskinell grøfting – utlegging av veidekksmateriale ved hjelp av utleggerapparat på bilene, men alle slike forslag har strandet på økonomi. Det har også vært forsøkt med skilter for å begrense veitrafikken, men dette er også blitt oppgitt.

Til sine tider har det i styret vært antydning til en begrenset optimisme, når kommunen har vedtatt innkjøp av utstyr som skulle være til hjelp for arbeide på velveiene. Det kan nevnes, sandstrøingsapparat  – brøytemateriell – lån og leie av kommunens maskinelle utstyr, men dessverre fremdeles er ikke noe av dette kommet vellet til gode.

 

Vinter-vedlikehold

I de 75 år som Oksval Vel har bestått har, har veivedlikeholdet (sommervedlikehold) stått på vellets program. Vintervedlikehold (snebrøting og sandstrøing) hadde liten interesse så lenge hovedtyngden av vellets medlemmer var fritidsbeboere, og de som var fastboende stort sett hadde sine eiendommer langs Oksvalveien, denne veien ble vedlikeholdt av Nesodden Kommune.

I slutten av 40-årene bodde etter hvert en stor gruppe fastboende langs våre velveier. Disse mente at også velveiene måtte bli brøytet. Vellets kasse tålte ikke slike «luksus» ønsker så brøyting og sandstrøing var vellet uvedkommen. Skulle dette bli utført måtte det være for den enkelte beboer’s egen regning.

Etter hvert ble også snebrøyting en velsak, og fra midten av 50-årene ble denne oppgaven organisert og betalt av vellet.

Samtidig som vellet overtok utgiftene, ble det reist forslag i Nesodden Velforbund om at disse utgiftene skulle bli refundert. Refusjonsordningen kom igang i begynnelsen av 60-årene, og den startet med 15%, denne er nå økt, og idag blir snebrøytingen refundert med 100%.

Gjenneom Nesodden Velforbund får nå vellet alle sine sandkasser fyllt opp, men selve  strøingen av veiene må fremdeles bli utført av velmedlemmene. Velstyret har vært meget opptatt av å finne en ordning som kan forenkle dette, bl.a. er det gjort forsøk med maskinell strøing, men dessverre har også dette tiltaket måtte skrinlegges pga økonomi.

Utgiftene til sommervedlikehold samt vintervedlikehold må tas fra samme stønadsfordeling, slik at når vintervedlikeholdet øker, må sommervedlikeholdet reduseres.

 

Veilys

Første gang veilys ble nevnt i styreprotokollen var i 1904. Den gang gikk forslaget ut på at velmedlemmene ved mørkets frembrudd skulle henge opp en parafinlampe på bryggen. Denne jobben skulle gå på omgang blandt velmedlemmene.

 

Neste gang veilyssaken kom opp var i 1925, da ble Elektrisitetsverkets tilbud på 19 lamper til pris kr. 1 850,- godtatt. I tiden frem til femtiårene ble det bare sporadisk montert nye lampepunkter. Etter denne tiden ble det litt mer systematikk i denne monteringen, men økonomien hindret utbygning i samme takt som medlemmene ønsket.

I 1959 ønsket beboerne i Dalsbergstien veilys, men dessverre. – Selv om styret meget godt forsto behovet, var det ikke midler. Beboerne i øvre del av Knuts vei og Dalsbergstien var ikke rådville. Med frk. Moen i spissen arrangerte de en basar på bryggen, og nettoen av tilstelningen var nok til den ønskede veibelysning.

I 1970 ble veilysutbygningen tatt opp til behandling i styret. Årsmøtet, og dermed også styret, satte denne saken opp som 1. prioritet velsak. Flere av vellene rundt oss hadde fått montert og modernisert sitt veilys, og Oksval Vel’s medlemmer mente at det var på tide å gjøre et ekstra løft.

Styret la opp til at innen 1970-årets utgang skulle 42 nye lyspunkter være montert. Igjen måtte styret ty til ekstrakontingenter. Ekstrakontingenten varierte denne gangen fra 75, – til 150, – kr. pr. velmedlem. I tillegg ble det også mottatt stønader fra beboerne i borettslagene på Tangen. Aksjonen fortsatte utover i 1971. De gamle armaturene ble skiftet ut.

Ved utgangen av 1971 hadde området fått en tidsmessig veibelysning. Den besto av ca. 100 lyspunkter med moderne armatur. Med 6 600 m velvei vil det si at det er en gjennomsnitts lengde på 68 m mellom lyspunktene. Fremdeles er det områder som kan forbedres, men det kreves også at de enkelte velmedlemmer holder trær og busker nede slik at anlegget gir maksimal effekt.

Vi har i disse tre avsnittene tatt for oss det som kalles et vels klassiske arbeidsoppgaver. Veivedlikehold -sommer og vinter, samt veilys har vært og vil være vellets oppgaver i de kommende år.

 

Småbåthavn

Bukta nord for Oksva1 brygge har i alle år blitt kalt båtstranda. Fra den tiden de første oksvalboere anskaffet seg småbåter, har de benyttet denne plassen for vinteropplag, slippsetting og puss. Grunnforholdene og det tekniske utstyret gjorde bare de små og lette båtene kunne benytte denne plassen slik at opptak og utsetting kunne foretas manuelt.

En havn for småbåter (båthavnsaken) har vært oppe på vellets møter gjentatte ganger. Det har vært nedsatt flere komiteer som har foretatt registrering av interesserte andelseiere, undersøkt grunnforholdene og fremlagt både tekniske og økonomiske løsninger for en slik utbygning, men dessverre har de sittende styrer funnet saken for komplisert til å sette dette ut i livet. Vanskelighetene skyldes både eierforhold i bukta, de økonomiske løsninger osv. Saken ble utsatt fra årsmøte til årsmøte. Det var også store motsetninger mellom medlemmene når det gjaldt størrelsen av båthavnen (antall båter). Skulle et slikt anlegg kunne realiseres måtte det være et minste antall andelseiere, og fra flere hold ble det presisert at det ikke måtte være mindre enn 40 plasser.

Grunneierne i området mente det var et alt for stort antall, og motsetningene var så store at saken stadig ble utsatt. Seilforeningen ……  (en feil her setningen ikke fullført!)

Området rundt Oksval brygge har i alle år vært oksvalboerenes friområde. Her har det fra tidlig om våren til sent på høsten vært et yrende bade- og båtliv. Det var her de fleste unge tok sine første svømmetak, og også fikk sin første erfaring i å beherske en båt.

 

 

Båthavna i dag

 

Småbåter med de mest fantasifulle seilføringer så her dagens lys. Etter hvert utviklet det seg en stamme av små, interesserte seilere. I mange år ble denne hobbyen praktisert uten noen form for organisasjon.

I begynnelsen av 60-årene ble det startet en seilforening i området. Tilstrømningen og interessen var meget stor, og foreningen ble snart utvidet til å omfatte hele Nesodden, og navnet ble forandret til NESODDEN SEILFORENING. Oksval brygge ble et naturlig samlingssted for denne aktiviteten. Foreningens engasjement gikk stort sett i retning av små joller, og båtbukta ble da benyttet som opplagsplass.

Så lenge aktiviteten lå på dette enkle plan, var det ikke noen motsetninger mellom vellet og seilforeningen. Etterhvert kom kravet om bedre opplagsplass, samt at det tekniske utstyret for opptak og utsetting av båtene måtte moderniseres. For å finne en løsning på disse problemene, ble det også i Seilforeningen jobbet med en plan for småbåthavn. Innen Nesodden Seilforening hadde det blitt etablert en motorbåtgruppe. Denne gruppen hadde et meget stort behov for en trygg havn. Tross Nesoddens lange kystlinje er det ikke så mange steder som egner seg  til å anlegge båthavn. Når det nå også skulle bygges en havn som skulle betjene beboere på hele Nesodden, ble også andre kriterier tatt med, bl. a. at det måtte være bilvei helt frem.

Vellet ble nå utsatt for et meget stort press for løst båthavnsaken. Det ble fra vellets side reist krav om at havnen ikke måtte ta imot flere enn 40 båter, men dette ble feid av som et urealistisk krav, bl. a. av økonomiske grunner. Seilforeningen mente at antallet måtte minst 80 båter.

De sittende velstyrer ble nå utsatt for et kolossalt press – både fra Seilforeningen som ønsket havnen snarest mulig og velmedlemmer som mente at en slik utbygning ville ødelegge hele miljøet i området. Ja, det var enkelte som mente at det ville være umulig å bli boende i nærheten av et slikt gigantanlegg .

Nesodden Kommune som gjennom sitt kjøp av Skoklefald gård, var blitt eier av et stort område i bukta, ble også trukket inn i denne diskusjonen. Det ble både fra vellet og fra Seilforeningen sendt inn byggeforslag og protester. Saken ble tatt opp i kommunestyret uten at det ble fattet endelig vedtak. Selv innen vellet var det store motsetninger.

Nesodden Kommune tok flere ganger initiativet til å sammenkalle de berørte parter. Vellet var kommet deffensiven. Fra å ha en målsetning som omfattet en begrenset utbygning, – ble det etterhvert til en protestorganisasjon.

Havnen ville etter vellets mening bli altfor stor. Båtopplag med påfølgende båtpuss ville ødelegge bademulighetene i området – den økte biltrafikken til og fra havnen, samt parkeringen som måtte komme, ble trukket frem. Det ble også fremhevet faren for at det skulle bli anlagt bensin- og oljepumper i forbindelse med havnen, samt at behovet for redskapsboder/depot ville melde seg.

For de sittende styrer var dette en meget vanskelig situasjon. Grupper av oksvalboere sto steilt imot hverandre. Velmedlemmer som hadde kjent hverandre i årrekker og stått i et godt forhold til hverandre, sluttet å hilse. I flere tilfelle resulterte også i at gamle velmedlemmer meldte seg ut av vellet. Dette var en helt ny situasjon for velstyret. Tidligere hadde man nok hatt motsetninger når det gjaldt veivedlikehold/montering av veilys osv., men dette hadde som regel løst seg til alles tilfredshet, men når det gjaldt båthavnsaken, var motsetningene så store og dyptgripende at sakligheten ofte forsvant. Lokalpressen og rundskrivene i de forskjellige foreningene fra denne tiden ga et godt bilde av situasjonen.

Nesodden Kommune ble stadig kontaktet, og formannskapet vedtok høsten 66 at det ikke skulle lagres store båter på stranda i Oksval. Til tross for dette vedtaket, ble det tatt opp og satt i vinteropplag 12 store båter på badestranda syd for brygga. Båteierne påberopte seg at vedtaket var kommet så sent at det ikke var mulig å finne andre opplagsplasser. Velstyret på sin side mente at det var begått selvtekt, og styret var redd for at denne skulle gi presidens.

Det kom senhøstes i 66 til en konfrontasjon mellom båteiere og velstyret. Sindene kom så i kok at det var like før man hadde begynt å argumentere med tørre never, men det kom heldigvis ikke så langt. Lensmannen i Nesodden ble hentet og formannskapets vedtak ble tatt frem for at han skulle rydde stranden for båter, men lensmannen toet sine hender og reiste.

Det ble fra vellets side både i 67 og 68 arbeidet seriøst med planer for en båthavn i vellets regi. Det ble opprettet kontakt med de private grunneierne i bukta for å komme frem til en felles utbygningsplan. Kommunen, som den største grunneieren, ble også kontaktet, og vellet ba om å få rede på hvilke planer kommunen hadde, og hvilke rettigheter vellet kunne regne med å få. Det ble arrangert flere fellesmøter mellom kommunen, Seilforeningen, Fellesvellet og Oksval vel, uten at dette løste opp de floker som var i denne saken.

På høsten 69 skriver Rådmannen bl. a. at han finner det meget beklagelig at Seilforeningen og vellet ikke hadde klart å komme frem til et felles forslag, og han nevnte videre at han hadde mottatt henvendelser fra en rekke grunneiere i Oksval, som protesterte mot formannskapets vedtak om at båter ikke skulle kunne lagres på båtstranda.

 

På årsmøtet i 69 ble det vedtatt at vellet skulle arbeide ut ifra følgende rammeplan:

 

1. Maksimalt 40 båter i båthavnen.

2. Ingen bilparkering nedenfor Nedre Movei.

3. Ingen bensin/oljepumpe i forbindelse med havnen.

4. Ingen redskapsboder eller lagerrom skal bygges i tilknytting til båthavnen.

5. Ingen båtopplagsplasser på badestranden.

6. Utarbeide ordensregler for havnen og opplagsplassen bl.a. må helgedagsfreden overholdes.

7. I styret for båthavnen skal det også være et medlem utpekt av styret i Oksval Vel.

8. Gangveien fra trappen i Nedre Movei og frem til bryggen må ikke stenges.

9. Fri ut- og innpassering for grunneiere i båtbukta med sine båter.

 

I et møte mellom Seilforeningen og Oksval Vel ble disse punktene diskutert. Punktene fom. 2 til 9 ble vedtatt. Når det gjalt pkt, l, kunne ikke Seilforeningen godta denne begrensningen ut fra at det bl.a. ville være økonomisk umulig å få etablert en havn med så få andelseiere.

I 71 sto en innbydelse i Akershus Amtstidende om at et interimsstyre var nedsatt, og at byggeanmeldelse på en båthavn i Oksval var sendt til Nesodden Kommune. Tegninger av andeler i båthavnen ville starte i Follo Sparebank den 17. august. Kunngjøringen slo ned som en bombe blandt vellets medlemmer. Riktignok var innbydelsen undertegnet av to personer, henholdsvis formannen i Seilforeningen og formannen i Oksval Vel, men begge disse to hadde tatt dette initiativet på egenhånd og måtte betraktes som privatpersoner og ikke som formenn i de respektive foreninger. Medlemmene i Oksval Vel var ikke på forhånd underrettet om dette, og det ble sterkt påpekt på første årsmøte.

At det var et stort behov for båthavnplasser viste den store oppslutningen om andelstegningen. Den 17, august kl. 0900 skulle andelstegningen begynne, men allerede på kvelden den 16. hadde de første stilt seg opp i kø, og den vokste utover natten.

Byggemeldingen ble behandlet i de forskjellige kommunale etater, og i 1972 var størrelsen på havnen kommet opp i 90 båtplasser. Alt lå nå tilrette for bygging av Oksval båthavn og i 1973 var båthavnen ferdig.

 

Vi har på disse sidene prøvet å belyse utviklingen av båthavnen i Oksval. For de sittende styrer har dette vært en meget vanskelig sak, og tildels en meget sårende sak for styremedlemmene da saken var så følelsesladet at man begynte å gå rett på personene og ikke holdt seg kun til saken. Den kan også være et skoleeksempel på hvordan en sak som i utgangspunktet så ut til å være et indre velanliggende, ble tatt ut av hendene på de valgte styrer, og initiativet ble overtatt av mer pågående og viljebestemt gruppering.

 

 

Vellet prøvde å ta hensyn til alle parter, grunneierne til båtbukta,- de omkringliggende eiendommer,- badestranda osv., men det ser idag ut som om vi bare hadde vært en protestorganisasjon som bare hadde til mål at det bestående skulle bevares.

Idag ligger båthavnen der, den er til glede for mange, også oksvalboere. Gammelt uvennskap er nå blitt borte, men fremdeles ligger det saker som vellet fortsatt ønsker å rette på bl.a. at det blir slutt på parkeringen nedenfor Nedre Movei.

At alle uoverensstemmelser er borte, er langt fra riktig. I 1978 ønsket båthavnen en utvidelse av antallet bølgebrytere, de skulle gjøre havnen sikrere. Dette forslaget skapte igjen disku­sjon på vellets årsmøte.

 

Bryggehuset

Oksval Vels bryggehus, som av mange er blitt hevdet å være Nesoddens beste, mistet i perioden 1964-1979 meget av sin aktualitet fordi det er blitt mindre båtanløp til bryggen.

På grunn av omleggingen av båtselskapets ruteopplegg er be­boerne blitt tvunget til å benytte Nesoddtangen brygge. Mens man tidligere hadde et oppvarmet venterom, er man nå blitt henvist til et veikryss, hvor man må stå ute under åpen himmel i all slags vær. Som en kompensasjon for vellets meget brukbare bryggehus kunne vi ønske oss et helt vanlig leskur ved bussholdeplassene.

Selv om bryggehuset idag ikke benyttes av de reisende i samme grad som tidligere, blir det benyttet til glede for noen. For å støtte opp om den positive aktivitet som Seilforeningen driver når det gjelder jolleseilere, har vellet leiet ut bryggehuset til Seilforeningen for at den kan benytte dette som klubbhus og lagerplass for seilene.

 

Badestranden

Som det er fremkommet under båthavnsaken, har bevaringen av badestranden vært en av hovedoppgavene for vellet. Planen for utbygging av strandområdet har vært oppe til drøftelse både på årsmøte og i styrene flere ganger.

I jubileumsboken fra 1964 skrev daværende redaktør at man i løpet av året (1964) håpet å få opparbeidet området litt mer parkmessig med blomster og beplantning. Det var også planer om å sette opp en del benker samt at det skulle anlegges en lekeplass for de aller minste.

Dessverre er ikke disse ønskene blitt realisert. Viljen har hele tiden vært til stede, men det har ikke vært nødvendig kapital tilgjengelig.

Nå i 1979 har allikevel styret utført et meget stort arbeide på stranden – og igjen har innsamling utenom kontingenten vært nødvendig. Det er nå lagt heller over bekken, ny badeflåte er bygget, en liten lekeplass for de minste er anlagt og et stort oppryddingsarbeide er utført.

Kommunen har satt opp et gjerde mot Oksvalveien, slik at vi nå er forskånet for bilparkering inne på selve badestranden.

 

Kloakk

I 1964 ble det skrevet at første byggetrinn av vann- og kloakkledningen var lagt langs Oksvalveien fra Oksval brygge og det skulle etter planen føres videre frem til Grøndahls vei.

Forventningene i området var meget store – endelig skulle det bli slutt på forurensningen av brønner og områder, slike problem som hadde plaget stedet i lange tider.

Man begynte planlegging av nybygg og opprustning av eldre hus. Det var ikke måte på de muligheter som nå åpnet seg. Det hadde tidligere vært snakket om kloakkering, men dette hadde stort sett bare vært prat og ønsketenkning, men nå så man endelig en handling.

Mange var riktignok noe betenkt når det gjaldt planene for plaseringen av renseanlegg. I første omgang var det antydet at dette burde legges på triangeltomten ved Oksvalveien, men den endelige plasseringen ble ved Buhrestua. Enkelte var også litt skeptiske til at renseanlegget skulle være et såkalt laguneanlegg, men ved kontakt med Aksjonsutvalget mot Oslofjordens forurensning ble det sagt at de ville følge utviklingen av dette anlegget nøye, og med de eksperter Aksjonsutvalget hadde, regnet alle seg for trygge.

Beboerne i området ikke bare pratet om kloakkering, de prøvet også aktivt å delta i dette fremskridtet, både ved dannelse av kloakklag og på annen måte.

I 1967 tok en del eiere på grensen mellom Oksval og Ursvik initiativet til dannelse av et kloakklag. Målet var å fremføre en vann- og kloakkledning fra hjørnet Oksvalveien/Eysteins vei, opp Eysteins vei til Knuts vei, videre Knuts vei til Dags vei, ned Dags vei til Olavs vei, og langs Olavs vei tilbake til krysset Eysteins vei/Knuts vei. I alt skulle anlegget omfatte 50 eiendommer dette projektet som kalles KODE.

I første omgang tegnet det seg 42 av de 50 berørte som andelshavere. Alt lå vel til rette for en utbygging av området. Det ble foretatt nivellering, karter ble tegnet, anbudsdokumenter ble utarbeidet, og alt arbeide var utført i god kontakt med kommunens tekniske etat. Det som i begynnelsen så ut til å være en enkel sak, ble etter hvert meget komplisert på grunn av de krav kommunen begynte å stille. Det var krav om at området måtte reguleres, veiene måtte utvides, svingene måtte rettes ut og bakkene måtte gjøres mindre bratte. Alle disse nye kravene var så omfattende og fordyrende for hele anlegget, at den ene etter den andre av andelseierne falt fra.

For styret virket de nye kravene helt overveldende, og man begynte å tvile på om de var de rette til å påta seg slike kommunale oppgaver.

Kommunen utarbeidet en reguleringsplan som etter beboernes mening var så omfattende og tok så lite hensyn til eksisterende bebyggelse, at denne planen møtte stor motstand. De politiske organer i kommunen begynte også å se på rehabilitering av eldre strøk med nye øyne. Det kom signaler som kunne tydes dit hen at det ville bli forandringer i kommunens oppfatning. Fra flere hold, både innen Oksval Vel og i andre vel samt i Nesodden Velforbund, ble det arbeidet med kloakkproblematikken, men dessverre tok dette tid. Det kom utredninger og nye retningslinjer, komitéer og utvalg ble nedsatt, men noen løsning på problemene så det ikke ut til å bli i den nære fremtid.

Tross all denne motgang var det en gruppe innen kloakklaget KODE som mente at det måtte la seg gjøre å få i gang en begynnelse på en løsning av disse vann- og kloakkvanskelighetene. Med en stor porsjon pågangsmot og en effektiv dugnadsinnsats ble første delen av lagets kloakk- og vannledning lagt. Denne første delen har ordnet de sanitære forhold for 6 eiendommer i første omgang, og den syvende er blitt tilkoplet i år.

Innen Oksval Vel finnes det også to andre private kloakklag. Disse har på langt nær fått den samme publisitet som KODE, men de har klart å få anlagt kloakkledninger som dekker 5 eiendommer i Nedre Movei og 3 eiendommer i strøket Grøndahls vei.

I tillegg til de nevnte privatanlegg er også eiendommene langs Oksvalveien tilknyttet den kommunale ledningen, det samme er også eiendommene langs Mokleiva og nordre del av  (feil her setning ikke fullført?)

For å bedre vann- og kloakkforholdene i Oksval har de enkelte beboere – både enkeltvis og i lag – vist vilje, initiativ og pågangsmot til å få ryddet opp i disse problemene, men kommunens engasjement har ikke vært av samme karakter.

 

Fellesantenne

Når dette skrives, sommeren 1979, er det startet et lag som skal forestå utbygging av fellesantenneanlegget for radio og TV i området Grøndahls vei – Knuts vei – Eysteins vei – Olavs vei og Dags vei. Ledningene er strukket, og snart kan et nytt gode bli tatt i bruk for en del Oksvalboere.

 

Nesodden Velforbund

I 1925 ble fellesorganisasjonen for vellene på Nesodden stiftet, under navnet Fellesvellet. I 1976 ble navnet forandret til Nesodden Velforbund.

I forbundets faneparagraf står det at forbundet er et fellesorgan for velforeningene på Nesodden. Forbundets arbeidsoppgaver har i alle år vært bl.a . strømtariffer, båtruter, billettprisene på båt og buss. Etter hvert har forbundets arbeidsoppgaver øket. I tillegg til de kommunale oppgaver som veivedlikehold, snebrøyting, sandstrøing og veilys har også forbundet engasjert seg i reguleringsplaner, rehabilitering av eldre strøk, friarealer, samt at forbundet er blitt bindeleddet mellom de enkelte velforeninger og Nesodden Kommune. Forbundet har i dag regelmessige møter med Formannskapet, Teknisk styre, og er medlem av Kommunens trafikkomité.

 

OIF

I en jubileumsbok for Oksval Vel kan man ikke la være å ta med noen ord om Oksval Idrettsforening, O.I.F.

Idrettsforeningen ble stiftet i 1932, og vil kunne feire sitt 50-års-jubileum i 1982.

For den yngre garde av befolkningen har Idrettsforeningen hatt en meget stor betydning. Gjennom sitt idrettsarbeide og kameratskap har den vært med å opprettholde og utvikle et meget godt samhold som igjen har betydd meget for stedet.

De idrettslige prestasjoner har gått opp og ned gjennom tidene, men på to felt har O.I.F. alltid vært å regne med, det er på svømme- og fotballfrontene.

I 1960-årene var O.I. F. en klubb som alle måtte regne med, og det er ikke få premier klubbens deltagere har hentet hjem. Fotballgruppen gjorde flere år på rad rent bord, både når det gjaldt I.S.I.- cupen og når det gjaldt Nesoddmesterskapet (serier).

 

 

Oksval Idrettsforenings lag i 1964.

Steinar Nilsen – Egil Forsmann – Terje Eriksen

Norman Pedersen

Idar Knutsen – Leif Moskvil – Odd Lind.

 

Dessverre ligger nå klubben helt nede, både når det gjelder det idrettsmessige og når det gjelder organisasjon, men det må la seg gjøre å reise „kjerringa” slik at den igjen er aktiv senest til 50-års-jubileet. (Dette er skrevet til 75-års jubiléet!)

 

 

Hellvik idrettsforening’s lag i 1965

Egil Skårdal – Arne Mikkelsen – Per Pettersen

Harald Nettli

Øyvind Tessaker – Ralph Castellan – Roy Nilsen

 

De fleste kjenner betegnelsen ISI, De vet også hvor idrettsplassen ligger, men det er kanskje ikke alle som vet at ISInavnet er forkortelsen for det noe pretensiøse navnet: Interessentskapet Skoklefald Idrettsplass.

Det var i 1935 at idrettsforeningene i Hellvikskog, Hellvik og Oksval gikk sammen om å kjøpe en tomt på ca 10 for å få anlagt en idretts- og markedsplass. Tomten ble kjøpt fra Skolklefald, og lå den gangen langt fra bebyggelsen. I 1947 kom også Ursvik Idrettslag med som andelseier.

Aktiviteten har gått i bølger. Den første tiden var preget av pionerinnsats på alle hold. De idrettslige prestasjoner var på topp, og det ble holdt flere nesoddmesterskap. Hånd i hånd med den idrettslige utfoldelsen gikk markedsløyer og revyinnslag. Fremdeles er det mange som husker de store ISI-revyene, satt opp og fremført av amatører fra de fire klubber.

I perioden fra 1950 og til mitten av 60-årene var ISI møtested for store grupper av ungdom fra den nordre delen av Nesodden. I hele skoleferien på ialt 8 uker, ble det hver lørdag og søndag arrangert tilstelninger. Den populære ISI-cupen i fotball ble avviklet på disse dagene,- i tillegg var det underholdning, dans på to dansegulv, lykkehjul som svirret rundt og andre inntektsbringende forretninger, og alt sammen innrammet av kulørte lykter.

Etterhvert merket også ISI at TV-alderen var kommet. Det ble vanskeligere å få publikum til arrangementene, og prisene på underholdningskreftene økte. Dessverre maktet ikke ISI å omstille seg. Aktivitetene ble gradvis redusert, både de sportslige og de mer underholdningsmessige sider. ISI var kommet inn i en ond sirkel – mindre aktivitet – færre betalende tilskuere – mindre inntekter og et stadig økende forfall av hele anlegget. I 70årene var så godt som hele anlegget nedlagt. Klubbhus og salgsboder var revet.

De fire eierne av anlegget så ingen mulighet for å få anlegget på fote igjen. Da ISI ikke bare er et ungdomssted, ble det slått til lyd for at de fire velforeningene, som idrettsklubbene sognet til, burde komme sterkere inn. Det ble vedtatt at velforeningen – Hellvik – Hellvikskog – Oksval og Ursvik skulle få kjøpe seg inn for en andel på 2.200,- kr, pr stk.

Samtidig med at andelskapitalen ble økt, ble det søkt offentlig støtte, noe som vi også fikk. Sammen med den nye andelskapitalen og den offentlige støtten er det håp om at ISI igjen blir samlingsstedet for både gamle og unge på Nesodden.

Vårt ønske for fremtiden må være at ISI må gjøre som fuglen Fønix som kunne reise seg ny og fin fra en haug med aske. På samme måte som vi trenger badestrender – båthavner og andre fritidssteder, trenger vi en fest- og idrettsplass, som ISI engang var.

 

Sluttord

 

Et jubileumshefte, som stort sett er en lokalhistoriebok bør også avslutte med noen betraktninger og tanker om fremtiden.

I 1964 skrev redaktøren av jubileumsboken at det nye vannverket nå var ferdig, og at ledningsnettet bl. a. i Oksval snart skulle tilkobles, og håpet var at forgreningsnettet skulle utvides. Som tidligere nevnt er fremdeles vann- og kloakkspørsmålet like aktuelt nå som dengang, og en brukbar løsning ser ut til å være like langt borte. Forhandlingene med Bærum kommune om kjøp av fjernvann ser ut til å gå iorden. Så i 1982 regner vi med en forbedring.

Kommunestyret vedtok i 1978 at en større del av velområdet skulle reguleres, men fremdeles er ikke noe gjort. Med en slik fart kan selv den største optimist miste motet.

I 1964 var det meget snakk om en broforbindelse over Bundefjorden. Nå har bro vært diskutert i årrekker uten at det har blitt noe resultat av det. Det samme kan en si om det siste broprosjektet. Idag er det ingen som tror på broforbindelsen og kanskje dette også er det beste. Med en broforbindelse måtte Nesodden ha blitt en gjennomgangsåre for trafikken som heller ville benytte denne fremfor Mosseveien.

I 1964 var Ursvik utpekt som stedet for det fremtidige hovedferjeleiet. Idag, er spørsmålet like aktuelt, men at Ursvik nå skal bli hovedferjeleiet samt at det skal anlegges en småbåthavn der med plass til flere hundre båter, er like fjernt som det noen gang har vært.

Sett ut ifra menneskelige og miljøfaktorer, er det flere ting som tyder på at vi må få et større rutetilbud på kysten. Det bør være aktuell politikk at rushtidstrafikken også bør gå langs kysten.

Det gamle Oksvalområdet blir nå etterhvert omkranset av boligbyggelagets husrekker. Fortetningen i selve området gjør seg også sterkt gjeldende – Det tenkes her på reguleringsplanene for henholdsvis Toppen og øvre delen av Singers vei. Når vi idag regner med vanlig tomtestørrelse på 2-3 mål, vil det om noen år være vanlig med tomtestørrelser på 1-2 mål, dvs, vi får en fortetning som fordobler antallet boliger, og disse nye beboerne vil være fastboende.

Områdets friarealer, det tenkes her på strandområdet, skal nå benyttes av flere og flere. De nye innbyggerne, både i Oksvalområdet samt i de nye byggefeltene vil nok gjøre krav på sin del av det meget begrensede strandområdet. I tillegg kommer at Oksval brygge også er aktuell som avlastningshavn for båttrafikken, dette krever bl. a. parkeringsplasser for bussene.

I tillegg øker både Nesodden Seilforening og Oksval Båthavn sine engasjement i dette området. Skal alle disse interessene nå bli tilgodesett, må noe gå tapt, og det mest nærliggende er     å tro at badehusene og de private strandparsellene vil bli borte. Disse badehusene har vært med på å gi Oksval og hele Nesodden noe av sitt særpreg.

For de av våre lesere som har opplevet Oksval i tiden før siste krig, har merket den store forandringen som er skjedd. Fra å være et ferieparadis, har området nå fått mer og mer karakter av en forstadsbebyggelse. Denne utviklingen må vi regne med vil fortsette – men la oss tilslutt ønske og håpe at vi ikke får en for stor utbygningsgrad på tomtene, og at det fortsatt bare blir villamessig bebyggelse.

 

Tillegg til jubileumsberetningen ved 75 – 1979

Styrer i Oksval Vel:

 

Valgår	Formann	Sekretær	Kasserer
1964	Isak Th Nordahl	Fredrik Saugstad	Frank Aamodt
1965	Frank Amodt	Fredrik Saugstad	Tore Bakos
1966	Rolf Hansen	Gunnar Dagestad	Tore Bakos
1967	Oddvar Solberg	Rolf Hansen	Leif Kopperud
1968	Tor Østby	Dag Tollefsen	Rolf Hansen
1969	Tor Østby	Reidar Andersen	Rolf Hansen
1970	Jens 0 Skybak	Tor Østby	Rolf Hansen
1971	Jens 0 Skybak	Tor Østby	Rolf Hansen
1972	C Støp-Bowitz	Tor Østby	Rolf Hansen
1973	C Støp-Bowitz	Tor Østby	Tore Bakos
1974	C Støp-Bowitz	Ivar Frank	Tore Bakos
1975	C Støp-Bowitz	Ivar Frank	Tore Bakos
1976	Stig Tokerud	Svein Bye	Tore Bakos
1977	Stig Tokerud	Svein Bye	Kari Engen
1978	Stig Tokerud	Aud Forsland	Kari Engen

 

Vi retter en hjertelig takk til Brynjulf Saastad som har tegnet omslaget til boken, og til

Inger Winsnes som har tegnet vignettene til naturartikkelen.